Forfatter
Vitenskapelige studier har vist at psykologisk behandling, som kognitiv atferdsterapi, kan hjelpe mange med vanlige psykiske lidelser. Men man har i mindre grad evaluert hvordan behandlingen virker når den blir implementert som en fast del av offentlige psykiske helsetjenester. I Norge er det for eksempel ikke systematisk resultatevaluering av behandlingstilbudet ved poliklinikker i psykisk helsevern.
Systematisk evaluering
David M. Clark publiserte nå i desember en spennende artikkel i det anerkjente fagtidsskriftet the Lancet, blant annet sammen med økonomen Richard Layard. De argumenterer for at systematisk evaluering av psykiske helsetjenester kan bidra til at flere får god hjelp. De bruker data fra den engelske storsatsingen på psykologisk behandling og veiledet selvhjelp for vanlige psykiske lidelser, IAPT (Improving Access to Psychological Therapies). Dette gratis lavterskeltilbudet startet i 2008, og består nå av 209 sentre over hele England. Kognitiv atferdsterapi er en sentral metode i tilbudet, enten som veiledet selvhjelp eller psykoterapi, men man tilbyr i økende grad også andre evidensbaserte terapiformer. Hvert år mottar 950 000 vurdering og rådgivning, og 537 000 av dem går videre i et hjelpetilbud ved sentrene. Man har laget et datasystem for evaluering som inkluderer 98 % av pasientene, blant annet med selvevalueringsskjema for depresjon (PHQ 9) og angstlidelser (GAD 7). Evalueringen skjer ikke bare ved start og avslutning av behandlingen, men i hver eneste samtale. Det innebærer at man også har data på de av pasientene som har falt fra underveis, og som ikke har hatt nytte av tilbudet.
Dataene som samles inn gjør det mulig å sammenlikne kvaliteten på hjelpetilbudet ved ulike IAPT-sentre. Hvert senters behandlingsresultater er tilgjengelige. Overført til Norge, ville det bety at du kunne sammenliknet behandlingsresultatene ved Gjøvik DPS med resultatene ved Hamar DPS. Slik ville du få vite hvilken side av Mjøsa som hadde best behandlingsresultater.
Det er oppløftende at det er mulig i en så stor skala rutinemessig å evaluere resultatene av en offentlig psykisk helsetjeneste. For dataene som samles inn er svært viktige. Pasientene får informasjon om i hvilken grad tilbudet kan være til hjelp. Helsevesenet får mulighet til å forbedre måten tjenester organiseres og leveres på. Tjenestetilbudene kan sammenlikne sine resultater med hva andre oppnår. Dersom de presterer dårligere, kan de analysere hvorfor og lære av dem som har bedre resultater.
Spennende funn
I perioden april 2015 til mars 2016 kunne 46 % av brukerne av IAPT ved behandlingsslutt vurderes som å ha oppnådd full bedring fra sin depresjon og/eller angstlidelse. Ytterligere 16 % hadde oppnådd delvis bedring. I de tre første månedene av 2017 hadde over 50 % av de som hadde fullført et behandlingsforløp full bedring. Disse resultatene er i tråd med funn fra terapistudier, og er noe engelske helsemyndigheter har satt som et mål for IAPT.
Noen IAPT-sentre dokumenterer hvert år at over 60 % av de som gjennomfører behandling hos dem oppnår full bedring, mens andre sentre bare har et snittresultat på 40 %. Det er altså variasjon i effektiviteten. Sentre som er så godt organisert at pasienter som ikke har utbytte av rådgivning og veiledet selvhjelp raskt og smidig får tilbud om psykoterapi, har best resultater. De mest effektive sentrene har kort ventetid, de har færre avlyste avtaler og de har et relativt høyt gjennomsnittlig antall behandlingssamtaler, for eksempel et snitt på ti timer. De prioriterer aktiv og relevant hjelp mer enn å bruke mye tid på vurderingssamtaler.
Dataene som samles inn kaster lys over områder der IAPT-tilbudet ikke fungerer godt nok. Man har som nevnt data også på de som faller fra under behandlingen, og det viser seg at mange av disse personene har et stort symptomtrykk, og at de har behov for den hjelpen de nå ikke får. Det er derfor viktig å utvikle gode metoder for å forebygge frafall. Dataene viser også at sentre som er i områder preget av sosial deprivasjon, med fattigdom, arbeidsløshet og kriminalitet, har svakere behandlingsresultater enn sentre i økonomisk bedrestilte områder. Det er altså behov for å forsterke behandlingstilbudet i de vanskeligstilte områdene.
Resultatene viser at IAPT bidrar til at en del pasienter kommer i arbeid, men også at tjenestene kan og bør bli bedre på dette området.
Personer fra etniske minoriteter har omtrent samme utbytte av tilbudet som andre, mens eldre personer, det vil si de over 65 år, faktisk har bedre resultater enn de som er yngre. Myndighetene har pålagt IAPT-sentrene å evaluere resultatene for disse gruppene spesielt, for å sikre at de blir ivaretatt. Det er minimale kjønnsforskjeller i resultatene, men det er flest kvinner som søker hjelp ved sentrene (65 % vs. 35 %).
Dataene som samles inn for hver samtale dekker ikke bare symptomtrykk, men også funksjon. Resultatene viser at IAPT bidrar til at en del pasienter kommer i arbeid, men også at tjenestene kan og bør bli bedre på dette området. Det vil være interessant fremover å se om IAPT-sentre som satser systematisk på metoder for jobbfokusert terapi får bedre resultater her enn andre sentre.
I artikkelen i the Lancet argumenterer Clark og hans medforfattere for at tilbudet for brukerne trolig vil styrkes vel så mye ved at tjenestene rutinemessig blir evaluert, som at man utvikler mer effektive varianter av for eksempel kognitiv atferdsterapi. De anbefaler andre land å innføre tilsvarende systemer for resultatevaluering i sine psykiske helsetjenester.
Kilde: Clark, D. M., Canvin, L., Green, J., Layard, R., Pilling, S. & Janeca, M. (2017). Transparency about the outcomes of mental health services (IAPT approach): an analysis of public data. Lancet, doi.org/10.1016/S0140-6736(17)32133-5
