Tre vise menn

Et tidlig bekjentskap

I 1970 ga Universitetsforlaget ut boken Peter Wessel Zapffe. Dikt og drama. Jeg var 14 år da jeg fikk den i hende, opprinnelig en hilsen fra forlaget til min far «med de beste ønsker for julen og det nye året» som det sto på tittelsiden. En merkelig hilsen, tatt i betraktning at Peter Wessel Zapffe er filosofen bak doktoravhandlingen Om det tragiske, og i det store og hele mente at livet var meningsløst. Jeg antar min far leste de første sidene av innledningskapittelet, det gir et omriss av Zapffes avhandling om det tragiske og meningsløse ved tilværelsen, og raskt konkludert med at slikt stoff var mer passende for hans sønn. Boken ble min introduksjon til Peter Wessel Zapffe. Nysgjerrigheten var vekket, og siden har både Om det tragiske, Spøk og alvor, Barske glæder og biografien Naken under kosmos fått plass i bokhyllen.

Dikt og drama med julehilsen til min far. Foto: A. Repål

I avhandlingen Om det tragiske, første gang utgitt i bokform 1941, er et sentralt poeng at det ligger i menneskets natur å søke etter mening. Dette skiller oss fra andre levende organismer. Vi har en større intellektuell kapasitet enn det naturen krever, og dette resulterer i meningsløse grublerier for å finne mening med tilværelsen. Det er dette som ifølge Zapffe gjør tilværelsen tragisk. Selv tok han konsekvensen av dette ved ikke å få barn.

Lykken er til for grisene

Mange år senere, jeg tror det må ha vært på slutten av 1980-tallet, så jeg et videopptak av et intervju Haagen Ringnes hadde gjort med filosofen Herman Tønnessen på NRK i programmet Livssyn uten kirke. Tønnessen sitt filosofiske perspektiv kan sies å være enda mer pessimistisk en Zapffes, han hevdet blant annet at livet ikke bare var meningsløst, det var også uten mening å hevde at det var meningsløst. Intervjuet er en sann fryd, og det har blitt en årlig foreteelse å gjense det, gjerne sammen med andre anonyme melankolikere.

Herman Tønnessen (1918 -2001) var Bergenser, og på tross av at det meste av hans profesjonelle virke var lagt til USA og Canada, hadde han ved tilbakekomsten til gamlelandet som pensjonist i 1984 beholdt en meget dannet bergensk språkføring. Denne, sammen med et vidd og et svartsyn av det sjeldne, gjør intervjuet til en fest tross sitt dystre tema. Senere kom jeg over et opptak av programmet Møtested i studio 4, hvor pessimisten Tønnessen møter optimisten Helmut Ormestad, sist nevnte blant annet kjent fra programmet Fysikk på roteloftet som ble sendt på NRK.  Også denne samtalen var en fornøyelig opplevelse. Lenker til begge intervjuer ligger i kildeangivelsen på slutten av essayet.

En sentral påstand er at innsikt er uforenelig med lykke.

Herman Tønnessen var professor ved University of California i perioden 1957 – 1961. Fra 1961 var han ansatt som professor i filosofi og teoretisk psykologi ved University of Alberta i Canada. Han hadde bak seg en enorm produksjon av artikler da han pensjonerte seg i 1984. Blant de mange artiklene er det en jeg vil fremheve her. Den har tittelen Happiness is for the pigs. Philosophy versus Psychotherapy. En sentral påstand er at innsikt er uforenelig med lykke. Det er jo noe terapeuter kan merke seg.

Han var en innbitt motstander av inngrodde tankemønstre og selvbedrag. I de nevnte utsendelsene kan du høre ham understreke på ulike måter at kunnskap og lykke ikke er forenelig. Et sted hevder han at den eneste måten å oppnå et lykkelig liv på måtte være å bli sparket i hodet av en hest før skolepliktig alder. Zapffe og Tønnessen synes å ha vært enig om mye, men Tønnessen går om mulig enda lenger i et pessimistisk livssyn samtidig som han i samtaler formidler sitt svartsyn med en rekke punch lines.

Lykke er å bedra seg selv

Tønnessen sier seg i artikkelen Happiness is for the pigs uenig med Sokrates når denne hevder at «Den som kjenner det gode, gjør det gode». Han mente Sokrates manglet en idé om begrepet integrasjon, som innebærer det å ta innover oss hva kunnskapen faktisk innebærer. Det er ikke nok med bare intellektet. Virkelig opplevelse er noe annet en distansert observasjon og refleksjon. Av dette følger at å søke lykken er å bedra seg selv ved å holde innsikten på avstand, gjerne ved hjelp av religion, overfladisk språkbruk, arbeid, alkohol og narsissisme.

Herman Tønnessen var en innbitt motstander av døden. «Ned med naturen!» var ett av hans mange slagord, og han håpet vitenskapen en gang ville kunne gi mennesker evig liv. Det faktum at mennesket kjenner til sin egen skjebne i form av at vi en gang skal dø synes å være hovedårsaken til at Tønnessen finner livet meningsløst.

«å søke lykken er å bedra seg selv ved å holde innsikten på avstand»

Det høres dystert ut dette, og det å finne mening med tilværelsen har kanskje ikke blitt lettere for mange ved inngangen til det nye året. Som kognitive terapeuter foreskriver vi ofte en tilværelse i nuet som medisin mot den eksistensielle angsten og fortvilelsen, men det innebærer ifølge Tønnessen at vi må la kunnskap og innsikt ligge.

Den danske kulturpersonligheten Knud Romer sa i et radiointervju en gang at han også anså livet som meningsløst. Man kan ikke få noe ut av livet hevdet han, men om du er heldig kan du putte noe inn i det. Så var det vel det både Zapffe og Tønnessen gjorde, om enn på ulikt vis. Arbeid betydde mye for dem begge. Zapffe var fjellklatrer og fritidsmenneske med sans for humor, Tønnessen sa selv at han satte pris på galgenhumor. Han var opptatt av teater og har selv spilt dr. Relling i en oppsetning av Villanden. Begge hadde de et glimt i øye. Tønnessen formulerte seg slik i TV-intervjuet med Ringnes:

– Det er på tide å introdusere deg litt nærmere. Du ble født i Bergen for 67 år siden?

– Ja, og jeg veide 6 kilo og jeg var helt blå og min bror som så på meg uten større begeistring sa at det tror jeg er det nest    styggeste jeg har sett i mitt liv.

– Og hva var det styggeste?

– Det styggeste ja, det var en fet skallet rotte som ble kjørt over av en lastebil.

– Du har tatt deg opp noe siden den gangen.

– Takk!

Den siste replikken blir avlevert med et skjelmsk smil fra Tønnessen, ulastelig kledd i hvit dressjakke og sort skjorte. På slutten av intervjuet undrer Ringnes seg over at Tønnessen, med et så katastrofepreget syn på det livet vi lever, kan gå rundt som et solskinnsbarn. Hvordan får han det til å rime, at han kan more seg med et så dystert syn på livet? Til det svarer Tønnessen blant annet at:

«Jeg kan med letthet få alt dette til å rime, lystighet og pessimisme går godt sammen. Det som ikke går sammen med mitt syn på livet er en sånn indre glede, sånn som Arne Næss vil ha, sånn deilig indre glede og sånt, det tror jeg er uforenelig med mitt syn på livet.»

De små gleder

For mange bidrar kanskje julen til litt indre glede, enten man er troende eller ikke. Livet er nå et mysterium enten vi henfaller til banale indre gleder eller prøver å gjennomskue det med intellektet. Uansett ståsted vil jeg anbefale opptakene med Herman Tønnessen. Selv om han er opptatt av grunnleggende eksistensielle spørsmål som i utgangspunktet ikke er lystelige, tror jeg de vil kunne bidra til å berike julen for mange. Lyset skinner som kjent enda klarere i mørke.

Hvilket budskap som skjuler seg bak innledningen til dette kognitive sidespranget er opp til den enkelte å finne ut av.  Zapffe skrev et dikt, fritt etter P. G. Wodehouse, med tittel Til trykfeilsdjævelen. Første vers går slik:

Jeg satt og nød min siste bok

og fandt den både dyp og klok.

Men pludselig jeg ropte: «Hva!

Kan dette være mulig? Ja!

Så fa- jeg mener, sandt for dy-

den har de ikke klart påny

å gjøre et poeng til flause!»

Jeg brast i gråt og tok en pause.

Det sies at fanden sitter i detaljene. Det kan nok være en lidelse for en forfatter å finne skrivefeil i sin nyutgitte bok, men i det store perspektivet er det helt ubetydelig. Tønnessen viser flere steder til  gravsteiner som symbolet på det meningsløse; bare navnene står igjen. De levde livene, følelsene, det de utrettet; alt er borte.

Epilog

Peter Wessel Zapffe og Herman Tønnessen er sammen med Arne Næss sentrale norske filosofer. To pessimister og en optimist vil noen si. Som det kommer frem av tidligere nevnte sitat av Tønnessen hadde han noen små spark til Arne Næss. Sist nevnte anla et langt lysere syn på tilværelsen enn sine to kollegaer, noe som kom til syne både i tanker og handling. Næss mente det var fullt ut mulig å finne en mening i spennet mellom fødsel og død. Det enkelte øyeblikk hadde ifølge ham en verdi i seg selv.

I 1983 ble boken Jeg velger sannheten utgitt på Universitetsforlaget. Den besto av en dialog mellom Peter Wessel Zapffe og Herman Tønnessen, etterfulgt av et kommenterende essay av Arne Næss, i sin tur kommentert av Tønnessen, før Zapffe får siste ord. Her viser Arne Næss til Tønnessen sin artikkel Happiness is for the pigs:

«Jeg er lei for å måtte si at mottoet «Lykken er til for grisene» og andre av Tønnessens referanser til griser er av verdi for dem som ser ned på dette bemerkelsesverdige dyrs livsstil og verdighet. Griser har et nervesystem som ikke står tilbake for det som ulver og hunder har, og deres glede ved å studere ting og bevege seg fritt omkring, er tydelig nok.»

De siste årene av sitt liv hadde Arne Næss alltid med seg en rosa tøygris som han kalte Timotei. Grisen skal ifølge Næss ha insistert på at den var tre år og at den ikke ville bli eldre. Det er vanskelig å ikke se Næss sitt samliv med denne tøygrisen som et hint til Tønnessen og hans utsagn om at lykken er til for griser. Grisen Timotei sin insistering på at den ikke vil bli eldre tolker jeg som en kommentar til Tønnessens drøm om et evig jordeliv. Jeg vet ikke hvor Timotei feirer julen i år, men antar han har overlevd mange av sine artsfrender. Han overlevde i alle fall de tre filosofene.

Kilder

Tønnessen, H. (1966/67) Happiness is for pigs. Philosophy versus Psychotherapy. Journal of Existensialism. Vol. VII. Nr 26. Libra Publishers Inc.

Fløistad, G. og Christiansen P. F. (1970). Peter Wessel Zapffe. Dikt og drama. Universitetsforlaget.

Zapffe, P. W. (2015). Om det tragiske. Pax

Zapffe, P. W. og Tønnessen, H. (1983). Jeg velger sannheten. Universitetsforlaget.

Tønnesen. H. (1985) Livsyn uten kirke. Samtale med Haagen Ringnes. NRK.

Tønnesen, H. og Helmut Ormestad. (1984). Møte i studio 4. NRK.