Hva er en sjel?

Ifølge et eldre oppslagsverk jeg har stående i hyllene i skrivestuen her ved vesterhavet i Nord-Jylland hvor jeg sitter og skriver, stammer ordet sjel fra det greske psykhe og det latinske anima. Ordet henspiller på det å puste og er opprinnelig betegnelsen på det som skiller et levende menneske fra et dødt. Platon mente sjelen var en udødelig ikke-stofflig bærer av det menneskelige. Aristoteles omtaler den som alle levende tings prinsipp. De fleste religioner har et forhold til sjelen. I indisk religion er reinkarnasjon, eller sjelevandring, et sentralt element. Egypterne trodde sjelen ville vende tilbake til de døde. Da var det viktig å bevare kroppen så godt det lot seg gjøre. Uten en evig kropp, ikke noe evig liv.  Derav alle mumiene. Kristne klarer seg godt uten kroppen, her er det sjelens frelse som er det viktige. Sjelens skjebne er i de fleste religioner forbundet med det livet dens eier, hvem nå det er, måtte ha levd. I vår tid er den knyttet til bevisstheten, og vi skiller den fra det kroppslige. Det vil si, noen gjør det. Andre mener den er et produkt av de prosesser som skjer i hjernen. Descartes mente at denne vekselvirkningen foregikk et bestemt sted i hjernen, i corpus pineale (epifysen). Den greske fysikeren Galen holdt en knapp på den cerebrospinale væsken som sjelens tilholdssted. Moderne vitenskap vil avskaffe den. Rasjonelt sett er de sikkert på rett veg, men jeg tviler på om de lykkes.

La de små barna komme til meg

I artikkelen The Ghost in My Body: Children`s Developing Concept of the Soul, som stod å lese i Journal of Cognition and Culture i 2006, beskriver Richard og Harris resultatene fra to eksperimenter som prøvde å undersøke om barn som hadde blitt introdusert for begrepet sjel skilte dette fra begreper som sinn/fornuft og hjerne. I det første eksperimentet ble fire til tolv år gamle barn spurt om religiøse seremonier som dåp påvirker sinnet, hjernen eller sjelen. Flertallet svarte at bare sjelen var forandret etter dåpen. I en oppfølgingsstudie ble seks til tolv år gamle barn testet med hensyn til hva de mente skilte sjelen fra sinnet/fornuften og hjernen. De skilte sjelen fra sinn/fornuft og hjernen langs to dimensjoner: funksjon og stabilitet. I motsetning til fornuften og hjernen mente barna ikke at sjelen var nødvendig for kognitive, ikke-kognitive eller biologiske funksjoner. De mente at sinnet og hjernen endrer seg og vokser over tid, mens sjelen forholder seg konstant. Ett syv år gammelt barn synes å ha en klar oppfatning av hvilken rolle hjernen og sinnet har for opplevelse av identitet. Når de blir spurt om hva som skjer om man transplanterte barnets hode over på en gris, er de klare på at grisen ville ha barnets minner, ønsker og personlighet, og ville hevde at den er et barn og ikke en gris. Fem år gamle barn har ikke en slik klar oppfatning. Nå bringer ikke dette oss så mye nærmere hva en sjel er, men det forteller oss at vi tidlig i livet har oppfatninger om den som gjør at vi skiller den fra andre begreper vi forbinder med det ikke-kroppslige ved mennesket.

Hva veier en sjel?

Som nevnt mente Platon at sjelen var en udødelig, ikke-stofflig bærer av det menneskelige. Det er en påstand legen Duncan MacDougall ikke delte. I april 1907 publiserte han artikkelen Hypothesis Concerning Soul Substance Together
with Experimental Evidence of The Existence of Such Substance i tidsskriftet American Medicine. I innledningen til artikkelen skriver han at det er utenkelig at personlighet og bevissthet som viderefører personlig identitet, kan eksistere uten å oppta fysisk plass. Spørsmålet han stilte seg, var da om denne substansen som utgjorde sjelen har noen vekt. Med andre ord: Hva veier en sjel?  MacDougall var ikke en mann som nøyde seg med spekulasjoner. Om sjelen forlater mennesket i dødsøyeblikket, burde det kunne måles. Han fikk laget en spesiell og svært nøyaktig vekt som kunne bære en seng. Så fikk han seks døende pasienter til å bli med på et eksperiment hvor de liggende i sengen skulle veies før og rett etter dødsøyeblikket.  Sammen med en assistent gjennomførte han eksperimentet i 1901, seks år før artikkelen ble publisert, og kom til den konklusjonen at den gjennomsnittlig vekten av et menneskes sjel var 21 gram. Som kontrollgruppe hadde han gjort det samme eksperimentet med 15 hunder. Her ble det ikke påvist noe vekttap rett etter dødsøyeblikket. Noe tydet på at hunder ikke har sjel.  Mye kan sies om MacDougalls eksperiment. Vitenskaplig holder det ikke mål, men det er et av historiens forsøk på å avdekke om vi har en sjel, og i så fall bevise at den har substans, hva nå den skulle bestå av. Eksperimentet ble for øvrig også publisert i Journal of the American Society for Psychical Research og i avisen The New York Times. Avisen plukket for øvrig opp nyheten før den stod på trykk i fagtidsskriftene.

Sjel og kognisjon

I min søken etter forståelse av begrepet sjel har jeg ikke kommet lenger enn til at det er noe som skiller det levende fra det døde, stort sett er forbeholdt mennesker, er et begrep vi har en oppfatning av tidlig i livet og som er knyttet til et liv etter døden. Hva har så det med kognitiv terapi å gjøre? Sjel er et ord de fleste knytter til noe positivt. Når vi sier noe har sjel, synes vi å mene at det fremstår som ekte. Vi sier også at et hus har sjel. Vi sier at musikk kan ha sjel. Jeg startet dette essayet med å si at juleevangeliet hadde sjel. Da er sjel brukt som motsats til det tekniske, kalde, inhumane, fantasiløse og døde. Har så sjelen en plass i en kognitiv forståelsesmodell?

Tradisjonelt har ikke sjelen hatt noen fremtredende plass innenfor kognitiv terapi. Det er vel heller slik at mange har ment den manglet sjel i sin opptatthet av tabeller, manualer og skjemaer. Noe synes å være i endring. Selv om tanker om sjelen som begrep kan fremstå som irrasjonelle, tror jeg det er rasjonelt å velge å forholde seg til dem. Jeg tror det er viktig at kognitiv terapi fremstår som en terapiretning med sjel. Jeg tror en kognitiv forståelsesmodell godt kan romme begrepet sjel. For meg er mindfulnessbølgen bare ett av mange tegn på denne søken etter andre verdier enn de rent rasjonelle. Emosjonsfokusert kognitiv terapi kan vel også sees på som behov for å utdype de tradisjonelle terapiformene. På Internett finnes flere koblinger mellom kognitiv terapi og sjel. Michael Loebe skriver om en tilnærming han kaller CBT with ”Soul”. Dette beskriver han som en individuelt tilpasset tilnærming som sikter mot å unngå at CBT fremstår som kald og upersonlig. Terapeuten Laura San Nicolas bruker begrepet Soul Focused Therapy og beskriver hvordan hun bruker elementer fra kognitiv terapi kombinert med fokus på hele mennesket, ikke bare symptomene.  Kunsten å leve lykkelig  er en samtalebok mellom Dalai Lama og den amerikanske psykiateren Howard C. Cutler. Her berøres også mange sentrale temaer som er gjenkjennbare fra en kognitiv modell. Presten Alexis Trader har skrevet om Ancient Christian Wisdom and Beck’s Cognitive Therapy: A Meeting of Minds i boken Cultivating the Garden of the Heart: Patristic Counsel and Cognitive Techniques for Schema Reconstruction. Men koblingen mellom sjel og CBT er ikke ny. For 1200 år siden gav den persiske muslimen og vitenskapsmannen Abu Zayd al-Balkhi ut boken Sustenance for Body and Soul. Den har i moderne utgave fått undertittelen The Cognitive Behavior Therapy Of A Ninth Century Physician. Her beskrives psykiske plager og behandlingen av dem ved hjelp av kognitiv atferdsterapi. Samtidig berører boken områder som sjel og religiøsitet, og vektlegger samspillet mellom sjel og legeme ved både fysiske og psykiske lidelser.

Uidentifiserbart spirituelt objekt

Koblingen mellom sjel og kognitiv terapi er som vi ser både av eldre og nyere dato. Noe er godt innenfor rammen av det de fleste oppfatter som en tradisjonell kognitiv forståelsesmodell, noe fremstår som mer spekulativt. Konklusjonen får være at dette uidentifiserbare spirituelle objektet (USO) synes å trives innenfor en kognitiv terapeutisk modell. De harde pakkene under juletreet var i min barndom de mest spennende. I mer moden alder kan myke pakker være like velkomne. Dersom sjel, myke verdier, humanisme og helhetssyn vurderes som motsetninger til manualbasert terapi, synes ønsket om myke pakker under treet bare å øke også blant kognitive terapeuter.  Trenger kognitiv atferdsterapi en sjel? Ja, så absolutt, men den bør pleies med omtanke. For mye av den kan være like negativt som for lite. 21 gram er kanskje akkurat nok?