Forfatter
Det er få mennesker å se når jeg går min daglige morgentur langs fuglereservatet på Presterødkilen her i Tønsberg. Den monotone bakgrunnsstøyen fra bilene på hovedveien like ved er også betraktelig mindre enn den pleier å være. Desto flere fugler å se, og høre, i det vakre lyset fra morgensolen. De vitner om at våren er på veg og synes ikke synderlig opptatt av hva vi mennesker holder på med. Livet går sin vante gang i fuglereservatet, kanskje har de det bare enda litt bedre enn vanlig. «For en usedvanlig stille vår i år!» sier de kanskje til hverandre når de forsiktig hilser på. De fleste har begynt å ankomme fra fjerne strøk. De forholder seg ikke til grenser.
Over store deler av kloden står flyene på bakken. «We were travelers», for å vri på slagordet til SAS, men ikke nå lenger. Kortreiste venner er det som gjelder, på forskriftmessig avstand. Den litt rare fornemmelsen det er å møte ukjente: Er det de som har noe å frykte, eller er det meg? Nyhetene som er gått i selvsving, eller tomgang, alt etter hvordan man vurderer det. Selv priser jeg meg lykkelig for tilgangen til ulike podcaster uten daglige repeterende kommentarer og oppdateringer.
Varierte og spennende bidrag
Gledelig er det også at bidragene til tidsskriftet har ankommet i tide til at vi kan publisere årets første utgave nå rett før påske. Jeg synes det har blitt en fin blanding av fagspesifikt stoff, essay, intervju og faste spalter. På fagsiden skriver Hilda Sønsterud om ACT og behandling av stamming, Jan-Ivar Røssberg får oss i Forskningsspalten litt ned på jorden når det gjelder effekten av kognitiv terapi ved psykose. Under Kognitiv atferdsterapi skriver Torkil Berge og Elin Fjerstad om nytten av å bruke handlingsregler. Du kan også bli litt mer kjent med vår nye leder Annelise Fredriksen. Hun er om ikke dybdeintervjuet så avstandsintervjuet fra snøfonnene i Tromsø. I Kognitive sidesprang skriver jeg om maks ganghastighet til mannen med ljåen. Nyttig kunnskap i disse tider. Fra Beirut har Solfrid Raknes sendt et bidrag til sin spalte Solblogg. Det er ikke bare virus man prøver å stanse ved landegrensene!
Ved en ren tilfeldighet omhandler fire av bidragene denne gangen betydningen av lek.
Ine Veronika Jareid har et nytt bidrag i Gjestebloggen. Denne gangen handler det blant annet om forholdet mellom å i akta kunst og selv bidra. Kunstklubben er en fornøyelig beskrivelse fra Paris. Ett av kunstverkene som skapes er et potettrykk av den danske forfatteren I. P. Jakobsen. Helt uavhengig av essayet fortjener det noen utfyllende opplysninger, noe jeg skal komme tilbake til. Til slutt må lederen til Annelise Fredriksen nevnes. Ved en ren tilfeldighet omhandler fire av bidragene denne gangen betydningen av lek. Eller kanskje alvoret i situasjonen gjør at vi i enda større grad ser betydningen av den. Vurder selv ut i fra de ulike bidragene.
Et alternativt påskebudskap
Så var det I. P. Jakobsen. Jeg må bare innrømme at hjertet gjorde et lite frydefullt hopp da han dukket opp i teksten. Han er kanskje mest kjent for romanen Niels Lyhne, men i denne sammenhengen er det en av hans noveller som var årsak til min lille henrykkelse. Den heter Pesten i Bergamo og ble publisert i 1882. Jeg har lenket tilgang til hele novellen her i teksten for de av dere som ønsker å lese den i sin helhet. Kort fortalt handler den om da pesten kom til Bergamo en gang i middelalderen. Og sammen med den kom også tørken. Etter vert som innbyggerne begynner å dø skjønner de at her er ingen hjelp å få hverken fra Gud eller andre. De bestemmer seg da for å leve i nuet og kaster alle hemninger på dør; her festes, fråtses og hores, de skal jo likevel dø. En dag kommer en gruppe munker opp og en av dem forteller en alternativ påskeberetning. Som i bibelens versjon henger Jesus på korset, men i den nye versjonen heter det:
»Du som nedbryder Templet og bygger det op paa tre Dage, frels nu Dig selv; er Du Guds Søn, da stig ned fra dette Kors.«Da fortørnedes Guds højbaarne Søn i sit Sind, og saae de var ikke Frelse værd, de Hobe, der opfylder Jorden, og han rev sine Fødder ud over Naglens Hoved, og kan knytted sine Hænder om Hændernes Nagler og drog dem ud, saa Korsets Arme spændtes som en Bue, og han sprang ned paa Jorden og rev sin Kjortel til sig, saa Terningerne raslede nedover Golgathas Skrænt, og han slyngede den om sig med en Konges Vrede og foer op til Himlen. Og Korset stod tomt tilbage, og det store Forsoningens Værk blev aldrig fuldbragt.»
Jeg overlater tolkningen av teksten til den enkelte leser. Men en annerledes påske blir det i alle fall for de fleste av oss. Kanskje får vi litt ekstra tid til ettertanke, kanskje smaker påskelammet ekstra godt og kanskje gjør vi oppdagelser i litteraturens og musikkens verden som vi kan ta med oss inn i den våren og sommeren som forhåpentligvis kommer. Jeg tror ikke det har noe for seg å lete etter mening i hendelser som det vi står midt oppe i nå. Meningen ligger kanskje mer i hvordan vi forholder oss til situasjonen, både sammen og enkeltvis – hvordan vi takler den. Et sted langt der fremme venter høsten. Jeg gleder meg allerede! God påske og god lesning til dere alle, enten dere er i frivillig eller pålagt karantene.
