Forfatter
“Eventet er avlyst grunnet streiken!” Forelesningen ved Centre de recherches interdisciplinaires beliggende i st. Paul i Paris, om bruk av ny teknologi til informasjonsarbeid i det franske helsevesenet, føyer seg inn i en lang rekke begivenheter som avlyses på grunn av transportarbeidernes streik denne mandagen i desember. Det gir imidlertid en fin unnskyldning for å tilbringe formiddagen på café, innbyggerne i La Ville Lumières ubestridte favorittaktivitet. Med Massimo Pigliuccis “How To Be A Stoic”, en slags innføring i praktisk stoisisme under armen, går turen i dag over den kunstig anlagte Canal St. Martin, med de karakteristiske opphøyde gangbroene i grønt smijern. Fra toppen av broen får jeg et fint overblikk over den beroligende symmetrien av grå himmel som speiles i grått vann, før idyllen brytes av et orkester av utilfredse bilister som tuter aggressivt fordi bilbroen under meg åpnes for å la en båt passere. For oss som bor her er dette et fast akkompagnement til alt som forstyrrer flyten i trafikken, være seg søppelbiler, demonstrasjoner, veiarbeid eller helt vanlig bilkø. Den ensomme båtføreren i en liten plastjolle med en sykkel om bord ser ikke ut til å la seg affisere, men fortsetter gjennom det kompliserte slusesystemet oppover i kanalen, mens de stadig hissigere bilistene understreker sin frustrasjonen ved å akselerere kraftig når det så endelig blir deres tur til å krysse broen.
Hvorfor så mye rabalder?
Vel fremme ved bordet på utsiden av caféen (det er 8 uproblematiske plussgrader og varmelampene er tente) bestiller jeg en café crème og slår opp boken på side 29 under overskriften Some Things Are in Our Power, Others Are Not. Jeg kan ikke unngå å tenke som jeg så ofte har gjort i løpet av de vel to årene jeg har vært så heldig å få bo her: Hvorfor skal pariserne på død og liv lage så mye rabalder over noe de åpenbart ikke har innflytelse på, ja som attpåtil er en nødvendighet? Søppelbilen for eksempel, utfører en helt nødvendig oppgave for et velfungerende samfunn. Likevel er det få ting som forårsaker mere banning, flittig bruk av hornet og sikkert høyere blodtrykk enn nettopp den.
Det gir imidlertid en fin unnskyldning for å tilbringe formiddagen på café, innbyggerne i La Ville Lumières ubestridte favorittaktivitet.
Kognitive røtter
Som flittig bruker av kognitiv adferdsterapi i samtaler med mine klienter jobber vi med problemløsning av det jordnære slaget. Vi arbeider systematisk med å fokusere på de aspektene av livet vi har innflytelse på og kontroll over, og gi slipp på resten – være seg grubling over fortiden eller bekymring for fremtiden. Motsatt av Freuds katarsis-teori vil jeg påstå at å uttrykke aggresjon ikke reduserer følelsen, og vil gjerne at mine klienter skal tilegne seg en mental distanse til la oss si plutselig oppstående og voldsomt sinne, utforske den bakenforliggende tanken og kanskje utøve nye og mere adaptive handlinger. Beck selv uttalte at den kognitive terapiens filosofiske utgangspunkt nettopp springer ut fra stoisismen, som på tross av sitt rykte som en distansert, følelseskald og passiv tilgang til tilværelsen tvert imot kan hevdes å ta følelser på største alvor. Men, i stedet for å handle impulsivt med den hensikt å dekke kortsiktige behov, anser stoikerne det som en dyd å utøve forpliktende handlinger basert på bevisste valg og verdier. Den allerede nevnte boken gir praktisk veiledning i utøvelse av stoisisme i det 21.århundre med bruk av meditasjon og mindfulness, og knytter på elegant vis annen- og tredje bølge kognitiv terapi sammen. Også i det ellers så psykoanalytisk funderte Frankrike er mindfulness blitt populært. Jeg mistenker det er fordi stress og stressbehandling er big business – blant annet i metroen henger det reklameplakater på rekke og rad med smilende buddhaer som lover å redusere stressnivået ved hjelp av lett tilgjengelige apps på telefonen, som pariserne kan benytte mens de står som sild i tønne på vei til og fra jobb. Over alt på de mange apotekene reklameres det for kosttilskudd mot stress: Magnesium, D-vitamin, homøopatiske midler. Er du stresset er det nok fordi du mangler noe eller lever usunt, synes budskapet å være.
Personlig vil jeg egentlig heller stå på barrikadene og rope enn å sitte i lotus og tie stille…
Jeg hadde i en periode i oppgave å tilby mindfulnessbaserte gruppeforløp til sykemeldte borgere i Københavnområdet. Et fint tiltak, da det er solid evidens for at mindfulnesstrening over 8 uker har en rekke positive effekter. Men, det var ikke uten etiske betenkeligheter, særlig på bakgrunn av debatten om individualiseringen av problemer som burde adresseres på et høyere nivå; som oppstår på grunn av systemet vi lever i. Til gjengjeld er det neppe solid evidens for at å klage over råtne arbeidsforhold i 8 uker, alternativt å sitte hjemme og lese kommentarfelt på facebook, fører noe godt med seg heller. Langt de fleste var glade for tilbudet, og jeg var glad for å se effekten. Personlig vil jeg egentlig heller stå på barrikadene og rope enn å sitte i lotus og tie stille når det kommer til psykiske problemer påført av et samfunn som skaper et gap mellom vinnere og tapere – men for å være helt ærlig tilbringer jeg særdeles lite tid på barrikadene, og med unntak av et par venstreradikale venner fra tiden som kollektivbeboer i Danmark kjenner jeg veldig få som gjør det.
Foto: Arne Repål
Gleden ved bekymret pessimisme
Til tross for en forholdsvis høy gjennomsnittlig levealder og lav forekomst av livsstilssykdommer er det nå et økt fokus på folkehelsen i Frankrike. 24% av den voksne befolkningen konsumerer over de to glass alkoholholdig drikke om dagen som helsemyndighetene setter som et maksimum (på 50-tallet lød anbefalingen maksimalt én liter alkohol per måltid, og inntil 1954 hadde skolebarn rett til en halv liter vin til kantinematen). Det er få sosiale aktiviteter som ikke innebærer alkohol – selv om det ikke er et mål å bli beruset; tvert imot. «Ingen kan trekke ut et glass vin over flere timer sånn som pariserne kan,» ble jeg fortalt en gang: «mens de klager over alt som er galt!» Pariserne er kjent for å klage – franskmenn er generelt utnevnt i flere undersøkelser som et av de mest pessimistiske folkeslagene i verden – dog er det visstnok ingen som med sikkerhet kan si om det er på et individuelt eller kollektivt nivå. På butikken, legesenteret eller postkontoret ser jeg ikke sjelden at de ansatte har tilsynelatende private diskusjoner, gjerne med uttalt negativt eller humoristisk innhold (ofte en oppgitt blanding), uten å ense kunden eller pasienten. Jeg liker det, selv om det har tatt tid å venne seg til det. Jeg har fundert over om det kan ha den positive effekten at problemene nettopp deles, eksternaliseres og gjøres til noe felles, en feil ved systemet fremfor en skamfull brist hos individet.
Her diskuteres alt fra støy, søppel, forsinkelser på metroen, kollegaene, sjefen til den siste romantiske erobringen.
Gammeldagse hierarkier i arbeidslivet, med det vi nok vil kalle utdaterte ledelsesmetoder, er utbredt, og selv om (eller muligens på grunn av) lover som gjør det tilnærmet umulig å gi en fast ansatt medarbeider sparken, har det vært fryktelige selvmordsbølger som følge av uutholdelige arbeidsforhold. De ansatte tjener ofte forholdsvis lite og arbeider lange dager (det er ikke comme il faut å forlate kontoret før sjefen, som godt kan bli sittende til langt utpå kvelden). Når de så omsider slipper ut møtes de som ikke skal hjem til familien gjerne over et glass med noe fransk i, og nyter en sigarett eller ti under varmelampene. Her diskuteres alt fra støy, søppel, forsinkelser på metroen, kollegaene, sjefen til den siste romantiske erobringen. Samtidig er de ikke redde for å ta selvkritikk og le av seg selv og det franske samfunnets skavanker. “Du begynner å bli som oss”, får jeg ofte høre hvis jeg uttrykker frustrasjon over ett eller annet. Familie og venner fra hjemlandet avviser imidlertid min økende ekspressivitet som privilegieblindhet! De mener jeg burde være takknemlig for å få bo i verdens flotteste by. Det har de jo rett i.
Kulturelle forskjeller
En gjenganger fra tiden som psykolog i Danmark var humoristiske kommentarer om hvor vanskelig det er å oppdage at en nordmann er deprimert. “Dere høres jo så glade ut hele tiden!” var en vanlig bemerkning, etterfulgt av “også har dere jo oljen og fjellene…” Da jeg bodde i Tyskland synes jeg at å presentere seg som nordmann alltid ble møtt med drømmende blikk og rosende ord. Naturen, mentaliteten, velferdssystemet, ja alt ble omtalt i positive termer og de fleste jeg møtte hadde enten vært i Norge eller hadde lyst til å dra dit. Kanskje var de bare høflige, men de var i så fall gode til å skjule sin kritikk. I Frankrike synes jeg responsen er mere lunken, og her er de heller ikke redde for å komme med egne meninger om oss (eller noe annet, for den saks skyld). “Men nordmenn SNAKKER jo ikke til hverandre med mindre de er fulle! Og byene har jo ingen SJEL! Alt er så sterilt, ordnet, velregulert og upersonlig, det er som…som i Tokyo!” utbrøt en transportmann melodramatisk. Han ville tydeligvis slå av en prat innimellom levering av varer og blandet seg derfor i samtalen jeg hadde med ekspeditrisen i en over gjennomsnittet ryddig butikk i det svært kaotiske og tett befolkede området Belleville. Jeg måtte innrømme at jeg var litt enig, i hvert fall hva angikk Tokyo, og mine egne umiddelbare holdninger til norsk bebyggelse preget av praktiske hensyn og hurtig gentrifisering.
For bare noen dager siden dundret omkring 800 000 kamplystne mennesker gjennom gatene her. Nå er det stille.
En fransk venn spurte meg en gang om jeg var stolt over å være norsk. Jeg måtte tenke meg om. Etter å ha bodd utenlands på 10. året har jeg blitt mer og mer stolt på 17. mai, mest av alt fordi jeg tilhører et folk som klarer å feire nasjonaldagen sin ved å utelukkende gå i tog iført vakre ulldrakter og synge og spise is, fremfor å vise frem stridsvogner og krigsfly. Selv før oljen kom vil jeg betrakte nordmenn som et fredelig folkeferd som løser problemer med demokrati, debatt eller bare konfliktskyhet. Uansett ser det ut til å fungere, hvilket jeg prøvde å forklare til min nysgjerrige venn. “Men dere er ikke litt kjedelige da?” fisker han kameratslig i håp om å starte en liten diskusjon, og kunne avsløre at selv om de nordiske landene høster beundring på grunn av de velfungerende samfunnsmodellene våre, hersker det også visse fordommer: “Tja, dere er kanskje litt ensomme? Isolerte? Maybe a little dead inside?” sier han med det karakteristiske franske avvæpnende skuldertrekket og proklamerer at han definitivt foretrekker å kjempe ordentlig for en sak, være lidenskapelig og dedikert fremfor bare å løse problemer med fredelige midler. Delta i demonstrasjoner gjør han gjerne, noen ganger iført en gul vest, også selv om han ikke er en av de små 8 prosentene av franskmenn som er medlem av en fagforening.
Tilbake ved cafébordet begynner det å bli kjølig. For bare noen dager siden dundret omkring 800 000 kamplystne mennesker gjennom gatene her. Nå er det stille. “Kan de ikke se at det lønner seg å utsette pensjonsalderen? Og å samle det til én ordning? Kan de ikke være litt mer rasjonelle? Her gleder de seg til streikene som om det var julaften!” Diskusjonen på den skandinaviske gløgg-aftenen samme kveld omhandler også streiken, da de fleste enten ikke kommer, eller som meg har gått eller syklet på tvers av byen. Selv de som har bodd her i flere år og er godt orienterte i fransk kultur og samfunn forstår ikke hvorfor man velger å ta kampen.
En slags julestemning
På vei hjem går jeg den halvannen time lange turen langs Boulevard Haussmann. På denne kanten av byen henger de glorete juledekorasjonene tett i tett, både på trærne, over fortauet og i butikkvinduene på de gigantiske kjøpesentrene. I år er det bier som er temaet i et av stormagasinene, og store plysjbier blandet med luksusartikler er satt opp i utallige tablåer og svirrer rundt med mekaniske bevegelser til ljomende julemusikk. Et par sko her kan fort komme opp i samme beløp som det en ansatt i transportsektoren får utbetalt i månedslønn. Men det er ingen franskmenn på denne kanten av byen, dette er turistenes domene. Asiatiske turister med mange penger, iført pelskåper og tøy med store gyldne logoer står med mobiltelefoner og tar selfies med biene. Ellers er det usedvanlig stille her til å være advent, mye er steng eller lukker tidligere enn vanlig. Selv om transportstreiken har solid støtte i det franske samfunnet, blir det motvillig forskudd på juleferie for mange – de fleste kontorer, butikker og offentlige bygninger er blant annet avhengig av vakthold ved inngangsdøren for å sjekke ID og avdekke mistenkelig aktivitet. Lønnen til disse concierges er så lav at de fleste må bo langt ute i de store betongbelagte forstedene – og er avhengige av de travle pendlertogene for å komme på jobb.
På denne kanten av byen henger de glorete juledekorasjonene tett i tett, både på trærne, over fortauet og i butikkvinduene på de gigantiske kjøpesentrene.
På lørdag er jeg invitert i 30-årsdag, det er utkledningsfest med temaet revolusjon. Planen er å ta toget ut på landet for å holde festlighetene på jubilantens landsted, “hvis ikke streiken fortsetter da.” Jeg kan ikke la være å tenke at dette samfunnet er dypt preget av sin historie, og nettopp gjennom protester og streiker har de lykkes med å få makthaverne til å lytte. Gjennom massemobilisering motivert av kollektivt raseri og sinne har de skapt et moderne samfunn – samtidig som de kanskje har klart å bevare noe vi andre lenges etter: Lidenskapen, å tillate seg å vise følelsene selv om de er irrasjonelle, nytelsen, kunsten, det upraktiske og tungvinte, ja, de har bevart sjelen.
