Når den døde våkner

Dagen derpå, under en vandring langs Politikens Boghall sine mange hyllemeter med bøker, hvor også bord var dekket med romaner, dikt og biografier som ublu bød seg frem der de lå i bunker, fordelt etter tema, kom han til å ta med seg Thomas Mann sin Døden i Venedig, vel vitende om at han hadde et eksemplar stående et sted på ett av sine skrivesteder. Handlingen var antagelig tilskyndet av at det er 150 år siden Tomas Mann ble født, og at forfatteren av den grunn har vært mye omtalt i pressen.

På sporet

På veg med IC lyntoget, retning Aalborg, som hadde avgang fra Hovedbanegården 06.52 søndag morgen, kom han i DSB sitt Togmagasin over en annonse for Mich Vraa sin bok Ithaka. Den gjorde ham nysgjerrig, og via nettet fant han et tekstutdrag. Det går slik:

I nat drømte jeg om Døden. Hun sad tre borde fra mig og spiste en græsk salat, og da jeg havde betalt min regning og gik forbi hende, så hun op, og et øjeblik troede jeg at hun genkendte mig. Men så sænkede hun blikket og spiddede et stykke fetaost på sin gaffel. Hendes kjole var meget blå. Hun duftede af en frugt af en slags, mango, tror jeg. Jeg gik op ad den brede trappe fra tavernaens terrasse og satte mig på en grønmalet bænk med udsigt over bugten, og pludselig var hun ved siden af mig, sådan som den slags sker i drømme, og hun sagde:”Sig mig, kender vi ikke hinanden?”
”Det tror jeg ikke,” sagde jeg. ”Jeg hedder Alex. Hvem er du?”
”Det ved du godt,” svarede hun.
Så vågnede jeg.

Dagen etter ankomst Vesterhavet gikk turen innom den lokale bokhandleren, og der lå Ithaka. Enda til to eksemplarer, men han nøyde seg med ett. Blikket falt også på en annen bok, De døde filosofers bog av Simon Critchley. Den er en katalog over nærmere 200 filosofers liv og død, fra antikkens Hellas frem til i dag. Her kan han lese at Eumelos hevdet at Aristoteles begikk selvmord ved å spise Storhjelm, en svært vanlig, men også usedvanlig giftig plante. Den er enkelte steder beskrevet som en giftig skjønnhet. Noen få gram er nok til å ta livet av ett menneske, og det finnes ingen motgift. Det er verdt å merke seg at fargen er mørk blå, som kjolen til kvinnen i drømmen til hovedpersonen i Ithaka.

Det var først tilbake i Harestien etter sin handletur at det slo ham at det var et spor her, at mannen med ljåen kanskje hadde et ord med i laget. Han har Redaktøren skrevet om før, men da handlet det om ganghastighet. Han ser nå at den kan komme i mange ulike forkledninger, som en ung kvinne, som en blå blomst, som en sykdom eller som spøkelsesbilist rundt neste sving. En av de omtalte filosofene, Albert Camus, skal ha sagt at han ikke kunne forestille seg noen mer meningsløs død enn å dø i en bilulykke. Så ble det slik han døde, en ettermiddag 5. januar 1960, i passasjersete til en bil av merket Facel Vega HK 500, svart med kremfarget innredning, kjørt av vennen og forleggeren Michel Gallimard.

Dersom du må spørre andre om hva som er meningen med livet, har du tapt!

Det at døden på ulikt vis er et tema i disse bøkene er nok ikke en tilfeldighet. Det startet med gaven fra Flanøren. Den var nok valgt ut fra et visst kjennskap til Redaktørens litterære preferanser. Døden i Venedig er på ett vis knyttet til sommer og dødelig lidenskap. Den middelaldrende forfatteren Gustav von Aschenbach sin håpløse forelskelse, en hendelse som finner sted i en annen by, i en annen tid, er, for den som også har sett filmen, uløselig knyttet til Gustav Mahler sin Adagietto fra Symfoni nr. 5. Boken, i kombinasjon med musikken og en flaske vin er sterk kost for lett bevegelige sjeler, nå ja, de mindre følsomme vil nok også kunne la seg bevege.

Hva Ithaka angår, er hovedpersonen her også en middeladrende forfatter, også han rik og berømt, men uten et innhold i tilværelsen. Hva er egentlig meningen med det hele? Nettopp meningen med livet, eller i alle fall hvordan best leve det, er vel noe av det de nærmere 200 filosofene i De døde filosofers bog prøver å gi et bud på. Redaktøren har lest for mange slike bøker til å tro at noen av dem er i nærheten av å ha funnet svaret. Dersom du må spørre andre om hva som er meningen med livet, har du tapt! Det interessante er hvordan de faktisk levde sine egne liv sett opp mot den livsfilosofi de forfektet. Kontrastene er ofte store.

Kognitive atferdsterapeuter og døden

Hvordan møter kognitive atferdsterapeuter sin egen død? Hvordan håndterer de vissheten om at de en gang skal dø? Antagelig like forskjellig som folk flest. Blaise Pascal (1623 –1662) har i boken Tanker, utgitt etter hans død, beskrevet menneskets felles skjebne slik:

La oss forestille oss en rekke menn i kjeder, som alle er dømt til døden, hvor noen hver dag drepes foran de andre, mens de som blir tilbake, ser deres egen skjebne i deres kammeraters og venter på, at det skal bli deres tur, mens de sorgfullt og uten håp betrakter hverandre. Det er et bilde på det menneskelige kår.

Man kan undres hvor det ble av kvinnen her. Hun er da i like stor grad underlagt de samme kår. Vi får skylde på tidsånden. Men Pascal har satt spor etter seg og blir regnet som en representant for den nye vitenskap. For kognitive atferdsterapeuter kan det være verdt å merke seg at Pascal betraktet fornuften som begrenset. «Vær ydmyk, svake fornuft.»

Det hender døden også er til stede i det terapeutiske rommet. Den kan komme i følge med en gammel deprimert kvinne som ser at livet går mot slutten, den kan kaste lange skygger over den unge mannen med en dødelig sykdom, eller den kan være der hos hen som ikke lenger finner mening med en tilværelse i rekken av de som likevel en dag skal dø. Den kan også være der i sorgen noen bærer over tapet av en som sto hen nær, eller bare i vissheten om at den når som helst kan banke på døren, om den da i det hele tatt bryr seg om å gi seg til kjenne.

Her bør nok terapeuter trå varlig om de har noe ønske om å være til hjelp.

Det er kanskje noen som finner trøst i Epikur sitt utsagn: «Frykt ikke døden. For når du finnes, så finnes ikke den, og når den finnes, så finnes ikke du.» Andre vil peke på at den finnes over alt. For den ikke troende handler døden vel først og fremst om at alt skal ta slutt, men siden den døde antagelig ikke har noe kjennskap til det å være verken død eller levende, handler dette kanskje først og fremst om frykten for det som går forut for døden, omstendighetene rundt den.

Her bør nok terapeuter trå varlig om de har noe ønske om å være til hjelp. Stoiske visdomsord som «Det handler ikke om hvordan du har det, men om hvordan du tar det» eller det nesten likelydende «Det er ikke hva som skjer med deg som er det avgjørende, men hvordan du forholder deg til det» vil nok fort falle på stengrunn. Kanskje det beste visdomsordet, når alt kommer til alt, er det å «konsentrere seg om det du kan gjøre noe med fremfor å bruke tid på det du likevel ikke kan endre på.» Men for den som har en opplevelse av at døden nærmer seg som et digert truende godstog mens man selv ligger fastspent på jernbanesporet kan det nok være vanskelig å finne glede i å fordrive tiden med en god bok, se på YouTube snutter eller nyte et godt glass vin.

Om å være der du er

Men det er nå her vi er, vi som er her nå. Mange andre har vært her før oss, og mange vil komme etter oss. Et liv er det som skjer mellom fødsel og død. Det gjelder å gjøre det beste ut av det. Da er et godt måltid på Osteria 16 et godt alternativ, eller kanskje et besøk på Det Kongelige Teater i København som det også ble tid til, eller østers og champagne på Krogs Fiskerestaurant, eller rett og slett bare å vandre gatelangs «for å la oss bli skrevet av dem» som Flanøren skrev i Dødebogsblade, et sitat fra Madame Nielsen, dog med tillegget: «Hva nå det betyr.»

Hva jeg fikk ut av å lese om alle filosofene? Ikke så mye, noen kuriøse dødsmåter, noen tankevekkende betraktninger, noen setninger til ettertanke og en og annen morsomhet. En av de bedre stammer fra Jean Baudrillard (1929 – 2007): «Døden bringer tingene i orden på en utmerket måte, ettersom vårt fravær i seg selv gjør verden betydelig mindre verdt å leve i.» Men når alt kommer til alt, handler det kanskje mest om å evne å akseptere den, noe Simone de Beauvoir (1908-1986) er inne på når hun skriver: «I det øyeblikket man aksepterer døden, blir man fri til å leve fullt og helt.»

Det er denne friheten den middelaldrende og formuende forfatteren i Mich Vraa sin roman Ithaka har. Han har bare ingenting å bruke den til. Dog, som det står å lese i slutten av romanen: «Jeg er begyndt at skrive igen. Det er ikke om Penelope eller om nogen anen figur fra den græske oldtid; det er en historie om en mand der har mistet sin store kærlighed og sin tro på at livet har mere at give ham. Han rejser til en ø i Grækenland for at dø dér, men. Men.»