Jeg er her som påheng til en gruppe leger, tannleger og jordmødre, som til sammen utgjør en tenketank innen helse og sunnhet, til kombinert jobb og bursdagsfeiring på en nedlagt herregård. Tema i dag er idémyldring over kunstig intelligens (AI) og mental helse. Holder man seg en anelse oppdatert er det vanskelig å ikke få med seg at kunstig intelligens får større og større oppmerksomhet. Siden filmen The Matrix en gang på 90-tallet beskrev hvordan maskinene er ute etter å overvinne menneskene og bruke oss som batterier har det skjedd en teknologisk utvikling som går så fort at FN sist måned kom med en uttalelse om at det er “akutt behov for strengere reguleringer innen dette feltet for å sikre menneskerettighetene.” Hvordan lar dette seg forene med psykologi og det sensitive elementet i menneskers mental helse?

 

 

Et nytt bekjentskap

Overfor meg sitter Camille Petri, PhD ved Imperial College i London og noterer stikkord som “etikk”, “muligheter” og “begrensninger” på en mengde fargede post-it lapper. Vi ble kjent rett før pandemien gjennom en workshop jeg var med å holde. Den handlet om å bli bevisst en dypere meningsfullhet i jobb og privatliv, og Camille deltok som representant for tenketanken. Under nedstengningen fortsatte vi å filosofere rundt disse emnene, da via digitale kommunikasjonsformer. Vi trakk vel den felles konklusjonen at ingenting, heller ikke de beste sosiale medier eller digitale løsninger kan måle seg med den mening som oppstår når mennesker møtes fysisk. Det er det vi lever for, det er det vi trenger, det hjelper ikke at vi har all tenkelig og utenkelig teknologi tilgjengelig når det eneste vi egentlig vil er å oppleve et fysisk fellesskap med andre mennesker.

Nærmer vi oss løsningen eller er vi på avveie?

Her på terrassen til et feriehus i en slags kolonihave i Champagne virker nedstengningen uendelig fjern. Vi har kaffe, baguetter og marmelade, alt hva en fransk frokost trenger for å karakteriseres som næringsrik og tilstrekkelig for å komme ovenpå gårsdagens bursdagsfeiring.

 

Ine: Det føles litt kontrastfylt at temaet for denne samtalen er kunstig intelligens, maskinlæring og mental helse, her vi sitter i så vakre omgivelser. Vi har frodig natur rundt oss, vi har endelig fått anledning til å fysisk møtes og være sammen med mennesker vi kjenner og er glade i – og så har vi denne samtalen om hvordan vi på sett og vis kan erstatte mennesker.

 

Camille: Det er typisk den assosiasjonen folk får når det er snakk om kunstig intelligens; når kommer AI til å erstatte mennesker, ta fra oss jobbene og plassen vår i samfunnet? Jeg mener at dette ikke er den riktige måten å forstå IA. Målet med AI er ikke å erstatte mennesker, det er å løse utfordringer. Særlig når det kommer til områder som medisin og psykologi vil målet med utviklingen av AI og maskinlæring være å forbedre pasientens utbytte, ikke erstatte behandleren. En rekke studier viser at mennesker pluss AI skaper bedre resultater enn henholdsvis mennesker eller AI alene. Jeg tror vi kommer til å benytte løsninger som avlaster mennesker i deres arbeidsoppgaver. For eksempel vil de som har en jobbfunksjon der sosial interaksjon er helt sentralt kunne bruke AI til å overta en del andre oppgaver, så de faktisk kan bruke tiden til sine klienter, pasienter eller brukere. Alle former for repetitive oppgaver vil maskinen altså overta.

 

 

Ine: Hva menes egentlig med begrepene maskinlæring og kunstig intelligens?

 

Camille: Maskinlæring er en del av kunstig intelligens. Det er imidlertid en del uenigheter omkring hvordan man skal definere kunstig intelligens, og intelligens generelt. Helt grunnleggende handler det om å programmere datamaskiner til å utføre oppgaver. Maskinlæring er når man ikke spesifikt forteller datamaskinen hva den skal gjøre, men gir den en algoritme og et sett data så den kan finne mønstre i dataene selv. Maskinen bruker altså dette mønsteret til å besvare spørsmålet du stiller. For eksempel vil den kunne stille diagnoser og si noe om pasientens prognose.

 

Ine: Og etikken?

 

Camille: Jo, det reiser en del etiske dilemmaer. Siden man har med menneskeliv å gjøre er det ikke rom for å gjøre feil, og hvis det allikevel forekommer feil, hvem er da ansvarlig? Utvikleren av programvaren? Institusjonen eller behandleren som benyttet programmet? Og så må den såkalte forklarbarheten være svært høy, altså hvordan vi kan forklare hvorfor maskinen produserer de resultatene den gjør. Man må også være sikker på at man mater algoritmen med gode data og ikke for eksempel biased data, for å sikre generaliserbarhet. Dessuten må det være statlige organer som forstår hva som skjer innen feltet og regulere bruken og utviklingen av AI.

 

Ine: Du jobber i kryssfeltet mellom medisin og atferdsdesign, hvordan bruker du AI i dette arbeidet?

 

Camille: Målet med PhD-prosjektet mitt er å forebygge kardiovaskulære sykdommer gjennom å samle data generert av kroppsbårne enheter med sensorer. Dataene brukes deretter til å skape såkalte personaliserte nudges, som er ment å påvirke pasienten til å ha en mer helsefremmende livsførsel. Kunstig intelligens vil på bakgrunn av pasientens helsedata, respons på nudging samt de såkalte tre C-er collaboration, competition og compensation regne ut hvilke tiltak som passer den enkelte pasienten best.

 

Ine: Jeg regner med at dette konseptet vil kunne benyttes innen mental helse også?

 

Camille: Ja! Det er fullt mulig. Denne typen algoritmer tar i betraktning at alle mennesker er unike og man vil kunne støtte atferder som fremmer helse hos det enkelte individet.

 

Ine: I kognitiv atferdsterapi er en av de virkelig avgjørende parametere for effekt av behandlingen at pasienten gjør hjemmeoppgaver mellom samtalene. Mener du at man ikke bare kan øke sannsynligheten for at pasienten faktisk gjør oppgavene, men også innhente alle tenkelige former for data om pasienten via apparater som mobiltelefon og smartklokke som algoritmen så bruker til å finne de mest effektfulle hjemmeoppgavene, for deretter å nudge pasienten til å gjennomføre dem?

 

Camille: Det ville nok være mulig, i en hypotetisk setting. I den faktiske verden er det avgjørende å ha tilgang på tilstrekkelige mengder data, og det kan bli en utfordring siden dataene i den sammenhengen er svært sensitive.

 

Ine: Hvis noen hadde fortalt deg for 15 år siden at vi gladelig kom til å gi fra oss all verdens informasjon om oss selv bare for å benytte gratis tjenester på telefonen vår, ville du trodd på det? Tror du ikke Google og Facebook allerede gjør nettopp det vi diskuterer her allerede? Bare at de kaller det individuelt tilpasset innhold.

 

Camille: Ja, det kan godt hende!

 

Ine: Hmm. Hvis vi ser bort fra det praktiske og etiske, kan vi nesten se for oss at en programvare installert i mobiltelefonen kan gjøre alt dette uten pasientens viten engang! Man mottar altså atferdskorrigerende intervensjoner uten å vite det, uten involvering fra en psykolog. Jeg håper litt at ingen kommer til å utvikle akkurat dette konseptet, uten at jeg klarer å sette fingeren på presis hva som byr meg imot. Det ville jo fremme helse og redusere lidelse hos mennesker, hvilket jo er oppgaven vår er det ikke? Du er lege, jeg er psykolog, oppgaven vår er i hvert fall ikke å holde oss selv i arbeid ved å insistere på å beholde behandleren i prosessen?

 

Camille: Igjen er det ikke målet med AI å fjerne psykologen, eller det menneskelige om du vil, fra likningen. Det er samarbeidet mellom maskin og menneske som er det ideelle. Denne typen teknologi vil som alle andre digitale løsninger tilby hjelp til en større gruppe mennesker enn tradisjonell terapi gjør, men jo, det er jo en viss risiko for at man sparer vekk psykologen selv om ikke dette er det beste for pasienten. I hvert fall dersom fremtidig forskning viser at den menneskelige interaksjonen er et uvirksomt element i terapien.

 

Ine: Men hva hvis vi stod overfor et dilemma der denne futuristiske selvdrevne intervensjonsalgoritmen viste seg å være mer effektiv enn terapi utført av mennesker, men at pasientene selv hadde et ønske og forventning om å snakke med et menneske, en behandler? Fordi vi jo alle har et behov for å bli sett, hørt og møtt av et annet menneske? Burde vi tilby det pasientene vil ha eller det som gjør dem sunnere?

 

Camille: Nettopp derfor er det viktig å kombinere de to! Vi definerer ikke lenger helse som fravær av sykdom, men som en subjektiv tilstand av velvære. Jeg tror også pasientens opplevelse av å bli tatt vare på vil slå ut på resultatene – positivt som negativt.

 

Ine: På en eller annen måte er det et skille her, for meg i hvert fall. Jeg kjenner at jeg stiller meg ganske likegyldig til å bli nudget, også uten samtykke, for å fremme min fysiske helse og få noen gode leveår i fremtiden. Av en eller annen grunn føles mental helse annerledes, men jeg klarer ikke helt sette fingeren på hvordan.

 

Vi grubler i felles stillhet, fyller kaffekoppene på ny og lytter til fuglekvitter og summingen av insekter –  en veps har funnet syltetøyglasset. Nyter denne siste dagen på landet før turen går tilbake til Paris. Jeg lurer på hvordan jeg kommer til å se tilbake på denne samtalen og disse problemstillingene om 10 år. Vil de virke latterlig utdaterte eller fortsatt aktuelle? Nærmer vi oss løsningen eller er vi på avveie?