Vellykkede deprimerte

Kalenderen sier 1. august, det er varmt og jeg sitter ved et bord utenfor kafe Félix, på hjørnet mellom Rue Aubernon og Boulevard d’Aguillon, like ved bymuren i den gamle delen av Antibes. Klokken har passert åtte om morgenen, og byen er i ferd med å våkne til liv. Jeg spiser en enkel croissant og nipper til en dobbel espresso. Gjennom en åpning i bymuren kan jeg skimte havnen Port Vauban.

Det er verken maten eller lokalene som har ført meg hit. Antibes har bedre ting å by på av begge deler andre steder. Årsaken er at denne enkle kafeen, i sin tid en restaurant, var stamstedet til den engelske forfatteren Graham Greene. Jeg har lest mange av romanene hans, og en omfattende trebindsbiografi om ham, skrevet av Norman Sherry. I 25 år av sitt liv bodde Greene i 4. etg. i en enkel liten toroms leilighet i Avenue Pasteur nr. 26. Derfra er det ca. 10 minutters gange ned til Félix hvor han pleide å innta de fleste av sine måltider.

Depresjon som ressurs

Her sitter jeg da, en morgenstund, og undrer meg over det depressive ved tilværelsen. Joda, depresjon fører med seg mye smerte, tidvis tar den liv, men jeg klarer ikke helt å fri meg fra tanken på hvor mye den også bidrar til, at den på ett vis også kan sees på som en ressurs. Målt i sykefravær er den selvsagt en stor samfunnskostnad, men på den andre siden har den bidratt til tusenvis av arbeidsplasser innen farmasøytindustrien, bidratt med klienter til tusenvis av terapeuter og holdt liv i salget et stort antall selvhjelpsbøker.

Budskapet er stort sett det samme: lykken er å finne i det du mangler, ikke i det du faktisk har.

Lavt selvbilde og manglende selvtillit er sentrale komponenter ved en depresjon. Det har reklamemarkedet og produsentene av alle produktene vi oppfordres til å kjøpe tjent godt på. Budskapet er stort sett det samme: lykken er å finne i det du mangler, ikke i det du faktisk har. Det er mye penger å hente for den som klarer å pirke i menneskers mindreverdsfølelse. Samtidig slår det meg hvor vanskelig det er å kurere depresjon, enten det er ved hjelp av medikamenter eller samtaleterapi, kognitiv terapi inkludert. Resultatene er ikke så veldig imponerende om det er det kurative som er målet. Å lære seg å leve med den er noe annet, og kanskje må vi begynne å tenke litt annerledes. Når så store deler av befolkningen rammes av ulike grader av nedstemthet må det være lov å spørre om det ikke også kan sees på som en grunntilstand ved det å være menneske, og at årsaken mange ganger ligger i omgivelsene og ikke i individet.

Ikke bare en diagnose

Ser vi på teorier om hva som er årsakene til depresjon fordeler de seg på noen få hovedteorier. Kjemisk ubalanse i hjernen har vært den lenge foretrukne innen medisinen, psykologiske faktorer som for eksempel negative tankemønstre og uhensiktsmessige mestringsstrategier er en annen teori og en tredje mener å finne årsaken i omgivelsene vi lever i og er en del av. Det er nok mer komplisert enn at vi kan peke på enkle årsaksfaktorer, noe moderate behandlingsresultater også tyder på. Derimot gir det for mange gjenklang når noen i litterær form skriver om livets vanskelige sider og det nedstemte som en grunntilstand i livet – når nedstemthet ikke bare omtaler det som en medisinsk diagnose.

En nedstemt forfatter

Hva har nå dette med Graham Greene å gjøre? Jo, han er en av de mange, og da snakker vi virkelig, forfattere, musikere og kunstnere som er forsøkt tatt til inntekt for diagnosen depresjon. Weekendavisen datert 9. mai 2018 hadde en artikkel med overskriften ”Vanvidd og kreativitet”. Bakgrunnen for oppslaget var en undersøkelse utført av James McGabe og medarbeidere ved King`s College i London. De hadde gått gjennom utdannelses- og sykdomsdata fra hele den svenske befolkningen og konkludert med at for svenske innbyggere med en kunstnerisk utdannelse var det 90 prosent større risiko for å får en schizofrenidiagnose enn i den øvrige befolkning. Respektive tall for bipolar lidelse var 62 prosent og for depresjon 39 prosent. Graham Greene omtalte seg selv som bipolar. Innen medisinsk litteratur har det for øvrig vært en trend å knytte kjente personer til diagnoser for å gi diagnosen en status den kanskje sliter litt med å inneha i kraft av seg selv.

På grunn av eller på tross av

Hva er det som kjennetegner vellykkede deprimerte? Det er selvsagt ikke en ensartet gruppe, men noen likhetstrekk er det kanskje. La oss bruke Graham Greene som ett eksempel. Han slet med nedstemthet fra tidlig ungdom, hadde flere selvmordsforsøk, men oppnådde likevel en alder av 87 år. Han brukte reiser og forhold til kvinner som en måte å holde avstand til nedstemtheten på. Alkoholen var en viktig følgesvenn. Andre bind i hans selvbiografi har da også tittelen Ways of Escape. Både denne og biografien til Norman Sherry tegner bilde av en mann som levde et spennende liv men som stort sett slet med å finne mening med tilværelsen. Det er mulig også skrivingen var en flukt fra tungsinnet, men også det å skrive var en belastning og han levde seg så intenst inn i de litterære karakterene han skapte at han led under det.

Han klarte imidlertid å omsette tungsinnet til romaner og noveller hvor hovedpersonene strever med moralske, psykologiske, relasjonelle og religiøse konflikter som lesere over hele verden har kjent seg igjen i. Selv skrev han følgende i selvbiografien Ways of Escape:

«Å skrive er en form for terapi; i blant funderer jeg på hvordan de som ikke skriver, komponerer eller maler kan klare å flykte fra galskapen, melankolien og den paniske frykten som ligger innebygd i menneskets situasjon.”

Han siterer også Auden som en gang sa at: ”Mennesket trenger flukt like mye som mat og dyp søvn.”

Lyktes han som forfatter på tross av eller på grunn av sin nedstemthet? Jeg heller i retning av det siste. Det betyr ikke at alle deprimerte bærer i seg evnen til å være kreativ, eller at det ikke finnes dyktige kunstnere som ikke sliter med depresjon. Eller at det ikke finnes deprimerte mennesker som går helt i stå. Depresjonen kan være en mektig fiende. Det som kjennetegner en vellykket deprimert er imidlertid evnen til å forvalte sin sinnsstemning på en måte som beriker andre og som kan danne grunnlaget for et levebrød, ikke for terapeuter, men for en selv.

Den best mulige utgaven

Det snakkes ofte om å være den best mulige utgaven av seg selv. Hva vil det si? Mange vil si at Greene og mange andre forfattere med ham levde liv som var fulle av feil, hadde en moral som var på avveie og var selvopptatte. Det kan ikke benektes at mange av dem også hadde slike sider. Men de kunne samtidig være generøse og ivaretagende, så også med Greene. Så kanskje han endte opp med å bli den best mulige utgaven av seg selv. På tross av noen vil ta avstand fra det livet han levde.

Hva vil det egentlig si å være vellykket? Hvem er det som bestemmer reglene i denne konkurransen. Johann Hari, engelsk journalist som selv har slitt med depresjon i en årrekke har utgitt boken ”Lost Connections” med den nokså prangende undertittelen ”Uncovering the real causes of depression and the unexpected solutions.” Han om det. God grunn til å være skeptisk, ikke minst når undersøkelse rundt forfatteren tyder på at han tidligere har sjusket litt i kortene og blant annet fremstilt sitater fra andre som om de var fremkommet i samtale med ham selv, og det som verre er, prøvd å revidere andres wikipedia biografier slik at de fremstod i et dårligere lys. Men la nå det ligge. Boken er ikke så dum, inneholder ikke så mye nytt, men hans poengtering av at tradisjonell behandling, det være seg medikamentell eller psykoterapeutisk, har svært begrenset effekt, er jo ikke helt tatt ut av luften, og når han peker på at mangelen på meningsfullt arbeid, gode relasjoner, kontakt med naturen, gode livsverdier, status og respekt og håpet om en trygg og god fremtid bidrar til depresjon er nok det noe mange vil nikke gjenkjennende til. Hari sitt poeng er at årsaken til depresjonen ligger like mye i det ytre, og løsningen ofte ligger i å få til en endring i livssituasjon og ikke endring av kjemisk ubalanse. Hvordan det nå er, han er i seg selv et eksempel på en slags vellykket deprimert, dog med en heller tvilsom moral.

Den beste motgiften kan like ofte være å skape seg nok meningsfulle stunder i hverdagen til å se små glimt av skjønnhet i den.

Det er slik jeg mer og mer begynner å se menneskene som går forbi meg her jeg sitter ved et kafebord på Félix. Mennesker som feiler, gjør dumme ting, ikke lever opp til sine forpliktelser, er opptatt av sitt eget ego, lyver når de må, pynter på sannheten – men som også kan være i stand til å hjelpe hverandre, bety mye for noen, komme seg gjennom hverdagens små og store oppgaver; kort sagt prøver å finne mening med sine liv selv om de ikke klarer å kjøpe alt det reklamen sier de burde kjøpe for å være gode nok. Kanskje ikke alle kan behandles. Den beste motgiften kan like ofte være å skape seg nok meningsfulle stunder i hverdagen til å se små glimt av skjønnhet i den. Graham Greene levde et tilbaketrukket liv i Antibes, men han hadde sine forbindelser, betraktet verden rundt seg og han skrev om det han så til sine nærmeste:

«Last night, walking down the ramparts all alone to my dinner at Félix, I saw the most extraordinary falling star, if it was a star. It fell like lightning behind the mountain but of enormous size & brilliance, the size of a child´s balloon, wonder whether it was a satellite coming to an end.»

Markedskrefter

Når jeg forlater Félix har jeg nærmest konkludert med at depresjon ikke bare kan betraktes som et onde. Den skaper tusenvis av arbeidsplasser så vel som den kan være et viktig signal om at noe er galt med en persons livssituasjon, ikke bare en feil ved individet. Jeg runder hjørnet og går innover gamlebyen langs Rue Aubernon. Et stykke oppe i gaten kommer jeg til den overdekkede Marché Provencal et Artisanal. Det er et marked som hver dag våkner til liv takket være driftige mennesker. Det bugner av frukt, grønnsaker, oster, krydder, kjøtt, skalldyr og annen sjømat. Friske kantareller pynter blant alt det røde og grønne med sin eggegule farge, og utallige sorter malt krydder i pyramideform favner resten av fargespekteret sammen med nyplukkede blomster. Farger og dufter slår i mot meg og for en liten stund kan jeg føle meg som en del av noe som er meningsfylt og større enn meg selv. Det summer av mennesker som handler inn friske råvarer til dagens lunsj eller middag. Her trengs ikke annen reklame enn varene i seg selv. Fraværet av påtrengende reklameplakater er befriende. Jeg kjøper en frisk Mozzarella og går ut i den skarpe morgensolen.

Men da har du i alle fall prøvd, og kanskje fikk du kjøpt noe godt til lunsj. Det får du ikke hos terapeuten din.

De gode stundene på jorden handler mye om å være på rett sted til rett tid, og litt om hvordan vi takler mørket i oss, det selv morgensolen ikke klarer å jage vekk. Finnes det vellykkede deprimerte? Jeg vet ikke, men for den nedstemte kan en tur innom Marché Provencal et Artisanal være like god terapi som noe annet. Eller kanskje jeg skal driste meg til å si bedre? Prøv det en gang om du får sjansen, du trenger ikke dra helt til Antibes, det finnes lignende markeder andre steder. Om en halvtimes vandring rundt på markedet ikke får deg til å føle deg litt lysere til sinns, er det som det er. Men da har du i alle fall prøvd, og kanskje fikk du kjøpt noe godt til lunsj. Det får du ikke hos terapeuten din.