At jeg oppholder meg her, skyldes ene og alene at EABCT har funnet det for godt å legge sin årlige konferanse hit. Det har ikke skjedd uten støy, som mange av tidsskriftets lesere vel har fått med seg. Helt fra jeg var ung, har de rundt meg enten vært for eller mot palestinere og israelere. Det minner sterkt om det som i kognitiv terapi kalles sort-hvitt-tenkning. De fleste synes å mene at det bare finnes en skurk og en helt. Uenigheten går på hvem som er hvem. Er det så enkelt? La meg med en gang slå fast at det er begått overgrep som ikke under noen omstendigheter lar seg forsvare. Men er de onde bare onde og de snille bare snille? Hva gjør en konflikt med de som står i den år etter år, og hva gjør den med oss som prøver å forstå den der vi sitter trygt i sofaen langt fra det hele?

Jeg valgte etter mye tvil å dra, men før jeg dro hadde jeg vært på jakt etter en måte å vinkle oppholdet på som kunne hjelpe meg til å se om det fantes nyanser i dette sort-hvitt-bildet, om det fantes noen, blant de som står midt oppe i lidelsen, som maktet å se konflikten, og eventuelle løsninger, fra en tredje synsvinkel. Er det mulig å nærme seg dette vepsebolet av et konfliktområde uten å falle for krigens kalde fiendebilder? Finnes det palestinere og israelere som er i stand til å se hverandre som mennesker med en felles utfordring, et felles ønske, et felles mål?

Combatants for Peace

I en artikkel i Klassekampen 2. mai 2015 under overskriften ”De bygger freden nedenfra” fant jeg noe som gjorde meg nysgjerrig.  Israelske Udi Gur og palestinske Sulaiman Khatib var på besøk i Norge for å fortelle om en forening som bar navnet Combatants for Peace. Dette er en ikke-voldelig organisasjon startet av palestinere og israelere som arbeider for en to-stat-løsning. De er mot okkupasjon av vestbredden og har flere andre grunnleggende synspunkter de er enige om. Etter å ha sjekket nettsidene deres kom jeg frem til at dette kanskje var noe av det jeg lette etter. Jeg tok kontakt, og fikk raskt svar fra en informasjonsmedarbeider som hette Hila Aloni. Etter å ha forklart hvem jeg var og hva jeg ønsket, fikk jeg spørsmål om jeg ønsket å intervjue en palestiner eller en israeler. Jeg lot det være opp til dem, og ble så satt i kontakt med Ayal Margolin, israeler, nok fordi han var psykologistudent og jeg hadde informert om min bakgrunn og formålet med oppholdet i Jerusalem. Så møttes vi da, til et intervju, i toppetasjen på Windows of Jerusalem hvor jeg bodde, med utsikt til muren mot vestbredden. Hvem var disse Combatants for Peace-aktivistene? Naive drømmere? Fredsaktivister uten bakkekontakt? Og hva holder de egentlig på med som de tror kan ha noen betydning for den fastlåste konflikten?

Ayal Margolin, en mann på 32 år, psykologistudent, tar høflig plass i stolen ved spisebordet. Han takker nei til kaffe, men vil gjerne ha et glass vann.

–  På nettsidene til Combatants for Peace er det en del medlemmer som står frem med sin personlige historier. Kunne du fortalt oss litt om din veg inn i organisasjonen?

 

–  Å fortelle vår personlige historie er en viktig del av vår aktivitet på flere måter. Det er måten vi blir kjent med hverandre på og bygger tillit. Vi bruker det også når vi skal fortelle om organisasjonen. Da starter vi også med våre personlige historier, en palestinsk og en israelsk. Det hjelper folk til å indentifisere seg med oss og til å se bak den politiske diskusjonen. Det får frem de menneskelige sidene ved konflikten, smerten, følelsene. Som så mange andre israelere vokste jeg opp med klare forventninger fra dem rundt meg om å forsvare mitt land. Jeg har bodd i Jerusalem siden jeg var 7 år, i den østlige delen, omgitt av arabiske naboer. Men jeg kjente ikke noen fra dette området, selv om det ikke var så store konflikter på den tiden. Poenget er at det var en slags psykologisk mur også den gang. Vi var naboer, men jeg så aldri på dem som venner, snakket ikke med dem. Det var ingen menneskelig kommunikasjon mellom oss. Det var en usynlig mur der.

Jeg vokste opp i en venstreorientert familie som støttet fredsprosessen. Da jeg ble 18, var det forventet at jeg skulle avtjene min verneplikt. Jeg tenkte jeg skulle gjøre mitt beste, og for å være ærlig, når jeg tenker på det nå, vel, du gjør det som er forventet av deg i den alderen, vil gjøre inntrykk på jentene og i det hele tatt leve opp til omgivelsenes forventninger. Jeg hadde mitt politiske syn som gikk til venstre, var for en fredsavtale, men tenkte jeg får gjøre min plikt. Så jeg ble innrullert i infanteriet. Det meste av den militære jobben var i nord, på grensen til Libanon. Jeg hadde en opplevelser da som jeg i ettertid tror hadde betydning for at jeg ble med i Combatants for Peace. Den er ikke traumatisk på noen måte. En av oppgavene var å beskytte nybyggere. I nærheten holdt en liten beduinfamilie til.  Vi skulle passe på at de ikke kom for nær. På en av mine patruljer møtte jeg en gjeterjente som kom veldig nær med sauene og geitene som hun passet.  Min jobb var som sagt å holde henne unna,  så jeg stod der i min uniform og med mitt våpen. Hun var ung, kanskje 14 eller 16 år. Jeg husker hun så på meg med hat i øynene da jeg ba henne ta med seg sauer og geiter og gå. Jeg følte et veldig ubehag ved det. Jeg ville ikke skade henne på noen måte, skulle bare utføre oppdraget mitt. Dette er en liten historie, ikke noe stort, men jeg husker denne lille hendelsen. Etter det fortsatte jeg tjenesten, i mitt fjerde og siste år kom den andre krigen i Libanon. Jeg var heldigvis ikke i noen ansikt-til-ansikt-kamp, men folk i min enhet døde. Noen måneder etter krigen avsluttet jeg tjenesten.

 

Jeg begynte å stille meg selv noen spørsmål. Jeg tenkte at for å leve med denne situasjonen må du betale en pris, det samme må dine naboer. For meg er det ikke klart eller opplagt at jeg må betale denne prisen. Jeg er ikke nødt til å leve her, jeg kan velge å bosette meg et annet sted, selv om jeg har min kultur, mitt språk og mitt landskap her. Men jeg ønsket å bli, så om jeg i fremtiden stifter familie, er det stor sannsynlighet for at mine barn også må tjenestegjøre i hæren. Så jeg tenkte: Hva kan jeg gjøre for å rettferdiggjøre for meg at jeg blir, hva kan jeg gjøre for å balansere det? Så jeg begynte å lete etter alternativer. Combatants for Peace var ikke så kjent den gangen. Da jeg var ferdig i militæret, var de fortsatt en ung organisasjon. Men jeg hørte om dem og ville delta i noen av de aktivitetene de holdt på med. En slik oppgave var å hjelpe palestinere med å rense noen vannrør. Det var i samme område hvor jeg traff den gjeterjenten jeg fortalte om tidligere, men ikke den samme familien.  Denne gangen kom jeg for å hjelpe, de hadde også mange barn, men holdningen var helt annerledes, de var glade for å treffe meg, gjestfrie, og det var meningsfylt for meg å se at det ikke må være en relasjon av hat og frykt mellom oss, at det kan være positive relasjoner. Jeg var den samme., men uten uniform og våpen. I dette møtet med palestinere hadde jeg bedre samvittighet og tenkte at dette er en bedre måte å støtte landet på. De får også et annet og mer nyansert syn på oss israelere.

 

–  Så den gjeterjenten startet en prosess?

 

–  Ikke bevisst, og det er nok ikke så enkelt, men ser jeg tilbake på det nå, kan jeg lage en historie ut av det, og på en måte er det slik. Dette møtet hjalp meg til å bestemme meg for at jeg ikke vil være i reservearmeen på Vestbredden. Et grunnleggende prinsipp i Combatants for Peace er å gå sammen på en ikke-voldelig vei. Med hensyn til  okkupasjonen prøver vi å finne løsninger som kan ende konflikten på en ikke-voldelig måte. Så palestinere har forpliktet seg til ikke å delta i voldelige aktiviteter, ikke engang kaste stein og lignende. Det er også en felles oppfatning at den volden israelerne utøver på vestbredden, er en form for terror. De forhindrer også palestinere i å bevege seg fritt. Det sier seg selv at jeg ikke i det ene øyeblikket kan sitte som soldat i en checkpoint og kontrollere eller stoppe en venn fra organisasjonen. Det går bare ikke. Men det å nekte å være soldat var en vanskelig avgjørelse å ta. Slikt er sterkt kritisert i Israel. Den generelle holdningen er at man skal støtte landet. Men det har vært OK i familien. Også mange av vennene mine har støtter meg.

 

Blir man straffet på noen måte for ikke å ville tjenestegjøre?

 

 

–  Man kan bli straffet på ulike måter, også fengslet. Noen har måttet sitte i fengsel i uker eller måneder. I mitt tilfelle har min kommandant ikke gjort noe med det. Han sa bare han skulle se hva de kunne gjøre. Men de likte det selvsagt ikke. Så langt har de har ikke innkalt meg eller startet noen rettslig forfølgelse av meg, men det kan fortsatt skje noe. For å være medlem av Combatants for Peace må du forplikte deg til ikke å tjenestegjøre i hæren, eller delta i okkupasjonen av vestbredden. En måte å få folk til å ta disse avgjørelsene på er å få palestinere og israelere til å komme nærmere inn på hverandre, lære hverandre å kjenne, bygge tillit. Det siste er noe av det grunnleggende ved hele organisasjonen. Den startet vel offisielt tilbake i 2005. Det begynte med at noen på begge sider som deltok i den andre intifadaen, startet en dialog. De ble kjent med hverandre ved å fortelle sine personlige historier, hva som hadde fått dem til å skifte synspunkter, holdning m.m. Det var en prosess som tok lang tid. Men man forsto at man ikke må være i en kampenhet i hæren eller ta del i voldelige handlinger for å bidra til å opprettholde konflikten. Alle som er del av samfunnet, er en del av denne konflikten, alle bidrar, om enn passivt, og alle lider. Om du ikke forsøker å endre denne situasjonen, bidrar du til den.

Den beste måten å arbeide på er å starte lokale grupper, med personlige møter. Dette siste er veldig viktig. Hver gruppe består av 10–15 personer fra begge sider Vi begynner med å bygge tillit. Har workshops hvor deltakerne forteller sine personlige historier. Hver gruppe bestemmer selv hvilke aktiviteter de vil bidra med avhengig av hvilke behov det er i deres lokalsamfunn. Vi er en grasrotorganisasjon. Vår gruppe organiserer turer for israelere til vestbredden for at de skal få se hvilke forhold palestinerne lever under der. Etter turen får de møte palestinere fra vår gruppe og snakke med dem. Du vil bli forundret over hvor mange israelere som ikke vet hva som foregår på vestbredden eller har snakket med en palestinere  Pressen og politikerne skriver og sier alle at de er for fred, men at det ikke er noen partnere man kan samarbeide med. Vi ønsker å fremstå som et alternativ, være en slik partner.

Alle som er del av samfunnet, er en del av denne konflikten, alle bidrar, om enn passivt, og alle lider.

Vi er med på demonstrasjoner, men det er viktig at de har et innhold, ellers kan det fort eskalere og bli voldelige. Vi planlegger hvordan vi kan legge opp demonstrasjonene på en måte der deltakerne får uttrykt sin frustrasjon på en kreativ måte. Et eksempel var en demonstrasjon hvor vi konfronterte soldatene ved å starte en fotballkamp. Alt knyttet til selve kampen signaliserte en protest mot selve situasjonen. I en annen gruppe har de en teatergruppe. De kommer til konfrontasjonsplasser, men istedenfor vanlig demonstrasjon setter de opp et teaterstykke. Palestinere spiller soldater, israelere, palestinere etc.

Hvor mange medlemmer er det i organisasjonen?

 

– I denne lukkede sirkelen er det kanskje 100 personer fordelt på 5 grupper. Så er det et langt større antall støttespillere/supportere som bidrar i de spesifikke aktivitetene og arrangementene våre. Her snakker vi om flere tusen. Det største arrangementet er noe vi kaller Alternative Memorial Day. I Israel er det to svært hellige Memorial Days, den ene for jøder som var ofre for Holocaust, og den andre for israelske familier til soldater eller personer som har dødd i kamper eller blitt drept i forbindelse med terroraksjoner. Sammen med annen organisasjon, Parents Circle Families Forum, arrangerer Combatants for Peace en alternativ Memorial Day for både israelere og palestinere hvor vi sørger over ofre på begge sider av konflikten. På den siste Alternative Memorial Day var vi 4000 mennesker. Slike samlinger har påvirkningskraft utover seg selv.

 

Hvordan ser politikerne på det dere gjør? Er alle kritiske?

 

– De ekte venstrepartiene støtter den. Men det israelske arbeiderpartiet har, for å prøve å få støtte i folket, beveget seg mer og mer mot sentrum. De vil kritisere deler av det vi gjør. Men vi er nok mindre kritisert enn andre organisasjoner, som jobber mer gjennom media for å påvirke opinionen. Combatants for Peace jobber jo mer i det stille, med dialog på grasrotplanet. Dét kommer ikke så mye frem i media, som jo er mest opptatt av vold og konfliktstoff. Var vi mer kjent i media, ville vi nok også bli mer kritisert. Alternative Memorial Day er dekket av avisene og er blitt kritisert, men det er vanskelig å kritisere den for sterkt, da kritikken jo lett rammer familier som har mistet sine i krigen eller konflikten. Så man må velge sine ord om omhu.

 

Vil du si at du nå er med i Combatants for Peace for å hjelpe landet ditt?

 

– Ja både meg selv og landet mitt.

 

Du har fortalt mye om organisasjonen: Er du fri til å si hva vil, eller har dere blitt enige om hva dere kan si?

 

– Det er ulike synspunkter i organisasjonen. Vi er ikke politikere. Vi skal ikke lage en fredsavtale, det er ikke vår jobb. Vår forpliktelse er å følge grunnleggende regler for ikke-vold, og vi støtter tostatsløsning i henhold til 1967-linjen. Men vi kan ha ulike synspunkter. Vi er ulike. Det grunnleggende er ikke-vold og å arbeide for å avslutte okkupasjonen. Om noen mener en bedre løsning er å gå for én stat, er det plass til dem i vår organisasjon. Ikke noe problem med det.

Jeg ser av nettsidene at det er mulig å donere penger til dere. Hvordan bruker dere midlene?

 

– Alle medlemmene utenom hovedkoordinator for palestinere og for israelere, samt en kontorleder, jobber frivillig uten noen form for lønn. De jeg nevnte, har en liten lønn for å ha sine oppgaver som en deltidsjobb. Pengene går stort sett til å skape aktiviteter, organisere demonstrasjoner, leie busser m.m. Alternative Memorial Day er en stor begivenhet som koster mye i form av leie av lokaler og annet. Det er også utgifter knyttet til til workshops når vi bygger nye grupper.

 

Du snakket om å bygge tillit, kan du bruke noe av den psykologiske kunnskapen du får gjennom dine studier?

 

– Så langt har vi klart oss uten noen form for profesjonell hjelp, men jeg ser ikke bort fra at det kan være noe å hente fra psykologisk kunnskap. Det kan sikkert være til hjelp. Vi prøver nå blant annet å få til et samarbeid med avdeling for sosialpsykologi ved universitetet. Vi vil prøve å jobbe med prosesser knyttet til kognitiv endring av holdninger og meninger. Dette er et samarbeid omkring hvordan vi kan utvikle bedre strategier i samtaler med mennesker som ikke deler våre meninger, hvordan vi kan være mer åpne i å fortelle våre personlige historier, og hvordan vi kan få saker frem i media. Dette er områder hvor jeg tror psykologi som fag kan bidra. For å bygge tillit i forbindelse med personlige samtaler hjelper det selvsagt å fremstå empatisk når du hører den andres triste historie, at andre ser at du er i stad til å forstå deres synspunkter. Dette er et viktig skritt i å bygge tillit. Om du føler motparten ikke kan forstå deg, blir det vanskelig.

 

Har dere aktiviteter for barn? Om man starter å bygge fiendebilder når man er 5–6 år, må det være vanskeligere å endre dem når man er voksen?

 

– Vi har ikke aktiviteter spesielt for barn, jeg tror det er litt vanskelig av flere grunner. På den israelske siden er utdannelsessystemet ikke støttende i forhold til grunnleggende verdier som er i strid med det offisielle synet. På den palestinske siden vil man være skeptisk til aktiviteter som kan minne om normalisering av den aktuelle situasjonen. Å la barn møtes som venner til felles aktiviteter blir ikke sett på som ok, sidn man mener det kan det bidra til å opprettholde dagens situasjon. Aktiviteter som kan oppfattes som normalisering må unngås. Så dette er ikke helt enkelt.

 

– I vestlige land er det mye snakk om boikott av Israel, både økonomisk og kulturelt. Mange mener for eksempel at det er feil av EABCT å arrangere konferanse her. Hva tenker Combatants for Peace om boikott?

 

– Personlig synes jeg det internasjonale presset mot Israel er viktig. Men jeg er ikke sikker på om en generell boikott vil hjelpe, fordi det lett vil styrke en generell oppfatning i samfunnet her i Israel om at verden er imot oss, at det alltid har vært slik, at dette er antisemittisme, at det viser hvor viktig det er at vi beskytter oss selv. Slik vil det raskt bidra til å styrke høyrekreftene. Men det er ulike syn på dette innenfor organisasjonen. Mange palestinere støtter nok boikott av varer fra vestbredden, men ikke alle støtter boikott på alle områder. Det vil vil også kunne skade vårt arbeid, og jeg tror en slik tilnærming også bunner i en manglende forståelse for kompleksiteten i denne konflikten.

Vi nærmer oss slutten på samtalen. Ayal har svart tålmodig på alle spørsmål og har hele tiden fremstått som en reflektert mann. Han tar seg tid til å tenke før han svarer. Før han skal gå, spør han om jeg skal snakke med noen fra den palestinske siden. Jeg sier jeg ble spurt om jeg hadde spesielle ønsker da jeg kontaktet organisasjonen, men at de nok hadde valgt ham siden han studerte psykologi. Han oppfordrer meg da til å kontakte en av de palestinske medlemmene, noe jeg dessverre ikke fikk tid til.

 

Kongressen

Ved åpningen av konferansen var det gjort god plass til Judith Beck, som introduserte et videoopptak av sin far. Han beklaget at helsen gjorde at han ikke selv kunne være til stede, men at han likevel var glad for å kunne holde sin åpningstale på denne måten Faglig sett skiller ikke programmet seg så mye fra tidligere år. En del forelesere er naturlig nok gjengangere, og disse, sammen med de mange forskningsengasjerte som får holde sine obligatoriske innlegg til, som regel, nokså glisne forsamlinger, skaper en gjenkjennbar ramme rundt det hele. For meg er det kanskje workshopene som er det mest nyttige ved slike konferanser, samt muligheten for å holde seg oppdatert. Og selvsagt muligheten for å knytte faglige kontakter. Det byr seg jo også en mulighet for å treffe andre norske kollegaer på slike samlinger langt hjemmefra. Ut fra temaet for konferansen, og støyen i forkant, valgte jeg også å gå på noen av de innleggene som handlet om konfliktløsning. Det var en del slike temaer på programmet. Elanor Avinor og Joanne Silman holdt en workshop med temaet CBT, Conflict Resolution and KEG Cards (Keys to Emotional Growth). Det hele var en blanding av projektive teknikker knyttet til ulike bilder og anvendelse av en kognitiv forståelsesmodell.  An Enemy Is Somebody You Didn’t Listen to His Story» – Council – A Practice of Conflict Resolutionvar et annet tema. Forelesere her var Itaf Awad og Shay Hanien. Et tema de var inne på, var betydningen av å dele den personlige historien, noe Ayal Margolin fra Combatants for Peace også var svært opptatt av. Sarah Abu-Kaf snakket om CBT in Non Western Cultural Contexts – The Case of Arab Society. Konklusjonen var at kognitiv terapi kan brukes på tvers av kulturer, men at det er behov for en viss tilpasning. Sammen med ca. 20 andre fra ulike europeiske land deltok jeg også på en workshop med Gerhard Andersson om hvordan utvikle internettbaserte selvhjelpsprogrammer. David Clark, denne kognitive utgaven av Clark Kent, holdt også flere foredrag. Selv deltok jeg på ett med temaet Disseminating Effective Psychological Therapies for Mental Health Problems: Science, Economics & Politics. Det var en oppsummering av erfaringene med IAPT i England og antydninger om den fremtidige utviklingen. Etter å ha vært på workshop hos Andersson var det interessant å høre at veiledet internettbasert behandling var en av de nye satsningsområdene innen IAPT-programmet.

Avsluttende paneldiskusjon

Under avslutningen var det en paneldiskusjon hvor både israelere og palestinere skulle delta. Betegnende for forholdene her nede var det bare en av palestinerne som rakk frem, også han forsinket. De to andre satt fast i sikkerhetskontrollen på vestbredden. Det skal dog sies at dette ikke gikk upåaktet hen. Stemmen ble hevet til et svært høyt nivå da panelet avsluttet med å si at den sittende israelske regjering ikke var til det beste hverken for israelere eller palestinere. Om det ikke hjelper så mye, og det fortsatt nok er lenge til en eventuell fred vil senke seg, var det i alle fall godt å høre det sagt med en slik harmdirrende tordenrøst.

Om det ikke hjelper så mye, og det fortsatt nok er lenge til en eventuell fred vil senke seg, var det i alle fall godt å høre det sagt med en slik harmdirrende tordenrøst.

Hva sitter jeg igjen med utover litt faglig påfyll? Jeg så litt grått i det hvite, litt grått i det sorte, og en antydning av noe som minnet om farger.  Jeg er imponert over at noen av de som står midt oppe i lidelsen, klarer å se nyanser vi ofte ikke er i stand til å skimte her hjemme. Styrt av følelser er frykt, hat, fortvilelse og fiendebilder det som ofte blir rådende. Kognitive briller er nok ikke løsningen på konflikten. Men kunnskap om, og erfaring med, hvordan kognisjoner kan påvirkes i en retning som kan bidra til positive relasjoner er verdt å ta med seg. Betydningen av den personlige historien i arbeidet med å få til endring var gjennomgående i løsningsforslagene fra både palestinere og israelere. På dette området har nok ikke ting forandret seg de siste par tusen årene. For den troende, og for den litterært interesserte for den saks skyld, er det nok mye det personlige i beskrivelsen av Jesu lidelseshistorie som beveger.  Tabloidavisene har fått med seg dette, men som Ayal nevnte i intervjuet, er de som regel opptatt av det personlige koblet til det dramatiske og sensasjonspregede. Tålmodig jobbing på grasrotplanet blir sjelden førstesidestoff.