Vi hadde ikke vært her i dag hvis tidligere generasjoner hadde gått til grunne av kjedsomhet over tilværelsen inne i en skau eller ute på viddene med 8 måneder vinter, tre mil til nærmeste nabo og stopping av sokker under oljelampen som eneste kveldsunderholdning. Nå gjenstår det for de fleste av oss å finne tilbake til livet slik det en gang var, ikke være fornøyd med streaming og ullpledd, men igjen la oss lokke ut på leting etter de andre menneskene der ute og gjenfinne gleden over å være sammen med dem. Som mange andre synes også jeg det fortsatt er vanskelig å komme opp i gir. Det føles rett og slett slitsomt å bruke fritiden på noe utenfor hjemmet, til tross for at det er dette vi har ventet på så lenge.

 

Skal, skal ikke?

Det har regnet flere dager i strekk i Paris. Det franske presidentvalget er like om hjørnet, og politikerne har fjernet så mange av de upopulære koronarestriksjonene som mulig før innspurten begynner. Å navigere rundt i det ettermiddagstravle lokale supermarkedet er selvsagt lettere uten kombinasjonene maske og briller (verden har ligget i mer eller mindre tett tåke siden tidlig 2020), men det gir også en underlig følelse av å bli overeksponert og fratatt privatsfære.

Vel hjemme med våte papirposer tikker det inn en melding: Noen venner spør om jeg vil være med på en hyllestkonsert til Leonard Cohen med diverse franske artister jeg ikke vet hvem er. Den starter om en time. Jeg kikker skeptisk ut på den usedvanlig grå ettermiddagen som nærmer seg kveld, regnes står ned i strie strømmer, det er et kvarters gange til den stasjonen hvor jeg kan ta metroen til Montmartre og konsertlokalet. Skal, skal ikke – her hjemme i varmen venter middag, nyhetssending, tekopp og sikkert en klesvask som skal settes over. Og Gud forby om det skulle bli en sen kveld på en hverdag!

 

Foto: Arne Repål

 

Sitatet  “Act the way you’d like to be and soon you’ll be the way you act” er av noen tillagt Leonard Cohen. Javel, så sa kanskje William James det først, men Cohen sa uansett mye klokt, og her jeg står med våte sko og papirposer er det lettere sagt enn gjort å følge Cohens råd. I terapirommet kommer vi ofte tilbake til det å søke meningsfullhet og det vitale liv gjennom verdibasert handling. At verdiene er personlige,  knyttet til hva vi ønsker at livet vårt skal stå for. Eller vi snakker om å utfordre idéer om hvem vi er og å våge å gå nye veier, utvide verden millimeter for millimeter. At handling kan komme før motivasjon, ikke omvendt, og så videre. “I don’t consider myself a pessimist. I think of a pessimist as someone who is waiting for it to rain. And I feel soaked to the skin”. Dét var det i hvertfall Cohen som sa.

«I don’t consider myself a pessimist. I think of a pessimist as someone who is waiting for it to rain. And I feel soaked to the skin”.

Jeg tenker på en helg i en forgangen september noen år tilbake hvor jeg bestemte meg for å smake egen medisin. Det var før pandemi og nedstengning, og ideen var å eksponere meg litt for det franske og omfavne eventyrlysten og gjenopplive glemte kreative evner. Jeg hadde litt impulsivt sagt ja til å bli med på̊ et event arrangert av venners venner, uten å vite hva jeg gikk til. Og ja, den ble noen utenom det vanlige. Jeg vil prøve så godt jeg kan å gjenfortelle.

 

Eventyret i skogen

Det er fredag ettermiddag når toget forlater perrongen ved Gare du Nord. Et par timer senere står jeg av på en øde stasjon på den franske landsbygda. Jeg rekker akkurat å tenke at jeg sikkert har stått av på feil sted da liten rød bil svinger inn på parkeringsplassen med en person ikledd noe som ligner et banankostyme bak rattet. Sjåføren presenterer seg med et navn jeg ikke oppfatter og så kjører vi av sted på̊ en smal humpete landevei som snirkler seg over en liten bro og innover i det som etterhvert blir en skog. “Dette blir spennende!” sier min sjåfør. “Har du drevet mye med teater”? “Eh..” svarer jeg. Bananen konkurrerer selv i improteater og driver ellers mye med musikk. Veien erstattes av ujevn mark, vi er tydeligvis fremme. Bananen hopper ut av bilen og går mot et stort hus omgitt av gressplener og beplantning som strekker seg frem til skogkanten. Helgens arrangør og vertinne, Falbala skal jeg senere få vite, kommer løpende mot oss med et stort smil kledd i en flagrende kjole og en hatt dekket med blomster. «Velkommen! Har du blitt innvidd?» spør hun, som det mest selvfølgelige spørsmål. «Nei, jeg tror ikke det, jeg kom nettopp fra togstasjonene sammen med Bananen» sier jeg og viser til min vennlige sjåfør som nå slår hjul over plenen.

Det er fredag ettermiddag når toget forlater perrongen ved Gare du Nord.

Jeg og et par andre nykommere henvises til en rekke med stoler på plenen. «Lukk øynene og vent her.» Deretter følger det fem minutter med hodemassasje som jeg tror har til hensikt å fri oss fra all verdens forstyrrende energier. Så kommer to kvinner iført lag på lag med røde og lilla gevanter og en slags turban. De bærer hver sin brennende salviekvist og forteller at nå̊ skal vi renses og få en ny identitet for helgen. Med bind for øynene føres vi inn i et kratt. Vel inne i skogen leser mine ledsagere opp et dikt i kor, et dikt jeg ikke helt forstår – så får jeg lov til å ta øyebindet av. Vi står inne i en bitte liten lysning omgitt av tett bladverk, på greiner og kvister henger store fargerike tøystykker, kjoler i fløyel, silke og paljetter, parykker, hatter, sko og smykker. Jeg får beskjed om at jeg nå har forlatt min vanlige identitet og skal finne et nytt navn for helgen. Jeg kan selvsagt ikke komme i tanker om noe, men finner omsider på et eller annet som sikkert duger. Deretter er det på med noen gevanter, det blir lag på lag med rosa kjole, blå tights og et fint silketørkle. Jeg likner en treåring som har valgt klær selv, men okay.

 

Gjenfødelse

Ute av skogen har kvelden lagt et blått skjær over terrenget, gresset er fortsatt lunt og gresshoppene har overtatt som bakgrunnsmusikere nå som fuglesangen har avtatt. Vi ankommer et stort hagetelt med lanterner og serpentiner spent opp under taket. Bakken er dekket med persiske tepper, gamle lamper med skjermer av fløyel, puter i silke, og i hjørnet står et piano. På teppene sitter det omkring 50 mennesker, alle voksne, alle ikledd kostymer og sminke. Det er en sammensatt kolleksjon, fra Bananen som valgte å kjøre enkel heldrakt i frukttema til avanserte kreasjoner à la Solkongen møter de Gule Vestene. Én har tatt et elegant satengkorsett utenpå̊ en pysjamas og bærer en enorm blomsterkrans på hodet. En annen har kombinert en lang hvit parykk med en silkekimono utenpå et lendeklede i gull. Jeg prøver intenst å finne kjente ansikter i mengden, men kan ikke se noen.

 

En hyllest til det meningsløse

En mann iført sommerkjole, dressjakke i fløyel og uniformshatt står oppreist i midten av forsamlingen og sier noe på fransk jeg ikke får med meg. Plutselig vender forsamlingen blikkene forventningsfulle mot meg. Jeg aner ikke hva som skal skje og kjenner et sekund at det kanskje var i en i overkant tøff eksponeringsøvelse å dra hit. «Du må̊ fortelle hva du heter og hva historien til karakteren din er,» blir det oversatt til fransk-engelsk. «Hva som helst, det første du kommer på.» Åja. Akkurat nå kommer jeg ikke på så mye, men tar meg sammen og forteller så overbevisende jeg kan om en brønn uten bunn, en ørken uten ende, en vev som kan spinne stoff av stjerneskudd og en skjebne bestemt av gudene. Eller noe i den retningen. “Åååååh” sier forsamlingen og nikker innforstått. Så får jeg sette meg. Dernest følger en lang sesjon med utveksling av morsomme, triste og vanvittige historier på kryss og tvers, jeg får møte Stick Levrès, Coco, Kanne Britta, Banana Split, Rosa, Trombone à Coulisse. Det byttes om på ord og setninger i tilfeldig rekkefølge til det hele blir komplett absurd, for så å sette dem sammen i et langt narrativ. Deretter må vi velge grupper, dette er tydeligvis proffe saker. Jeg velger dansetruppen, mens jeg ser lengselsfullt over mot kulissegjengen. Men mitt motto for helgen er jo å ta sjanser, så her holder det ikke å snike seg unna!

Artemis danser. Foto: Le Fous Alliés

 

Så er vi benket til aftensgilde ved langbord. Store fat med grønnsaker og salater sendes rundt, brød deles med hendene, bretonsk eplecider skjenkes i tomme syltetøyglass og plastkopper. Noen spiller gitar, noen synger, man skulle tro alle kjente hverandre som gamle venner selv om faktum er at mange, som jeg, kun har noen få bekjente i den store gruppen. Så er det sengetid og det bærer opp i det gamle herskapshusets finstue som for anledningen fungerer som sovesal. Jeg blir tildelt en plass av Falbala.

Til bords! Foto: Le Fous Alliés

 

Premiere

Morgen etter er starten på en lang dag med en stram timeplan. Det sys, snekres og øves. Dansetruppen har fått konkrete instruksjoner fra dramaturgene: vi skal lage en kosmisk storm som skaper krefter hvorav en magisk høne oppstår, deretter illustrere kapitalismens krefter, en båtreise, en kjærlighetshistorie og en gjenfødelse – sett i gang. Bare dramaturgene vet helt hva som skal skje, her blir det ingen generalprøve før premieren! Så nærmer kvelden seg og vi kalles inn til teltet for en siste samling. En høytidelig stillhet senker seg over forsamlingen.

Dette teaterstykket er bare ment for oss selv. Og den store mørke skogen.

Så bærer det inn mellom mørke trær langs en opplyst sti. Vi ankommer en stor rund lysning inne blant de enorme trestammene, for anledningen badet i dypt lilla, blått og gyllent lys fra et kobbel av lyskastere mellom trærne. Det går et imponert sukk gjennom gruppen, jeg tror ingen av oss har sett noe liknende. Vi inntar plassene og det er klart for forestilling. Og publikum? Dette teaterstykket er bare ment for oss selv. Og den store mørke skogen. Skuespillere og sangere med nærmest profesjonelle ferdigheter bærer det delvis innlærte og delvis improviserte manuskriptet gjennom timer med absurditeter, hysterisk komikk, politiske referanser, franske slagere og rørende kjærlighetsscener. En kvartett bestående av spansktalende muslinger, en klok sokk og en tohodet skogsalv. Det gir overhode ingen mening og samtidig går det opp i en perfekt enhet som avsluttes med at vi alle lager en lang parade gjennom skogen, repetitivt syngende med brennende fakler i hendene. Det hele avrundes med at et symbolsk egg stiger opp av et flammende bål, blir ett med fullmånen over oss og så synges og danses det nattet igjennom. Det er i hvert fall slik jeg husker det.

Falbala kaller til samling. Foto: Le Fous Alliés

 

Morgenen etter er det opprydding. Kostymer pakkes ned og gradvis kommer helt vanlige mennesker til syne. Bananen blir en hyggelig organisasjonspsykolog,  en gjeng advokater dukker frem blant parykker og hatter, en ambulanselege, en firebarnsfar, en amerikaner og sågar en som har studert et semester ved NTNU. Det utveksles telefonnumre, lange klemmer klemmes, det avtales å møtes neste år.

 

Tilbake i regnet

Tilbake i postpandemiske Paris anno 2022 regner det fortsatt og jeg skynder meg å lukke dørene ut til den lille balkongen før parketten blir for våt. Øynene faller på Leonard Cohens Book of Longing som under pandemien ble plukket ut av hyllen, men har ligget ganske urørt siden. Kommer i tanker om en samtale jeg hadde med tidsskriftets redaktør for noen uker siden. Vi snakket om nettopp Leonard Cohen, og “Suzanne” som kan beskrives som «en drøm som ikke vil våkne, en lengsel som aldri stilner.» Vi får bare så mye eventyr i livet som vi lager selv. Med litt hjelp av Cohen kanskje. Jeg plukker opp telefonen og svarer at vi sees på konsert om en time. Sent samme kveld danser jeg hjemover i den våte Parisnatten. Men nå er den fylt med fordrukne midnattskor, appelsiner fra Kina, fugler på en snor og alle de andre perlene som trillet gjennom den gamle teatersalen denne kvelden.

Foto: Ine Jareid

 

Hva er poenget med dette essayet? Jeg har skrevet om viktigheten av evne til omstilling. Jeg har fortalt en historie om å teste egne grenser og jeg har prøvd å formidle noe av den gleden som kan oppstå når vi oppsøker noe på tross av indre motstand. Og noe om gleden ved leken og eventyret. Det er ikke fornuft og logikk som setter krydder på tilværelsen! Men noen ganger er det mangel på fornuft som bidrar til å ødelegge den. På en folketom Place de la République har Marianne-statuen fått på seg en vest i det ukrainske flaggets farger der hun holder sin olivengren tappert løftet i blesten.

Det er ikke fornuft og logikk som setter krydder på tilværelsen! Men noen ganger er det mangel på fornuft som bidrar til å ødelegge den.

“Dance me to your beauty with a burning violin,

dance me through the panic ’til I’m gathered safely in,

lift me like an olive branch and be my homeward dove,

dance me to the end of love”, sang Leonard Cohen.