Situasjonen håpløs, men ikke alvorlig
Overskriften er inspirert av mottoet til pilotene i Guyana Airways. Dersom du betrakter flyturen som et bilde på livet får den en større eksistensiell betydning. Du vet du skal ned igjen på et tidspunkt, og at det ikke kommer til å bli noen myk landing. Det finnes ingen landingsbaner, og du har begrenset med drivstoff. Skulle du likevel klamre deg til håpet om å lande på en strand eller en gresslette kan du bare glemme det. Hjulene ble fjernet ved take-off.
Det er det jeg tenker på her jeg sitter og nipper til vinen mens jeg flyr lavt over et landskap jeg strengt tatt ikke kjenner opprinnelsen til. Jeg vet heller ikke hvor jeg kommer fra, eller hvor jeg skal, bare at denne flyturen tar slutt en dag. Og nett nå, med litteratur og vin til rådighet er situasjonen på tross av krig, klimakrise og pandemier som i overskriften, uten håp, men i øyeblikket ikke alvorlig.
Jeg kjenner ikke flytypen, men det er et stort fly, med mange medpassasjerer. Det siste kan være både til glede og bekymring. Det er ikke alle du ønsker å sitte i samme fly med. Vi er en sammensatt gjeng. Selv sitter jeg på 1. klasse. Det er god plass til bena, maten og vinen er utmerket, tilgangen på litteratur likeså. Jeg lytter til klassisk musikk i de støydempende høretelefonene. På veg mot reisens uunngåelige slutt er det bare nok en gang å konstatere at situasjonen er håpløs, men ikke alvorlig.
Leser nytt om pandemien, om krigen i Ukraina, om klimarapporten, før jeg lar verden gå sin skjeve gang og fordyper meg i skjønnlitterære tekster.
Ved siden av meg sitter en ung kvinne. Hun har etter alt å dømme flyskrekk. På denne eksistensielle flyturen er det en fullt forståelig frykt. Jeg vurderer et øyeblikk å spørre om hun er redd. Om hun svarer bekreftende kan jeg si at jeg er psykolog. Men noe holder meg tilbake, en usikkerhet på hva hun vil svare, at hun skal glefse et «Hva så! Hva hjelper det!» Det vil hun for så vidt ha rett i, og jeg ville bare følt meg dum. Så jeg sier ikke noe. Fortsetter med mitt. Leser nytt om pandemien, om krigen i Ukraina, om klimarapporten, før jeg lar verden gå sin skjeve gang og fordyper meg i skjønnlitterære tekster.
En gruppe passasjerer har holdt det gående med en diskusjon om hvem kapteinen er, at han ikke bare styrer dette flyet, men har bygget det med sine egne hender. De mener det er en hensikt med denne turen, at den vil ende i noe vakkert og evig, at vi nærmer oss en rullebane i et paradis et sted ingen av oss har vært før, men hvor alt er mye bedre enn her. De prøver å spre budskapet til oss andre. Jeg nyter støydempingen fra mine Sennheiser Momentum 3 hodetelefoner.
En annen gruppe diskuterer mulige tekniske løsninger. De prøver å beregne drivstoffmengde, fart og klimatiske forhold. De vurderer mulighetene for å overleve en buklanding. Jeg er imponert over pågangsmotet. De prøver å overbevise seg selv om situasjonen kanskje er alvorlig, men ikke håpløs. Altså en litt annen vinkling på det hele enn den jeg har gått ut med.
Vi har kommet inn i noe turbulens. Vet ikke helt hva som skjer, men flyet rister kraftig, og mister tidvis høyde. Kvinnen ved siden av meg er nå stiv av skrekk. Hun spør om å få holde meg i hånden. Et kort øyeblikk vurderer jeg å svare med samme mynt som jeg fryktet hun ville ha svart med om jeg tidligere hadde presentert meg som psykolog: «Holde hånd? Hva hjelper det?» Men jeg vil ikke være en av de krenkelsesparate, sier ikke noe, og tar imot hånden.
Vi har flydd omkring slik i noen år nå. Uten mål, og uten annen mening enn den vi måtte finne selv. En og annen passasjer har valgt å hoppe fra flyet. De ville selv bestemme tidspunktet for landingen. De fant ikke trøst i litteraturen, vinen, musikken, maten eller medpassasjerene. Ventingen på det uunngåelige ble meningsløs.
Her på første klasse synes tilgangen på vin og mat å være utømmelig.
Mange av oss er lei medpassasjerer som stadig gjør krav på plasser som ikke er deres, som oppførte seg truende eller snakker høyrøstet. De færreste liker å havne på samme fly som slike, men det virker uunngåelig.
Selv prøver jeg å gjøre det beste ut av situasjonen. Her på første klasse synes tilgangen på vin og mat å være utømmelig. På grunn av kvinnen med flyskrekk har jeg riktig nok måtte lære meg å håndtere en del praktiske oppgaver med venstre hånd. Det er til å leve med. Dessuten har jeg den kognitive verktøykassen som håndbagasje, håndsydd i brunt kalveskinn, full av praktiske hjelpemidler.
Det er en ting jeg lenge har lurt på. Vet de andre at det ikke er noen piloter i cockpiten på dette flyet? Ingen førstepilot, ingen annenpilot, bare to tomme seter. Det er kanskje ikke noe å bry seg med. En bagatell når alt kommer til alt. Jeg vil så nødig ødelegge den gode stemningen hos de få som ennå klarer å beholde den. Det har jo gått bra så langt!
