Selvbiografisk

«Døden står altså sentralt mot slutten av dette som Amis selv har kalt sin siste roman, men først og fremst er boken en kjærlighetsfull hyllest til livet, et memoarverk der virkelige og oppdiktede personer opptrer side om side i en særegen brittisk blanding av høyt og lavt – sex og filosofi, fyll, realpolitikk og andre pinligheter.»

Jeg leser videre at den selvbiografiske teksten er skamløst selvutleverende, og når jeg blar litt i boken ser jeg at den inneholder flere kapitler med overskriften Skrivetips. At den i tillegg er befolket med personer jeg alt har skrevet om i det første utkastet til dette kognitive sidespranget er ikke til å tro.

Hvorfor skriver noen selvbiografisk?

Hvorfor skriver noen selvbiografisk og hvorfor leser noen av oss selvbiografisk litteratur? Hva vil det si at noe er selvbiografisk og hva skiller selvbiografien fra romanen? Kognitive sidesprang handler denne gangen overordnet sett om selvfremstilling. Dét er jo noe de fleste av oss er engasjert i. Jeg skal holde meg til det skrevne utgitt på et forlag her. Er det noe å finne i selvbiografiske bøker som kan være til nytte?

En selvbiografi forutsetter et jeg, og at dette jeget ønsker å formidle noe til sine omgivelser. Motivene bak ønsket om å formidle kan være flere. I boken Jakten på jeget nevner forfatteren Sissel Lie et indre eller ytre press, et ønske om å skrive seg fri, flykte fra noe eller noen, et ønske om å bekrefte sin selvstendighet eller bli ferdig med fortiden. Man kan skrive for å rettferdiggjøre seg selv eller rette opp det bilde andre har av en. Lie peker også å at selvbiografier kan vær gravtaler på forskudd, former for sorgarbeid eller bearbeiding av smertefulle hendelser.

Hevn kan også være et motiv for å skrive selvbiografisk. Et eksempel på det er franske Vanessa Springora sin bok Samtykket. Her skriver hun om det forholdet den langt eldre fransk forfatteren Gabriel Matzneff innledet til henne da hun var 13 år gammel. Han hadde omtalt forholdet i flere bøker. Hun kom til slutt på at hun kunne bruke den selvbiografiske boken som sitt våpen:

«I årevis har jeg gått i ring i buret mitt, med drømmer fylt av drap og hevntanker, helt til den dagen løsningen endelig dukket opp rett foran øynene på meg, som det mest innlysende av verden: Fang jegeren i hans egen felle, steng ham inne i en bok.»

Agneta Horn (1629-1672) var svensk, tilhørte aristokratiet, og skrev memoarer som ble utgitt først lenge etter hennes død. Også hennes tekst kan leses som en hevn over de hun opplevde hadde motarbeidet henne. Når jeg nevner henne her er det fordi det ikke var vanlig at kvinner skrev selvbiografisk på 1600 tallet og at tittelen i seg selv er imponerende lesning:

Beskrivelse over min elendige og svært viderverdige vandringstid samt alle mine svært store ulykker og hjertets store sorger og viderverdigheter som jeg har møtt i hopetall helt fra min første barndom, og hvordan Gud alltid har hjulpet meg med godt tålmod å gjennomgå alle mine viderverdigheter.

Hennes memoarer er av litteraturkjennere betegnet som en blanding av virkelighet og fiksjon. Et fenomen jeg skal komme tilbake til. Teksten er tilgjengelig på nettet.

Hva «jeget» angår trenger det ikke alltid å være direkte til stede i teksten. Franske Annie Ernaux bruker i Årene konsekvent betegnelsene «hun» eller «vi». Per Olov Enquist omtaler seg som «han» i selvbiografiske Et annet liv. Martin Amis veksler mellom eget navn, han eller jeg. Dette i kontrast til det nærmest insisterende «jeget» vi finner hos forfattere som for eksempel Karl Ove Knausgård. Han har gitt ut boken Hvorfor jeg skriver:

«Jeg skriver selvfølgelig av personlige grunner, av grunner som har med mitt private liv å gjøre, av banale grunner, jeg skriver også av eksistensielle grunner, av grunner som vedrører hva det vil si å være til, og de er, eller kan lett oppfattes som pretensiøse. Og jeg skriver av sosiale grunner, i den forstand at jeg tilhører et språklig og kulturelt felleskap hvor skjønnlitterære tekster…har en viktig funksjon…»

Hvorfor leser vi selvbiografier?

Ifølge Norsk mediebarometer er bare 3 prosent av det som leses selvbiografier og memoarer. Jeg tilhører tydeligvis et mindretall. Det er fristende å forklare min interesse med at de gjør meg mer empatisk, utvider mitt perspektiv, normaliserer egne tanker og følelser, at jeg finner trøst i at noen har det verre enn meg, at det får meg til å reflektere over eget liv og alt i alt bidrar til en positiv personlig utvikling. Det er også en mulighet at min lesning av selvbiografier skyldes kikkermentalitet mer en intellektuell nysgjerrighet.

Noen uker tidligere diskuterte jeg litteratur og film sammen med en venninne. Vi var innom den franske filmen Blue Is The Warmest Colour. Den handler om relasjonen mellom to unge jenter. Filmen, som vant Gullpalmen under Filmfestivalen i Cannes i 2013, inneholder en intens og lang erotisk sekvens som vi begge hadde opplevde som så påtrengende at vi følte oss som kikkere, vitne til noe vi ikke hadde rett til, og heller ikke et ønske om, å se, selv om scenen i seg selv var sensuell og vakker. Jeg kan ikke huske at jeg har fått denne følelsen under lesning av selvbiografisk litteratur. Tvert imot, dersom det er godt skrevet er jeg åpen for det meste.

Det er også en mulighet at min lesning av selvbiografier skyldes kikkermentalitet mer en intellektuell nysgjerrighet.

Selvfremstilling

Jeg stilte innledningsvis spørsmålet «Hvorfor skriver noen selvbiografisk?» Jeg tror det var Ian McEwan som i et intervju for noen år siden snakket om det økende innslaget av biografisk stoff i litteraturen som en litterær selfie-stang. Med det synes han å ha ment at det handlet om en økende tendens til å fremstille seg selv, eller kanskje mer riktig, sider ved seg selv, litterært.

Det siste kan vi trygt si Axel Munthe har gjort i Boken om San Michele. Her virker det som påviselig uriktige skildringer er en bevisst handling, ikke et eksempel på minnets skrøpelighet.  Boken om San Michele er en notorisk upålitelig selvbiografi som kretser rundt hans eventyrlige liv ulike steder i Europa. Han arbeidet blant annet under den franske nevrologen og hypnotisøren Jean Martin Charcot ved La Salpetriere i Paris, kalte seg motelege og behandlet overklassens fruer for deres frustrasjoner ved å gi dem den fiktive diagnosen colitis. Skulle du være i tvil, HYPNO-CBT, som integrerer hypnose, mindfulness og kognitiv terapi har vind i seilene. Hvilken effekt det har på fiktive lidelser vet jeg ikke.

En infeksjon forårsaket av Bacillus niger fører til forandringer i øyet som gjør at pasienten ser verden slik det faktisk er.

Selv slet Munthe det meste av sitt liv både med nedstemthet og hypokondri, to tilstander som for ham synes å gli over i hverandre.  Han mente tilstanden skyldtes en basill han ga navnet Bacillus niger, hvis infeksjon fører til at man ser verden som den er. I ett normalt øye brytes ytre synsinntrykkene av fantasi, illusjon og et aldri døende håp før den via synsnerven når hjernen. En infeksjon forårsaket av Bacillus niger fører til forandringer i øyet som gjør at pasienten ser verden slik det faktisk er. Basillen er ifølge Munthe seiglivet, og kan bare bedøves ved hjelp av alkohol, tobakk, blekk og musikk. Selv har jeg et jevnt forbruk av tre av dem.

Boken om San Michele, som har hentet sin tittel fra drømmevillaen han fikk bygget på øyen Capri utenfor Napoli er kostelig lesning. Den storslagne villaen San Michele er offentlig tilgjengelig og vel verdt et besøk. Alternativt kan boken, kombinert med en flaske god Italiensk hvitvin, for eksempel Cal de Magro, også gjøre nytten. Bilder av villaen finner du på nettet.

Et annet eksempel på uklarheter rundt hva som egentlig hendte, er å finne i forfatter, journalisten og debattøren Christopher Hitchens selvbiografiske bok Hitch 22. Eric Alterman, professor i Engelsk ved Brooklyn College og ungdomsvenn av Hitchens publiserte en omtale av den med tittelen Something about Christopher. Her skriver han ha blant annet:

“As with all memoirs, accuracy is a question mark. I have a specific memory of one of the incidents described in detail in this book thar differs in considerable detail from that of Hitchens, whose version places him at the center of events. Others, including the journalist John Judis, have noticed that Hitchens´s versions of events cannot be relied upon, even when he confirms them.”

Jeg har noen tusen sider selvbiografisk litteratur i hyllene. Om det står roman eller selvbiografi på bokomslaget har ikke så stor betydning. Det finnes virkelige personer og hendelser i mange romaner, og mangt som står skrevet i en selvbiografi er oppdiktet eller feilerindret.  Flere forfattere skriver langt fra bare positivt om seg selv. Tvert imot kan man være tilbøyelig til å si. De kan være nokså utleverende. Selvfremstilling kan være så mangt.

 Nomaden

Reiseskildringer hvor forfatteren er sterkt til stede i teksten er en egen sjanger innen selvbiografisk litteratur. En av de som hyppig nevnes er den engelske nomaden Bruce Chatwin. I artikkelen «Blant ruinene» trykket i boken «Rastløshetens anatomi» gir han et lite flatterende portrett av tidligere nevnte Axel Munthe:

”På Capri bodde det tre narsissister som hver bygget et hus på kanten av en klippe. Det var Axel Munthe, baron Jasques Adelswärd-Fersen og Curzio Malaparte. De var alle tre forfattere av den iscenesettende typen. De hadde alle en kraftig dose av den nordiske følsomhet. Og de søkte alle å utfolde deres personlighet i arkitekturen.»

Han har tydeligvis lite til overs for både Munthe og livsverket. De hadde nå likevel flere likhetstrekk. Chatwin hadde selv en sterk trang til iscenesettelse. Susannah Clapp gir et fargerikt bilde av ham i boken With Chatwin. Portrait of a Writer. Han hadde en skreddersydd ryggsekk uten rammer i mørkebrunt kalveskinn, hvis lommer omhyggelig var beregnet til å romme hver sin bestemte ting. På en av hans utallige reiser inneholdt den en Moleskin notisbok, en Mont Blanc fyllepenn, Aylmer Mauds oversettelse av Krig og fred, Strindbergs By the Open Sea og en fin kikkert han skal ha fått av Werner Herzog.  Han skal også ha hatt for vane å medbringe en dåse sardiner og en flaske Krüg til bruk i nødsituasjoner. Han elsket falmet denimblått og gikk ikke av veien for tradisjonsrikt utstyr som kakishorts, ridestøvler og tropehjelm. Til hverdags brukte han gjerne noe bløte karamellfargede støvler fra Russel Moccasin Company. Da har kanskje noen av dere fått inspirasjon til sommerens antrekk!

 

 

Bekjente forteller at han aldri unngikk å speile seg når muligheten bød seg og at han uoppfordret fortalte utallige historier om seg selv som ikke nødvendigvis hadde den hele og fulle sannhetsgehalt.  Karrieren som skrivende reisende startet etter at han som ung og fremgangsrik kunstkjenner ved  Sotheby`s etter eget utsagn fikk problemer med øynene og måtte oppgi det som så ut som en lysende karriere innen kjøp og salg av kunst.

Munthe hadde også vansker med øynene. Siste del av livet tålte han ikke den sterke solen over Capri; det var det lyset han søkte som til slutt drev ham bort fra sitt drømmeslott og tilbake til Sverige.  Jeg tror Chatwin så noe av seg selv i myteskaperen Munthe. Men på et punkt var de klart forskjellige, der Chatwin var nomaden ønsket Munthe å bli den stedbundne. Eller som Chatwin selv skrev i en av sine mange artikler: «Vi som drister oss til å skrive bøker, faller tilsynelatende i to kategorier: de som graver seg ned, og de som bestandig er på farten.»

Fortellingen om oss selv

Vi bærer alle med oss en fortelling om oss selv, vår indre uskrevne selvbiografi. Den finnes i flere utgaver, blant annet den vi forteller oss selv og den versjonen vi deler med andre. Det er ikke alltid de er helt sammenfallende. Skam og frykten for konsekvensen av åpenhet er noe av det som holder oss tilbake. Andre svakheter ved vår indre selvbiografi er erindringsforskyvninger.

Hvor mye kan vi egentlig stole på livshistorier, enten de er våre egne eller andres? Enten vi leser om dem i en selvbiografi eller får høre dem som terapeuter. Og hvordan skal vi forholde oss til dem? Må vi alltid se tilbake på vanskelige hendelser og handlinger med et fordømmende blikk? Linn Ullmann har i flere av sine selvbiografiske bøker klart å forholde seg til fortid uten å bli moraliserende. I Jente, 1983 synes hun å ha mye empati med seg selv som den unge jenten som dro til Paris og skriver ikke dømmende om de som andre kanskje ville si utnyttet hennes ungdommelighet. Hun vil helt klart ikke se på seg selv som et offer, men som en aktivt handlende person. Det samme kan sies om Annie Ernaux. Hun har et tilnærmet klinisk blikk, fraværet av følelser i teksten påfallende. Joda, noen terapeuter vil sikkert se noe patologisk i det. Andre vil peke på mestring som en god betegnelse. Levd liv kan brukes til så mangt. Litterær suksess er en av dem.

Lys som kaster lange skygger

Jeg nevnte så vidt Ian McEwan tidligere. I sin siste roman Leksjoner skriver han om livet til Roland Baines som i svært ung alder blir trukket inn i et lidenskapelig forhold til en mye eldre pianolærerinne. Vi snakker barn-voksen relasjon her, helt klart en overgrepssituasjon, men historien setter i gang tanker rundt hva som er det egentlige traumet. Hvilke hendelser i vår selvbiografi har vært avgjørende for oss og på hvilken måte? Er det alltid vonde og traumatiserende hendelser som kaster skygger over våre liv, eller kan de også ha vært positive, der og da? Tre år etter at den første kontakten oppsøker Roland henne, noe som blir starten på et lengre forhold. Etter noen år ønsker hun å gifte seg med ham, noe han avviser. Da gjør hun slutt på forholdet med disse ordene:

«Du skal tilbringe resten av ditt liv med å lete etter det du har hatt her. Det er en forutsigelse, ikke en forbannelse. For jeg ønsker ikke noen forbannelse for deg. Kjærlighet dreier seg bare om hell og flaks. Tilfeldigvis traff du den rette personen for deg da du var elleve.»

Er hun er inne på noe? Selv om forholdet etterlater dype sår hos Roland, er det også vakre minner om kjærlighet. Kan vi måtte betale en høy pris også for å ha opplevd noe svært vakkert tidlig i livet? Alt som skjer etterpå blir holdt opp mot dette vakre som hendte, ingen ting av det vi opplever senere kan leve opp til fortryllelsen. Den spanske filosofen Fernando Savater sa følgende i et intervju i Jyllandsposten i 2001: Hvis vi i et kort øyeblikk er lykkelige, vil vi alltid tenke på ikke å miste det øyeblikket. Og er vi ikke lykkelige, vil vi alltid tenke på hvordan vi kan bli det. Så mennesket lever til stadighet mellom angsten for å miste og ønske om å få.»

Vi skal heller ikke glemme det som ikke hendte, det som kunne ha vært. Det kan være like formende for et liv som det som faktisk hendte. Det var kanskje noe slikt dikteren Gunnar Reiss-Andersen hadde i tankene da han innledet diktet Til hjertene med ordene: «Glem aldri henne du aldri møtte.»

Mennesket lever til stadighet mellom angsten for å miste og ønske om å få.

Vi trenger ikke å forholde oss til det levde livet andre fremstiller i sine selvbiografier, men vi må forholde oss til vårt eget. En pasient jeg hadde en gang hadde blikket stivt rettet mot en vanskelig barndom, slet med å forholde seg til nuet, og var lite opptatt av fremtiden. Han hadde gått i flere terapier hvor hans fastlåste fortelling om fortiden hadde vært tema. Hans indre selvbiografi tok slutt på side 50, han hadde ikke noe liv etter fylte 20. Mens jeg lyttet til historien han hadde fortalt til andre, igjen og igjen, tenke jeg at nok får være nok. Ikke enda en runde:

«Det må ha vært en svært vanskelig periode av livet ditt, men så godt at det er en tid du har bak deg. Hva ønsker du å gjøre nå?»

Det er ikke mye gull å hente i en ulykkelig barndom, annet en det må være godt å ha lagt den bak seg. Det er pasienter som har en negativ selvfremstilling som de har slept rundt på i årevis. Den kan skyldes traumatiske hendelser, det kan være noe svært positivt som skygger for livet her og nå eller det kan være noe som aldri hendte, noe de mener burde ha hendt. Et savn. Det er lov å dvele litt ved det, ta det frem en gang iblant, men bruk det til noe annet enn å lenke deg selv fast til fortiden. Kanskje kan det å lese selvbiografier være en hjelp på vegen til det. Det kan være nyttig, og inspirerende å se verden gjennom andres blikk, og langt mer underholdende og lærerikt enn å lese selvhjelpslitteratur og fagbøker.

Skulle jeg en dag havne på kontoret til en av dere: Ikke spør meg om det vonde som måtte ha hent en gang, spør meg om hva som er de vakreste minnene, de jeg senere i livet har målt alt opp i mot, spør meg om det som aldri hendte men som jeg alltid har lengtet etter, og fortell meg gjerne en livsløgn eller to om det kan være til hjelp.

 

Utvalgte kilder

En osalig ande. Berättelsen om Axel Munthe. Bengt Jangfeldt. Wahlstrøm & Widstrand, 2003

Boken om San Michele. Axel Munthe. Gyldendal, 1992

En studie i rastløshed. Bruce Chatwin. Samlerens Bogklub, 1996

Hitch-22. Christopher Hitchens. Atlantic Books, 2011

Hvorfor skriver jeg? Karl Ove Knausgård. Lindhardt og Ringhof, 2019

Samtykket Vanessa Springora Forlaget Oktober, 2022

Omkring Chatwin. Susannah Clapp. Samleren,1997

Jakten på jeget. Blant amasoner og franske forførere. Sissel Lie. Pax forlag, 2003

Jente, 1983. Linn Ullmann, Forlaget Oktober, 2021

Leksjoner. Ian McEwan. Gyldendal, 2023

På innsiden. Martin Amis. Pelikanen,2023

Samtykket. Vanessa Springora. Forlaget Oktober, 2022

Årene. Annie Ernaux. Gyldendal, 2020