Tålmodighetstrening

Jenta med hjerteballongene

Maria (11 år) er fra Idlib i Syria. Nå bor hun i en garasje sammen med foreldrene og sine syv søsken. Hun møter blikket mitt direkte, stødig. Hun har lett for å le, og det lange, fine håret flagrer fritt når hun løper. Maria vil bli politi. Maria er tøff, ikke kuet.

Jeg har med mine tanker om hvordan krig kan påvirke barn, vold kan skape frykt og hat og fattigdom kan krympe drømmer og være tøft. Jeg spør henne hva frihet er for henne: ”Å leve i fred med familien sin, og å glede seg over å kunne være fri,” svarer hun lett. Jeg spør henne hva hun syns voksne med makt bør tenke på, og hun kommer raskt med en tydelig beskjed: ”La meg få dra tilbake til landet mitt. Stopp krigen!” Jeg blir berørt av tegningen hennes, smilet, latteren, friheten og styrken i den vevre kroppen. Hun har tegnet et stort rødt hjerte som blir truffet av lynet. På tegningen holder en jente hjerteballonger i gult, lilla og rødt, og jenta sier: Vi kan tegne håp! Lettheten, som jeg oppdager at jeg ikke tar for gitt i møte med syriske flyktningbarn lenger, lager en kontakt mellom oss. Maria tror på sin evne til å tåle det som kommer, hun tror på framtiden, hun formidler optimisme med hele seg. Hun formidler kjærlighet til seg selv, til landet sitt. Jeg spør henne om hun har lært noe av krigen, hun svarer: ”Tålmodighet, å kjempe for mine rettigheter og å gjøre så godt jeg kan på skolen!”

En ballong er ikke kostbar, og den varer ikke evig – men glede er viktig når et folk skal bevare håp, gode hverdager og møte seg selv, hverandre og resten av verden med verdighet.

”Al Amal” er arabisk for håp, og det er skrevet med store bokstaver på skolene jeg jobber med. Mens deprimerte mennesker visstnok tenker mer realistisk om fremtiden enn de fleste, tror friske folk vanligvis at morgendagen og neste år blir bedre enn den i dag. Maria er en jente som ser ut til å påvirkes at det beste rundt seg. Hun får meg til å tenke at det er klart det nytter å hjelpe. En ballong er ikke kostbar, og den varer ikke evig – men glede er viktig når et folk skal bevare håp, gode hverdager og møte seg selv, hverandre og resten av verden med verdighet.

Bortebane

Ghayth er også 11 år, han kommer fra Damaskus. Han drømmer om å bli fotballspiller. Han har nettopp tegnet et fint morsdagskort med hjerte på, og skriver: ”Mamma er mitt hjerte”. Han smiler lurt. Jeg syns han virker kvikk, og ser for meg at han raskt dribler de han spiller fotball med. Jeg ser meg rundt etter en ball. Men leker flyter det ikke over med her, en ekte fotball er sjelden vare i flyktningeleiren Al Rahmna i Bekaa-dalen i Libanon. Ghayth bor i et telt i leiren, sammen med foreldrene og fire av søsknene sine. ”Hva har du lært av krigen?” spør jeg ham. ”Å gjøre så godt jeg kan på skolen, og å aldri gi opp,” svarer han. Og om han får gi en beskjed til voksne med makt, svarer han som Maria: ”Stopp krigen i Syria!”  For der vil han bo og leve i fred. Han vil leke, og han vil passes godt på. Og han vil gjerne muntre opp mammaen sin litt.

Oppgitthet

Oppgitt er en følelse jeg ofte kan kave med når jeg går rundt i flyktningeleirene. Oppgittheten i kroppen min kan få det til å kjennes som om jeg sitter fast i gjørma. Også de dagene det er tørt og sanden blåser, kan gjørmefølelsen komme. Selv om jeg kan komme og gå som jeg vil her, og kjenner mening med hver dag jeg bruker på helsesenteret og skolene her. De fleste i leirene kan ikke komme og gå. De kan ikke sette seg i bil og ta kjøreturen over fjellet som i løpet av en time ville kunne ha ført dem til Damaskus, eller stikke en tur til Beirut. Fordi de er redd politiet, fordi de kan settes i fengsel, bli tatt for å  ville bli soldater i den syriske hæren, fordi de ikke har bil eller ikke har penger.

Jeg kan skjønne mammaer og pappaer som blir oppgitte her. For folk med mye virkelyst, er det ekstra vondt å leve slik. Uten arbeidstillatelse, og uten mange reelle muligheter.

De færreste søker FN om å dra bort fra leirene selv om livet her er tøft.  Kun de som har 1000 US dollar per person for å betale dem som ordner med at mennesker får tilgang til å søke om å bli flyktning i FN-systemet har egentlig litt sjanse til å komme seg bort fra livet i flyktningeleirene nå.  De fleste dørene til Europa er lukket. Offisielt heter det at de bor i ”settlements”, noen med makt har tenkt at det ordet ”camp” gir assosiasjoner til ufrihet og krig. Om syrere skal ut av Libanon, må de i tillegg betale 1000 US dollar for å få pass. Med mitt billige, norske pass, er jeg vant til at jeg stort sett kan dra hvor jeg vil. Jeg kan skjønne mammaer og pappaer som blir oppgitte her. For folk med mye virkelyst, er det ekstra vondt å leve slik. Uten arbeidstillatelse, og uten mange reelle muligheter. Kanskje gjør depresjons-symptomer det lettere for voksne å tilpasse seg til mulighetene man faktisk har som syrisk flyktning i en leir i Libanon nå, idet Syria har vært i krig i mer enn syv år? Men for barn er deprimerte foreldre ikke ideelt, tenker jeg mens Gayth tegner videre på morsdagskortet sitt.

Et lite hus ved skolen

Maya er 12 år og kommer fra Damaskus. Hun går på samme skole som Gayth, Al Rahma, men bor ikke i telt: Sammen med moren sin og fem søsken bor hun i et lite hus like ved skolen. Det er mer stas enn å bo i telt, de har gulv og møbler også. Maya sier krigen har lært henne å være sterk, å ha tillit til seg selv og sine evner til å lykkes. I tegnetimen kan hun tegne drømmer eller gode minner. Da tegner hun fest! Hun tegner en overflod av mat, kaker og ballonger. Hun velger gul og oransje bakgrunn. Maya mener frihet er å kunne bo slik man vil, og studere det man ønsker. Hun har lyst til å bli frisør. Hun vet at om ikke situasjonen endrer seg, er det vanskelig å kunne jobbe som frisør for henne. Hun syns voksne med makt skal hjelpe syriske barn til å få nok mat.

Jeg har ikke sett sultskader i Libanon. Men Libanons folkehelseinstitutt har nettopp informert om et stort forskningsprosjekt som igangsettes rundt å måle effekten av å gi sunn mat til flyktningbarn på skolen. Prosjektet igangsettes etter en kostholds-undersøkelse som indikerte at mange barn får i seg for lite næring, vitaminer og mineraler.

Krigsreporteren

”La oss dra tilbake til Syria og stoppe krigen!” sier Mohammed (8 år). Han er fra Damaskus og går på skolen Saadnayel. Han bor sammen med moren og lillebroren sin i et lite hus ikke langt fra skolen. Faren hans døde i krigen. Mohammed tegner tålmodig og iherdig. Han tegner, slik de fleste barna i flyktningeleirene gjør når de har fritegning: Vonde minner fra krigsopplevelser. Fly som slipper bomber, tanks som avfyrer skudd og soldater som smiler mens de skyter. Hus og byer ødelegges. Mennesker skades, blør, mister kroppsdeler, dør. De rundt og like ved gråter. Fjellrekken Mohammed tegner ligner på “Antilibanon”, fjellrekken som skiller Libanon fra Syria her i Bekaa-dalen. “Krigen har lært meg tålmodighet, viljestyrke og at det er viktig å ikke gi slipp på drømmene sine”, sier han. Når han blir stor, vil han bli lege. Frihet husker han ikke å ha opplevd. For Mohammed betyr frihet å leve i fred i sitt eget land.

Smil til ettertanke

Masarra er 12 år, hun går også på skolen Saadnayel. Hun er fra et boligområde like utenfor Damaskus.  Hun og familien flyktet på grunn av aggressiv bombing av nabolaget de bodde i.  Det ligger ca èn times kjøretur unna leiren der de bor nå. Hun bor i telt, sammen med moren og tre søsken. Hun nevner ikke faren sin, og jeg spør ikke.Det er så mange fedre som mangler, og de fleste ganger jeg spør, så har de blitt borte i krigen. Masarra tegner skolen sin: En blid lærer og store og små bokstaver på engelsk. Hun tegner barn i sykesenger. Et av barna mangler hender, det andre barnet mangler ben. Jeg har sett så mange amputasjonsskader nå, at jeg ikke spør hva som har skjedd med barna heller. Jeg skulle ha spurt mer, skulle ha sjekket ut hva som gjorde at barna på tegningen smilte nå, hva som gjør at hun smiler så fint selv. Eller kanskje er det greit at jeg ikke spurte mer? Jeg lurer ofte på det, hvor mye det er lurt å berøre av de vonde minnene, og når det er greit å dvele ved de gode stundene som oppstår på skolen. OK, jeg vet at allianseforskningen på vestlige barn med PTSD som lever i trygghet har funnet at det er bra for utfall av terapi om man snakker om de vanskeligste tingene i de første terapitimene. Men disse flyktningebarna får ikke terapi. Av de omtrent to millioner flyktningene i Libanon, har de færreste tilgang til helsepersonell som snakker deres språk. Kapasiteten til skole- og helsevesenet er sprengt, kun de heldigste får gå på skole.

Den lille hjelperen

Qasim (9 år) kommer fra Homs. Han er heldig på mange måter, og han vet det. Han går på Sawaisa, der trives han godt. Han bor sammen med foreldrene sine og en søster i et telt i flyktningeleiren like ved skolen. Når han blir stor, vil han bli lege. Han tegner en mor som gråter for sønnen sin. Sønnen har mistet hendene sine i krigen. Men det er ikke hans mor, dette er ikke hans aller nærmeste familie. Blomster, trær, sol og vakre farger – og midt i dette vil Qasim hjelpe. Han sier krigen har lært ham å fortsette på skolen, aldri være svak og å hjelpe alle som er i nød.  Og han vil gi en viktig beskjed til voksne med makt: “Stopp krigen i Syria, og hjelp barna i Øst Ghouta!”

Det er klart vi skal prøve

Jeg snakker med syriske flyktningebarn og ser på tegningene deres. Jeg ser og kjenner medfølelse. Jeg tenker på hvem som blir hjelpere, hva som driver meg.  Hva som gjør at disse barna vil bli leger, advokater, frisører, fotballspillere. Jeg gjenkjenner empatien barna har for hverandre, og lysten deres  til å leke og være glade. Jeg ser ønskene deres om å være gode mennesker og om å kunne gjøre noe meningsfullt, noe som kan bety noe for noen. Og jeg kjenner meg igjen, og tenker at ja, de har rett, det er klart vi skal prøve å hjelpe hverandre når vi kan.