Hjernen prøver å fylle hullene, leter etter mønsteret. Det er nå en gang det den skal – prøve å finne en mening. Hjertet tar det mer med ro. Den gode følelsen av å sitte her med det originale brevet blir ikke mindre av at jeg ikke helt klarer å tyde teksten. Kanskje tvert imot, det bidrar til å gi det et skjær av mystikk, fungerer nesten som et intellektuelt myggestikk, søt kløe. Det må være en grunn til at så mange bruker tid på påskekrim og påskekryssord. Eller som Karen Blixen skriver i Syndfloden over Norderney:

Visse mennesker nærer en ubetvingelig lidenskab for gåder. De kan have lejlighed til at lytte til sund fornuft, eller til den visdom, som forklarer os tilværelsen, men nej, de må nødvendigvis af sted og bryde deres hjerne med den allerkunstigste gåde, de kan finde, ene og alene, fordi den ikke er til at forstå. At løsningen i sig selv, når de endelig finder den, rimeligvis er helt hen i vejret, det betyder ikke noget for dem, som denne passion virkelig har besat.

Fra by til by

Det første jeg gjorde da jeg ankom Bergen en tirsdag ettermiddag i midten av februar var å anskaffe meg en svart paraply. Forbausende få bergensere anvender slike innretninger.  Jeg skjønner for så vidt hvorfor der jeg bakser med min.  Men likevel. Jeg hadde ikke lagt merke til dette paradokset før. En måned senere, tidlig mars, skinte solen. Lunsj på Kafé Christie ved nyrestaurerte Naturhistoriske Museum, middag på Bien og foredrag Bergen Studentersamfunn om sjalusi. Kullet som startet sin utdanningen i Kognitiv miljøterapi i januar 2021 hadde sin avsluttende samling i lokalene til Bergen Roklubb. Det kjennes i blant som ting tar slutt før de har begynt.

Utsikt fra Hotell Neptun. Foto: Arne Repål

 

I midten av mars er det undervisning Rask psykisk helsehjelp i Oslo. Tema er prinsipper og kunnskapsgrunnlaget for veiledet selvhjelp. Kjekt kull. Temaet selvhjelp skal jeg komme tilbake til. Trondheim slutten av mars. Hotellrommet på Comfort Park Hotel fungerer i to dager som base for digital gjennomføring av fordypningskurs om kognitiv terapi på nett. Det er en pilot som jeg holder sammen med Marit Jacobsen. Vi sitter på hver vår side av bordet, med hver vår skjerm, tegner og forteller etter beste evne, prøver å invitere til refleksjon og erfaringsutveksling.  Det er ikke alltid like lett å finne rytme og tempo når undervisningsopplegget er helt  nytt – mute og slå på mikrofoner så det ikke blir ekko, supplere hverandre på en naturlig måte – men vi kommer gjennom de to dagene med nyttige erfaringer og mange gode innspill fra deltakerne. Hyggelig samarbeid!

 

Selvhjelp

Det er mye følelser i poesi og skjønnlitteratur, mindre av det rasjonelle. Kognitiv atferdsterapi er nok ikke det man først og fremst forbinder med kunst og kultur. Den lever jo stort sett sitt moderne liv i de medisinske diagnosenes verden eller som prestasjonsfremmende middel blant toppidrettsutøvere. Men også på området selvhjelp har KAT gjort seg sterkt gjeldende. Som kjent er mye selvhjelp tuftet på prinsipper hentet fra kognitiv atferdsterapi, og selvhjelp er et viktig kompetanseområde for kognitive terapeuter. Men som Alain De Botton skriver i introduksjonen til boken Livets skole. Å forstå følelser. «Det er verdt å merke seg at innen kulturens øvre sjikt er ingen sjanger mer baktalt eller mistrodd enn selvhjelp. Hele selvhjelpskategorien er blitt synonym med sentimentalitet, idioti og humbug.»

«Den antikke greske og romerske kulturen anerkjente og respekterte behovene våre med større verdighet.»

Han peker imidlertid på at selvhjelp ikke alltid har hatt et slikt dårlig ry: «Den antikke greske og romerske kulturen anerkjente og respekterte behovene våre med større verdighet.  De mest fremtredende filosofene – Aristoteles, Epikur, Cicero, Seneca og Marcus Aurelius – ga seg alle i kast med det som åpenbart var verker om selvhjelp.» Han viser så til hvordan tradisjonen er ivaretatt av blant andre Montaignes i hans Essays og av Marcel Proust På sporet av den tapte tid. Sist nevnte mener Botton kan leses som en selvhjelpsbok med det formål «å skildre den mest oppriktige og intelligente måten vi kan slutte å skusle bort og begynne å verdsette vårt altfor korte liv på.» «Problemet» sier Botton, «er således ikke tanken på selvhjelp som sådan, men måten sjangeren har blitt tolket og utforsket på i moderne tid.» Jeg tror han har et poeng.

Foto: A. Repål

 

Nye bidrag

Kari Ersland skriver i Gjestespalten om bruken av kognitiv terapi i sin hektiske hverdag som fastlege. Under tittelen Kognitiv hverdagsterapi gir hun oss et innblikk i hvordan den kognitive diamanten og andre verktøy kan komme til nytte i møtet med pasienter på ulikt vis. Beate Winther er gjest i spalten Brukerperspektiv. Hennes bidrag handler om hva for tette emosjonelle bånd mellom far og datter kan føre til, men også om hvordan det kan la seg gjøre å vinne livet tilbake gjennom kognitiv terapi når angsten først er der. Emosjonell incest – et skjult overgrep er tittelen på hennes bidrag.

Ine Jareid er ute på nye eventyr i Paris. Under tittelen Vanebrytende hverdager skriver hun om å utfordre seg selv, bryte egne grenser, noe vi ofte ber våre pasienter om å gjøre. Hvordan er det å smake egen medisin? «Jeg hadde litt impulsivt sagt ja til å bli med på̊ et event arrangert av venners venner, uten å vite hva jeg gikk til. Og ja, den ble noen utenom det vanlige. Jeg vil prøve så godt jeg kan å gjenfortelle.» Svaret får du lese deg til selv.

Leder Annelise Fredriksen har trukket sørover og sender sine bevingede ord derfra. De har denne gangen fått tittelen En urolig verden og minner oss om at den virkelige verden eksisterer utenfor terapirommet. Krigen i Ukraina har også engasjert EABCT. Kognitive sidesprang har tittelen Situasjonen håpløs, men ikke alvorlig. Tittelen er hentet fra mottoet til pilotene i Guyana Airways, men er anvendbart også på andre områder.

Minneord for Egil Wilhelm Martinsen har flere bidragsytere, og er en siste hilsen til en sentral fagperson og tidligere leder av NFKT.  Han får også selv komme til orde gjennom det tidligere utgitte essayet Sennepsfrø fra et hjem uten sorg. Her skriver han blant annet:» Ofte kan slike historier eller metaforer illustrere viktige faglige poeng på en bedre og mer presis måte enn omfattende teoretiske utlegninger.»

 

Livets skole

Jeg nevnte boken Livets skole. Å forstå følelser. Den er en av mange bøker utgitt av organisasjonen The School of Life. Den beskriver seg selv slik:

The School of Life is an organisation built to help us find calm, self-understanding, resilience and connection – especially during troubled times. We place emphasis on the need to understand ourselves better, so that we can secure serenity and make optimally reliable decisions, particularly around love and work.

Jeg synes det er mye spennene å hente der, et nettsted som er vel verdt ett besøk. Nettstedet, og de tidligere omtalte synspunktene til Botton, får meg også til tenke at vi kanskje kunne bidratt enda bedre til å løfte frem veiledet selvhjelp som noe verdifullt og virkningsfullt, men samtidig  være flinkere til å synliggjøre at livet ikke bare handler om mestring. Jeg er litt bekymret for at den terapeutiske kulturen skal  gjøre naturlige følelser som uro og bekymring til angst, lengsel og nedstemthet til depresjon. Den medisinske tradisjonen stjal melankolien. En gang sett på som emosjonell edelråte, følelsenes Sauternes.

Tråden

Om det skulle være noen rød tråd i knippet med bidrag denne gangen må det kanskje være at livet leves utenfor den kognitive kasusformuleringen, at livet selv ikke er manualbasert eller rasjonelt, at smerte ikke alltid kan behandles bort, og at det viktigste hjelpemiddelet i den kognitive verktøykassen kanskje er en krykke. Men også at om noen tar fra oss leken og gleden ved mysteriet har vi mistet alt.

…det viktigste hjelpemiddelet i den kognitive verktøykassen er kanskje en krykke.

Årets første døgnflue ble observert flytende i hvitvinsglasset klokken 18.47 den 29. mars. Den ble skånsomt løftet opp og satt til tørk, men livet sto dessverre ikke til å redde. En riktig god påske til dere alle!