Forfatter
Verden går fremover som det så fint heter. Den blir mer og mer digitalisert, den stopper ikke opp for frykt eller skepsis. Vi må henge med på det som skjer og i det minste belyse de alternativer som finnes. For det er vel sånn at vi har rett til å vite om de alternativer som finnes der ute og som kan gjøre livet og hverdagen bedre? Det er vel strengt tatt en plikt og tilrettelegge behandlingen til hver enkelt pasient og gi valg?
For meg ble valget enkelt da jeg høsten 2019 fikk lov til å være med på ett prøveprosjekt om bruk av Braive i ventetiden før tradisjonell samtaleterapi skulle komme i gang. En livredder vil jeg kalle det! Flere måneder ventetid føles som en evighet når du står i en tornado av kaotiske følelser.
Kort fortalt var det en digital plattform/app hvor jeg kartla mine symptomer for så å bli guidet til det som var mest riktig for mitt sykdomsbilde, inne i appen var det videoer med gode og enkle forklaringer knyttet til det jeg slet med. Det var skriftlig oppgaver som hjalp meg å sortere tanker og følelser.
Jeg opplevde også oppfølgings samtalene med psykolog som gode da hun hadde full tilgang til arbeidet mitt i Braive. De dagene jeg opplevde å ikke ha noe å snakke om kunne vi bruke Braive for å se tilbake på uken som hadde vært. Stod jeg stod fast brukte vi det jeg hadde skrevet som inngang til ulike temaer.
Jeg fikk et eierskap til min egen behandling.
Jeg likte å kunne jobbe i Braive i mitt eget tempo og på egne premisser, jeg fikk et eierskap til min egen behandling. Jeg fikk også en form for positivt ansvar for min tilfriskning ved å oppleve å være en større del av min egen terapi. Som pasienter er vi ansvarlige for å ta tak i livene våre der vi kan, men da må vi ha muligheten til å velge hvilken type behandling som er best for oss med hjelp fra gode og lydhøre fagpersoner. Ingenting passer for alle, men med nok alternativer vil man treffe de fleste.
Noe som passer for meg
Det finnes utallig klesmerker og klesstørrelser, like mange som det finnes kropper, nettopp fordi vi vet at forskjellene er så store både på hva vi liker og hva vi passer. Det som er mer ensartet er hvilke materialer klær er laget av.mTa dette eksemplet inn i terapien. Her er det allerede rimelig store enigheter om hvordan kroppen, hjernen og menneskesinnet fungerer, men hva om selve terapiformen er for snever fordi vi sitter fast i en gammel måte å jobbe på. Nå forventer jeg ikke at det skal finnes like mange alternativer innen terapi som det finnes klesmerker, men at de alternativer som eksisterer skal synliggjøres. Må det nye alltid erstatte det gamle eller kan gammelt og nytt gå hånd i hånd? Jeg har ingen tro på digitale verktøy som eneste terapiform, men at det bør være en terapiform på lik linje med tradisjonell samtaleterapi er jeg ikke i tvil om.
Jeg vil utfordre dere som terapeuter til å se på deres frykt eller skepsis på lik linje som jeg har måttet utfordre mine frykter gjennom behandling.
Se for deg dette : du er syk, skikkelig syk. Du klarer ikke stå opp, du har angst og depresjon. Du kjenner at hele kroppen skriker og det å ta en dusj er som å bestige Mount Everest. Du er allerede stresset, du er på gråten og alt er bare for mye. Du orker ikke tanken på å sitte ovenfor en velstelt blid psykolog, men du må. Du er nemlig sykemeldt og må ta i mot behandling for å få hjelp av Nav. Du har allerede avlyst 2 timer og nå må du, men du klarer ikke. Frykten kjører, angsten blir større, flukt mekanismene våkner, selvhatet og følelsen av ubrukelighet spiser deg opp. Alt som er bygd opp blir raskt revet ned når sinnet i en periode av livet er skjørt.
Denne situasjonen kunne enkelt vært løst om digitale verktøy var en like anerkjent og akseptert terapiform som samtale på psykologens kontor.Tenk så fint det hadde vært om jeg som pasient kunne få lytte til meg selv og bestemme at idag trenger jeg å ligge her og bare snakke med psykologen min på telefon eller video. Eller idag trenger jeg å jobbe gjennom en digital plattform som psykologen min har tilgang til. Eller er det sånn at dere som sitter med kontrollen kjenner meg godt nok til å vite bedre en meg hva jeg trenger den dagen?
Å våge noe nytt
Jeg forstår samtidig at det er mange lag inn i denne diskusjonen og at man som terapeut har ett ansvar for pasienten, jeg forstår at digitale verktøy må være en trygg arena for både behandler og pasient. Jeg ser skepsisen da behandling på digitale plattformer er nytt, men har ikke alle terapiformer en gang vært nye? Jeg vet at jeg ble raskere frisk fordi jeg fikk fikk lov til til å bruke digitale verktøy og jeg vet at mitt oppmøte var mye høyere ved bruk av digitale verktøy.
Jeg vil utfordre dere som terapeuter til å se på deres frykt eller skepsis på lik linje som jeg har måttet utfordre mine frykter gjennom behandling. For er vi ikke til syvende og sist alle sammen på en reise hvor målet er utvikling og er det ikke gjennom nytenking fremgang blir til? Jeg håper flere og flere terapeuter får opp øynene, kaster frykten sin og blir med på at nytt og gammelt kan vandre hånd i hånd!
