Forfatter
Har du noen gang møtt en pasient som lurer på hva de skal gjøre med tankene eller følelsene sine? Og har du i en slik situasjon forsøkt å formidle at de kanskje ikke bør gjøre noe som helst? Etter å ha anbefalt dette, har jeg fått mange reaksjoner, men aldri noe i retning av ”Å ja! At ikke jeg har tenkt på det før! Så smart! De fleste svarer raskt: Men hvordan gjør jeg det? Mitt utgangspunkt for å besvare spørsmålet er dårlig. Selv om jeg hele tiden velger hva jeg skal engasjere meg i, så har jeg ingen ide om hvordan jeg gjør dette. Jeg bare gjør det. Jeg har en mistanke om at dette også gjelder for pasientene mine. At de har ferdigheten, men at de i møte med en ublid tanke eller nagende følelse, velger engasjement (les ”krig”) fremfor aksept.
Selv har jeg aldri klart, eller hørt andre klare, å formidle dette uten å benytte metaforer. I mitt terapeutiske verktøyskrin har jeg etter hvert samlet opp et lite knippe slike. De fleste vet at man bruker hammer på spiker og skrujern på skruer, men hvordan kan man vite hvilken metafor som passer til hvilken pasient? For min del har jeg laget en liten prosedyre der jeg først ”teppebomber” med metaforer, og deretter ber pasientene om å gi metaforene karakter etter hvor gode disse var til å få frem det aktuelle poenget.
Tanker fra en pasient
Da Stian sendte metafor-stafettpinnen til meg, kom jeg til å nevne dette til en pasient. Jeg spurte i hvilken grad og eventuelt hvilken metafor som hadde betydd mest for henne. Et par dager senere dumpet følgende svar ned i innboksen min:
Jeg har over en viss tid vært plaget av overdrevne bekymringer knyttet til så mangt, men det jeg har opplevd som vanskeligst har vært to forhold: Hva er det menneskene i min verden tenker om meg – hva er det de egentlig mener? I tillegg har jeg vært plaget av en mer eller mindre konkret helseangst. For å få kontroll over dette har jeg vært så heldig å få hjelp av blant andre Bjarne Hansen, som har benyttet seg av flere metaforer som har hjulpet meg til å se mine bekymringer i et annet perspektiv. En av metaforene som har vært til hjelp for meg er hvordan en alkoholikers hverdag fortoner seg når han forsøker å slutte å drikke. Jeg har lært meg å sammenligne min hang til å bekymre meg med alkoholikerens hang til å fortsette å drikke.
De fleste vet at man bruker hammer på spiker og skrujern på skruer, men hvordan kan man vite hvilken metafor som passer til hvilken pasient?
Nå skal det sies at jeg aldri har vært alkoholiker selv, så det er rene gjetninger jeg foretar når jeg ser for meg hvordan den nye hverdagen arter seg når den skal leves uten inntak av alkohol. En alkoholiker vil alltid være en alkoholiker, dette innebærer at han alltid vil ha lyst på alkohol. Det vil alltid oppleves som fristende å drikke, denne trangen vil kanskje avta, men den vil aldri forsvinne. Mest sannsynlig vil fristelsene knyttet til å drikke avta jo lengre han klarer å ikke gi etter for trangen, men det vil være urealistisk å tro at behovet på et gitt tidspunkt forsvinner fullstendig.
Dermed må alkoholikeren lære seg å leve med at tankene knyttet til å ta en drink vil komme, de vil dukke opp i tide og utide. Det vil være en fordel for alkoholikeren å lære seg å akseptere at tankene knyttet til alkohol vil komme og gå. Tankene er automatiske og man kan ikke presse dem til å forsvinne. Det alkoholikeren vil tjene på å forstå er at tanken på å ta en drink ikke er farlig, det er selve handlingen – det å løfte det første glasset til munnen – som er farlig.
I tillegg er det slik at den automatiske tanken må få lov til å komme, men det er viktig å forstå at alkoholikeren selv velger hva han engasjerer seg i. En automatisk tanke knyttet til lysten på en drink må aksepteres, men å la tanken få all plass vil kun gjøre det vanskeligere å la være å drikke igjen.
Når lysten til å drikke kommer, er det smarte trekket å ikke drikke – og hver gang alkoholikeren klarer å la være å drikke er en ny seier vunnet. Han beviser for seg selv at han ikke er en robot som må følge et hvert behov. Han velger selv bort å ta den første drinken fordi han innehar fri vilje, og en evne til å ikke engasjere seg i tanken – han lar den i stedet få komme, og lar den så passere.
Oppsummert er det altså slik at en alkoholiker alltid vil få automatiske tanker knyttet til å drikke, han velger selv både hva han engasjerer seg i tankemessig og han kan velge bort å faktisk drikke. Når jeg overfører dette til min hang til overdrevne bekymringer kan jeg lettere akseptere at det vil dukke opp ubehagelige tanker, men jeg lar dem ikke kontrollere meg. Når mine «hang-ups» dukker opp tenker jeg for meg selv: «der kom du igjen, gamle ørn» – og jeg forsøker så å la være å engasjere meg ytterligere i den aktuelle bekymringen.
Stafettpinnen går videre til Håvard Kallestad.
