The Story of Mary MacLane

To ytterpunkter hva angår både form og begrunnelser for å skrive selvbiografisk, er Augustin og Mary MacLane. Der Augustin for 1400 år siden, i boken Bekjennelser, prøvde å stå til rette for sine gjerninger og beskrive vegen tilbake til troen og den smale sti, kan man neppe si det samme om Mary MacLane. 19 år gammel og oppvokst i byen Butte, i staten Montana i USA, ga hun i 1902 ut boken The Story of Mary MacLane på det prestisjefylte forlaget Herbert S. Stone and Company. Skrevet som dagboksnotater innleder hun boken med følgende brak av en agenda:

” I of womankind and of nineteen years, will now begin to set down as full and frank a Portrayal as I am able of myself, Mary MacLane, for whom the world contains not a parallel.

I am convinced of this, for I am odd.

I am distinctly original innately and in development.

I have in me a quite unusual intensity of life.

I can feel.

I have a marvelous capacity for misery and for happiness.

I am broad-minded.

I am a genius.

I am a philosopher of my own good peripatetic school.

I care neither for right nor for wrong – my conscience is nil.

My brain is a conglomeration of aggressive versatility.

I have reached a truly wonderful state of miserable morbid unhappiness.

I know myself, oh, very well.

I have attained an egoism that is rare indeed.”

Slikt blir det bråk av. New York Herald var raskt ute med sin fordømmelse. De mente hun var gal og burde settes under medisinsk behandling inntil hun hadde gjenvunnet forstanden; inntil da burde hun ikke få komme i nærheten av penn og papir. Da Butte Public Library annonserte at de ikke ville ha boken i sine hyller, ga Helena Daily Independent biblioteket sin fulle støtte, og hevdet at alle bøker med respekt for seg selv ville hoppe ut av vinduet om de måtte stå sammen med MacLanes. Det er av sine egne man skal ha det. Men boken solgte – hele 80 000 eksemplarer bare den første måneden, og inntektene gjorde det mulig for unge MacLane å få oppfylt en av sine største drømmer: komme seg bort fra Butte. Hva var drivkraften? Hva får en 19 år gammel jente til å sette sine innerste tanker ned på papiret og gjennom det utlevere seg selv på en måte som skaper forargelse og kritikk? At boken skulle selge som den gjorde, var noe hun ikke kunne vite på forhånd.

De finnes nok av de som gir ut sine bekjennelser for selv å fremstå i et bedre lys. De ønsker å fortelle om store bedrifter: ”Se hva jeg har fått til!” Jeg skal la dem ligge her. I denne sammenhengen er de uten særlig interesse. Jeg er opptatt av selvbiografiske bøker om nederlaget, om egen utilstrekkelighet, eller som i Mary MacLane sitt tilfelle, skrikende annerledeshet, og tilsynelatende fryktløs ærlighet. Vi gjør oss alle våre tanker om oss selv og omverdenen. Mange av dem er av en slik art at de fleste priser seg lykkelig over at de aldri verken ble formidlet verbalt eller satt på trykk. Men noen, som MaryMacLane, lar det bare flomme over. Ikke over så mange sider som Karl Ove Knausgård eller Lars Norén, men minst like provoserende og selvavslørende. I tillegg gjør hun det med humor og et ungdommelig pågangsmot som synes ustoppelig. Selv ikke kritikkene i etterkant slår henne ned.

Boken har også et avsnitt som må få mindfulnessterapeuter til å juble og samtidig minne dem om at lite er nytt på dette området, selv i vår vestlige del av verden. Det handler ikke om rosiner denne gangen, men om kunsten å spise oliven.

Selvavslørende bøker kan være et funn for den som har forlest seg på diagnoselister og hvis grunnholdning synes å være at alt skal kategoriseres – følelser og atferd satt på nåler og katalogisert som i en sommerfuglsamling. Forskjellen er at sommerfugler fortsatt er vakre etter sin død. Mer interessant for oss som er opptatt av forholdet mellom tanker og følelser er det innblikket slike bøker kan gi i andre menneskers tankeverden og den normalisering av egne tanker det kan bidra til. Det kan også gi oss en pekepinn på hva som skjer når slike tanker slippes ut i det fri. Kritikk– ja, ros – ja, undergang – nei. Slik sett kan det være nyttig lesning for den som sliter med å akseptere egne tanker og handlinger selv når de ligger godt innenfor det som må kunne kalles normalt.

Pasienter kan fort bortforklare åpenheten til personer som dramatikeren Norén, forfatteren Knausgård, dramatiker og forfatter Stig Larsson og andre. De er jo allerede kjente, de hadde prestert noe før alle denne åpenheten. Det er ikke så lett å bruke det argumentet mot Mary MacLane. Hun kom fra en liten by, var helt ukjent, men brøt de fleste av de konvensjoner det er mulig å bryte i skrift. Hennes erklæring innledningsvis i boken er så langt borte fra janteloven det er mulig å komme.

For kognitive terapeuter er det mye å hente i denne lille boken. MacLane skriver om forholdet mellom egne tanker og følelser som skam, lengsel, fortvilelse og håp. Det er noe hun bare må, selv om det ikke er lett for henne:

”Dette er ikke en dagbok. Det er et portrett.  Det er mitt indre liv vist i all sin nakenhet.  Jeg gjør mitt ytterste for å vise alt – avdekke all smålig forfengelighet og svakhet, alle følelsesmessige faser, ethvert begjær. Jeg har kommet frem til at å utforske det innerste i sjelen, å vise frem dens skygger og halv-lys, er en bemerkelsesmessig vanskelig ting å gjøre.”

Boken har også et avsnitt som må få mindfulnessterapeuter til å juble og samtidig minne dem om at lite er nytt på dette området, selv i vår vestlige del av verden. Det handler ikke om rosiner denne gangen, men om kunsten å spise oliven. Det kan være en passende avslutning å gjengi noen utsnitt av dette avsnittet:

”Lytt, så skal jeg skal jeg fortelle deg om kunsten å spise en oliven. Jeg griper olivenen med fingrene og tenker over dens grønne ovale fruktbarhet. Det får meg med en gang til å tenke på landet hvor de grønne sitronene gror – hvor sypressene og myrtlene er emblemer fra solens land hvor menneskene er herlige, forførende onde, – hvor mennene er ivrige og lidenskaplige og kvinnene grasiøst utviklet i sinn og i kropp – og de to brystene deres former seg runde og vakre der de delikat kan skimtes bak flortynt stoff. Bare synet av olivenen frembringer slike sjarmerende bilder i sinnet. Jeg setter tennene mine i olivenen, berører den med tungen og biter i den. Den smaker bittert, salt, nydelig. Spyttet løper den i møte, og tungen min er en lykkelig tunge. Mens godbitene fra olivenen hviler i munnen min og blir knust og presset på herligeste vis mellom tennene mine, finner det sted et raskt midlertidig skifte i min karakter.  Jeg kommer i tanker om noen bedårende linjer av en persisk poet: ”Gi deg selv hen til gleden, for sorgen er uendelig. Stjernene skal en gang igjen møtes i ett punkt på hvelvingen, men av kroppen din skal det  støpes murstein til en vegg i palasset.” ”Å, kjære, søte, bitre oliven!” sier jeg til meg selv. Olivenbiten glir ned gjennom mitt røde spiserør og videre ned i magen. Der blir den møtt med et lystig klingende ”velkommen”. Gastriske safter renner ut fra veggene og svøper den i en kjærlig omfavnelse. Magen min er glad i det bitre og salte.  Den møter olivenen med overdådig smiger og tallrike kjærtegn. Den ler i stille henrykkelse.  Den føler at dagen den så lenge har ventet på, har kommet. Min mages filosofi er i sin helhet epikureisk.  La den motta bare en aldri så liten bit av en oliven, og den vil ikke bekymre seg verken om morgendagen eller dager som har vært. Den lever, full av sanselig glede, i nåtiden. Den er tilfreds. Den er i Paradis…….

….Enda en gang  biter jeg i olivenen. Enda en gang blir tungen min elektrifisert, og det tredje stadiet i min midlertidige transformasjon finner sted.  Jeg er nå en diger, men utmerket velbefinnende sensualist.  En kunstferdig symfoni av sensualisme og nytelse synes å spille et eller annet sted inne i meg. Hjertet mitt dirrer. Hjernen min folder ut sine armer og lunger. Jeg legger beina mine på setet av en annen stol. Hele verden er nå i sannhet en deilig grønn oliven. Sinnet mitt er bare i stand til å favne én idé – den om en grønn oliven. ”

Da har vi fått med oss en øvelse i oppmerksomt nærvær så vel som en påminnelse om Epikur og hans lære.  Øvelsen lar seg selvsagt også utføre med druer, plommer og annet spiselig man måtte ha for hånden. I disse juletider er kanskje nøtter tingen. I så fall anbefales man å ta bort skallet for maksimal nytelse.