Selv den som har hodet under armen, kan ha hjertet på rett sted

Rent umiddelbart kunne man bli forledet til å tro at designeren, eller kunstneren, det viste seg senere at motivet var hentet fra en plakat, var en spøkefugl. Men det at motivet var laget av en lokal kunstner, i et land med dype islamske røtter, åpnet opp for at denne åpenbart feilaktige betegnelsen på det organet vi i vår vestlige kultur i dag først og fremst betrakter som en mekanisk pumpe, skjulte et dypere budskap. Islam er en kultur hvor hjertet fortsatt har en sentral åndelig, emosjonell og intellektuell plass. At jeg året før, litt forundret, hadde lyttet til en kvinnelig foredragsholder under den 4. Verdenskongressen for muslimske psykologer i Jakarta som fortalte om nyere forskning på samspillet mellom hjertet og hjernen, gjorde at jeg ante en sammenheng.

Hjertets kulturhistorie

T-skjorten satte meg på sporet av boken Hjertet. En kulturhistorie skrevet av Ole Martin Høystad. I den står det et sitat av Camus hentet fra Det opprørte menneske: ”Lidenskapens logikk snur opp ned på tankens vanlige orden og plasserer konklusjonen foran premissene.” Det er lett å si seg enig. Den forelskede, på samme måte som den religiøse, er ikke mottagelig for rasjonelle argumenter. Selv er jeg del av en psykologisk retning som dyrker det rasjonelle. Hjernens bearbeiding av informasjon brukes både som forklaringsmodell og som verktøy for endring innenfor den kognitive tradisjonen.

Den forelskede, på samme måte som den religiøse, er ikke mottagelig for rasjonelle argumenter.

Jeg er også del av en kultur som i mange sammenhenger setter fornuften over følelsene. I alle fall når vi snakker om idealer. Noe annet er det virkelige liv. Der har jeg inntrykk av at vi lever etter den omvendte logikk som Camus påpeker: Jeg vet hva jeg mener, bare gi meg litt tid til å finne argumentene.  Det vitenskapelige ideal er nokså frynset om man går det nærmere etter i sømmene. Vi leter etter studier som styrker oppfatninger vi har fra før av, og stiller oss kritiske til de som kunne tyde på at vi tar feil. Kampen for egen karriere har ført til mange intriger innenfor forskningsmiljøene, styrt av ønsker om personlig vinning fremfor sannhetsidealer. Det samme gjelder på mange andre arenaer. Nå er jeg for gammel til å la meg forarge over slikt. Jeg synes bare vi skal tone ned vår oppfatning av å være så rasjonelle. Vi styres mer av våre lidenskaper enn av fornuft.

En romantisk filosof

De gamle stoikerne dyrket tankens kraft. Immanuel Kant gjorde det samme. Men i Høystads bok dukket det opp en person som var ukjent for meg; den romantiske filosofen Johann Gottfried Herder (1744–1803). Høystad skriver at Herder ble stående i skyggen av Kant, selv om det var han, mer enn Kant, som la grunnlag for den forståelsen vi har av mennesket i dag, en forståelse som innebærer en oppfatning av at vi blir oss selv slik vi selv skaper oss i vårt eget bilde ut fra våre naturlige og historiske betingelser og kulturelle muligheter.  ”I så måte er vi mer romantikere enn vi vil være ved”, skriver Høystad.  Herder ga i 1772 ut avhandlingen Om språkets opprinnelse, som er grunnlaget for den moderne språkfilosofien.

Jeg har tidligere skrevet om Kant i tidsskriftet, om hans syn på hvordan vi selv skaper vår verden gjennom hva vi velger ut av informasjon og hvordan vi tolker den. Han hørte til opplysningsfilosofene som mente at religion og andre former for overtro står i veien for oppnåelse av en erfaringskunnskap om naturen, mennesket og samfunnet, kunnskap man mente var en forutsetning for det enkelte menneskes lykke og personlige utvikling. Men der Kant var opptatt av fornuftsdelen, peker Høystad på at Herder aldri glemte at mennesket både er og har en natur, og ikke bare fornuft. Det har en kropp med sanser og følelser som gir en annen og personlig tilgang til verden enn de abstrakte fornuftskategoriene til Kant. Herder oppfattet alt liv som drift og trang til å uttrykke seg, og at språket står i en stadig vekselvirkning med følelsene. Samspillet mellom følelser og fornuft er det flere som er opptatt av.

Hjertet sitter i hjernen

Høystad sin bok fikk meg til å jakte i bokhyllene etter noen nesten glemte bøker av Antonio R. Damasio, innkjøpt en gang tidlig på 2000-tallet, men bare skumlest. Nå var tiden kommet for å gå grundigere til verks. Damasio er professor i nevrovitenskap ved University of Southern California og en verdenskjent hjerneforsker. Han har blant annet påvist at tanker og følelser påvirker hverandre – følelser er nødvendig for rasjonell tenkning.  Eller for å sitere hva Høystad skriver om ham siden det nå er boken hans jeg ønsker å løfte frem her: ”Han har også vist at hjernen er ”følsom”. Elektromagnetiske eller nevrofysiologiske impulser, hormoner og biokjemiske transmittere av forskjellig slag sender via nervenettet signaler til alle deler av kroppen. Også hjertet er koblet til hjernens uendelige kommunikasjonsmuligheter via nervecellenes nervetråder og synapser i et mikrokosmos av transmittere og impulser som er like komplisert som det ekspanderende univers. Hjertet sitter således egentlig i hjernen, det vil si, hjertet kan ikke forstås uavhengig av hjernen. Fysiologisk går det også signaler fra hjertet til hjernen, som igjen vekselvirker med hjertet. Hjertet produserer også hormoner og står i livsviktige forbindelser med andre organer på flere måter. Det er altså ikke bare metaforisk at livserfaringer skriver seg inn i og setter spor i hjertet.”

Jeg skal ikke skryte på meg at jeg vet hvor jeg skal, men jeg liker vissheten om at jeg er underveis.

Hjertet. En kulturhistorie er en spennende reise gjennom tid og på tvers av ulike kulturer. Den minnet meg på de begrensninger som ligger i våre psykologiske forklaringsmodeller. Kognitiv terapi er intet unntak her, selv om trangen til å erobre nytt land er stor. For en del år siden ble jeg spurt av Aschehoug forlag om jeg kunne bidra til en bok som skulle innehold en samling med ordtak. Jeg hadde ett personlig bidrag som lød: ”Selv den som har hodet under armen, kan ha hjertet på rett sted.” Med det mente jeg å si at dumme handlinger kan være gjort ut fra de beste intensjoner. I dét ligger det vel også at selv de beste intensjoner kan føre gruelig galt av sted.

Dersom du skulle se en middeladrende mann iført en T-skjorte med tegningen av et hjerte og teksten Brain, er det stor sannsynlighet for at det er meg. Det er ikke så ofte jeg går med den, men når jeg gjør det; går jeg som regel med nokså faste og bestemte skritt. Jeg skal ikke skryte på meg at jeg vet hvor jeg skal, men jeg liker vissheten om at jeg er underveis.