Forfatter
Min største idrettslige utmerkelse er Idrettsmerket i bronse og Den store havhesten. Derfor er det med respekt og prestasjonsangst jeg tar opp stafettpinnen fra Egil og Asbjørn. Egil har vært min sjef i perioder siden 1994. Han er en fagmann som er stor – på flere måter – uten å kaste skygge på sine kolleger. Asbjørn løper ikke så fort som han en gang gjorde på 800m, men han er fortsatt en racer i kognitiv terapi.
Metafor er en del av vår greske kulturarv, fra meta – over og pherein- bære. Hva er da mer naturlig enn å starte på 38 grader nordlig bredde? Vi var på vei til Kykladene. Starten hadde vært slitsom: Lang reise før sjekk av utstyret i charterbåten ”Polymnia” i middagsheten og støvet i Kalamaki Marina. Etter å ha tråklet oss mellom lastebåtene i Den Saroniske Gulf, hadde vi presset oss til en plass ved kai til en tidlig kveld i Poros. Drivstoff-leveransene i Kykladene var usikre og jeg ville ha full tank på vår lille seilbåt før avgang mot Serifos – 70 nautiske mil mot øst. Nabobåtene var 3-etasjes ”gin palaces” som slurpet i seg minst 500 liter diesel hver. Jeg følte meg liten, da jeg kun fikk plass til 10 liter diesel og på toppen av det hele ikke hadde mindre enn en 5000 drachme seddel, som tankbil-sjåføren ikke kunne veksle.
Sjåføren bet seg litt i barten, lot blikket sveipe over mitt visittkort – mine pålestikk og fendere- og takserte meg kjapt. Med et skulderkast og et smil gav han meg en lekse i basic trust. ”OK skipper – You pay later ” Mine innvendinger om at vi skulle dra før klokken seks neste morgen og at det var usikkert hvilken rute vi ville ta tilbake til Pireus, utløste et nytt smil og: ”Ochi problema. Not to worry. We’ll meet again some time!”
Metafor er en del av vår greske kulturarv, fra meta – over og pherein- bære. Hva er da mer naturlig enn å starte på 38 grader nordlig bredde? Vi var på vei til Kykladene.
Plutselig var jeg hjemme, i Måløy, der jeg har vært almenpraktiker i 22 år, før jeg gikk inn i psykiatrien. Denne holdningen og dette språket kjente jeg igjen fra folk som har sitt virke på- og ved havet. De tar en rask avgjørelse etter å ha vurdert situasjoner og personer etter ”face value”. Under den røffe overflaten lurer en humor som ofte er vanskelig å oppfatte for innlandsboere som er vant til å gruble og stikke fingeren i jorden. Humoren er der, like konkret og skarpt rammende som en båe – et undervannsskjær. Jeg velger å dele en metafor som jeg fikk av Magne Sætren, skipper på Redningskrysseren i Måløy i en mannsalder. Han har vært ute mang en orkan-natt og kjenner naturkreftene og farvannet. Blant de mindre tunge oppgavene, var ansvaret for to småbåtkonvoier, hver på ca 100 båter, fra Måløy til Shetland.
De som ferdes på havet er fortrolig med at dønningene dreier fartøyet til begge sider omkring den kursen føreren har satt. De erfarne skipperne holdt roret stødig, holdt øye med kompasset og båten foran og korrigerte kursen kun når fartøyet dreide utenfor marginen på +/- 10 grader. ”Innfjordingene” startet korreksjonen straks de kom over 262- eller under 258 grader og var utslitte etter to timer i rom sjø. Magne Sætren har vært prøvet i mange vanskelige situasjoner. Ved en slik anledning delte han sin visdom med meg: ” De e slek når da slingra i live. En lyte freiste forstå ka krefte so rår, halde et aue på kompasset og la seg føre me . D’ekje noke vits i å stritte mot da so ikkje føre en heilt ut a kurs elle da so en ikkje rår me.” Dette bildet har jeg brukt overfor kystens folk i så forskjellige situasjoner som panikkangst og hørselshallusinasjoner.
På sjøen er det viktig å notere hvor en kommer fra, for å beregne hvor en befinner seg. Jeg regner Albert Ellis som en av forgjengerne som ledet veien mot kognitiv terapi. Den eneste jeg kjenner som har vært invitert til hans institutt er Sjefspsykolog Helge Jordahl ved Sandviken Sykehus i Bergen. Helge er i tillegg en erfaren roer – den transportmåten der man beveger seg fremover, mens man hele tiden sikter etter hvor man kommer fra. Han er en typisk bergenser fra Ladegårdsgaten, rappkjeftet og ytterst beskjeden. Neste etappe skulle være vel ivaretatt, når Helge legger ut i færing fra Sandvikens Sjøbad.
På sjøen er det viktig å notere hvor en kommer fra, for å beregne hvor en befinner seg.
Du lurer kanskje på hvordan det gikk med mitt mellomværende med tankbilsjåføren? Beløpet var stort nok for ham. Jeg var én av de kanskje 10. 000 utenlandske seilere som leiet en båt i greske farvann i løpet av august. Stilt overfor en slik tillit hadde jeg bare én mulighet: Jeg oppsøkte nærmeste bar og lot en ouzo dele min pengeseddel. Med eksakt betaling og en serviett påskriblet ”Polymnia” slentret jeg langs kaiene til jeg fant hans lille tankbil. Døren var selvsagt ulåst, så jeg kunne legge pakken på førersetet, i trygg forvissning om at ingen andre enn sjåføren ville fjerne dem. Neste morgen klokken seks gled jeg ut av Poros havn med full tank og lett hjerte.
