Inspirerende høstdager

I foajeen på Scandic Oslo Airport torsdag morgen 16. oktober vrimler det av psykologer, psykiatere, psykiatriske sykepleiere og annet helsepersonell. Ca. 160 fagpersoner har tatt turen til den gamle ekserserplassen hvor NFKT annet hvert år avholder Inspirasjonskonferansen. Forsamlingen er iblandet en og annen forvirret turist som har mellomlandet i Oslo med trillekoffert i hånden og sovemaske skjøvet opp i panna. De kognitive atferdsterapeutene er lett å spotte da offentlig ansatte i helsesektoren lett gjenkjennes ved at de konsekvent kombinerer pentøy med komfortable sko på konferanse. Det hilses og klemmes på gamle kjente, mer perifere bekjente utveksler nikk. Stemningen er god, og luften syder av inspirasjon alt før vi er i gang, slik den kun kan gjøre når helsepersonell ser frem til to dager med PowerPoint-presentasjoner og kaffe ad libitum.

Ganske snart befinner vi oss i salen, klare for det obligatoriske kulturelle innslaget. En fiolinist  og en cellist fremfører noen yndige satser, hvorav én med sikkerhet er av Grieg. Vi er alle sammen ytterligere inspirerte og klare for grafer og annet om psykisk helse. Blomsteroppsatsene på scenen forårsaker nysekavalkader blant en håndfull deltakere, hvilket ikke hindrer leder Annelise Fredriksen i å avholde sin åpningstale med sedvanlig verdighet og eleganse.

Fengslende om tvang

Deretter slår Bjarne Hansen og Kristen Hagen seg løs, og formår å varme opp forsamlingen på en ellers kjølig oktobermorgen. Førstnevnte er for øvrig i 2018 nevnt som en av de 50 mest innflytelsesrike innen helse av Times Magazine. De to presenterer Bergens 4-dagers behandling for OCD, mens de med et nødrop unngår å falle ned den lille scenetrappen. Publikum er like imponert over presentasjonen som over nesten-fallet. De repeterer mantraet vi har hørt i årevis om implementering og presenterer om lag nittiåtte slides med grafer som alle ligner en tilbakelent “L”. Det betyr at behandlingen virker. Kjapt. For mange mennesker. Mennesker hvis livskvalitet ellers ville vært sterkt redusert. Dette er godt nytt nå som helsesektoren slankes til fordel for forsvar og beredskap.

Etter en rekke digresjoner om tvilsomme kjøreferdigheter og bakholdsangrep i kjellere kommer de med et viktig poeng: viktigheten av å følge opp pasienter som faller fra i behandling. Noen mennesker er klare for endring når de mottar henvisning, andre først sju år senere. OCD går som regel ingen steder ubehandlet, og setter derfor en stopper for et godt og fritt liv.

Skreddersøm

Jan Ivar Røssberg og Jon F. Bjåstad møter opp i matchende antrekk, noe som får dem til å se ut som skolegutter, noe de er stolte av, men lover ikke skal gjenta seg. Det skyldtes en tilfeldighet.  De presenterer resultatene fra MOP-studien, en sjelden undersøkelse av hvilken terapi som passer for hvem. Dette er et friskt avbrekk fra “hvilken terapi er best”-studiene, som nesten alltid kvitrer som den famøse Dodo-fuglen.

De poengterer også noe vi allerede vet, men som vi har godt av å høre igjen og igjen: nemlig at terapeuter er eksepsjonelt dårlige til å avgjøre hva som passer for hvem ved bruk av klinisk skjønn. Det kler alle, også KAT-terapeuter, å vise ydmykhet, selv om studien selvsagt konkluderer med at 75% av pasientene ville profitert best på KAT. Videre har de funnet det som er vist før, at psykodynamiske terapeuter ville foretrekke å gå i egen terapi, hvilket er 100% forståelig. Hele salen, primært bestående av kvinner i 40-årene, håper at de i tilfelle behov for terapi får lov til å snakke om familiedynamikker fremfor å måtte utfylle eksponeringsdagbok. Men de poengterer noe viktig: At behandlingen virker best når den svarer til pasientenes forståelse av lidelsen, pluss forventninger de har til terapi. Undertegnede tenker dog at det hadde vært interessant å replikere oppsettet med metakognitiv terapi som en tredje behandlingsform, da særlig positive metakognisjoner om ruminering synes å være en avgjørende faktor for gruppeinndelingen.

Det kler alle, også KAT-terapeuter, å vise ydmykhet, selv om studien selvsagt konkluderer med at 75% av pasientene ville profitert best på KAT.

Deretter serverer Røssberg en skrøne om at han har vært høy og mørk en gang i tiden, og viser deretter en flott graf som dyktige statistikere har laget. Ingen i salen har forutsetninger for å tolke den, det var derfor vi ikke ble statistikere, men alle virker imponerte. Han proklamerer sitt slagord om at vi må gjøre KAT sexy, og viser deretter et bilde Pompel og Pilt. Det er uvisst om dette er en overlagt handling.

Bjåstad viser til flotte resultater fra en studie som peker på at hvis man trener studenter i terapeutiske ferdigheter, så får de bedre terapeutiske ferdigheter. Alle i salen håper at det sitter noen instituttledere fra universitetene blant oss, hvilket det sannsynligvis ikke gjør. Videre kan det for dem som skulle være ansvarlige for diverse ansettelser av ferske behandlere være greit å bite seg merke i at mestringstro ikke var en god indikator for dyktighet – om undertegnede forstod tallene rett. Så mon ikke både utdannelser og arbeidsplasser må krype til korset og bruke ressurser på å faktisk lære bort og trene opp terapeutiske ferdigheter for å sikre kompetansenivået. Vi krysser fingrene.

iCBT for barn og unge

Deretter er det professor Eva Serlachius fra Lund Universitet sin tur til å fremlegge sine sirlig innsamlede data fra utrullingen av iCBT i Sverige for barn og unge med angstlidelser. Vi ser utfordringene de har hatt og fortsatt har, og ikke minst de geografiske forskjellene i hvor godt pasientene profitterer på behandlingsopplegget. Serlachius minner om at bare fordi en behandling er nettbasert, garanterer det ikke at den er like tilgjengelig og effektiv for alle. Videre poengterer hun noe som er lett å glemme i det evige digitaliseringssnakket: iCBT er ikke én ting, og vi må ikke ta forgitt at det er formatet i seg selv som er avgjørende ved manglende effekt. Det kan også være innholdet eller presentasjonen som er avgjørende. Passe korte tekster og oppdatert visuelt uttrykk spiller en enorm rolle i formidling av innhold og for å bidra til pasientenes engasjement. Fysisk oppfølging av de aller dårligste ser ut til å være avgjørende for ikke å miste noen underveis.

Mere tvang etter lunsj

Etter et overflodshorn av en lunsj er det duket for workshops, og undertegnede har meldt seg på enda en dose Hansen og Hagen. Håpet er å lære 10 grep for å oppnå maksimal effekt med korttidsterapi. Alle er småsigne etter varmrøkt laks og kakebuffet, derfor har foredragsholderne valgt en papir-flippover som eneste visuelle akkompagnement til den 2,5 timers lange sesjonen.

De starter sterkt ut med et viktig budskap: selv om vi alle er her for å forbedre oss, skal vi ikke sitte igjen med en opplevelse av at alt vi allerede gjør er feil. Det meste vi driver med i praksis er sannsynligvis svært godt, og feiling er ikke fienden – det er tvert imot et utgangspunkt for læring, men kun hvis vi tør å være nysgjerrige! Et gjennomgående tema for konferansen, skal det vise seg. Videre blir vi tatt gjennom elementer som på overflaten likner grunnleggende KAT, men blir spennende når Hansen og Hagen stikker spaden litt dypere. Hva er det egentlige “prosjektet” til en pasient med OCD? Å unngå smitte og død, eller å være helt sikker på å ikke være pedofil? Det er ikke lite, det er ikke uviktig, det er menneskelig. Dette er friske mennesker med friske hjerner som har blitt lurt, sier Hansen og Hagen, som deler sin erfaring med temaer om motstand og lav ambivalens. Målet skal ikke være å bevise for pasienten at noe er ufarlig, eller å kreve høye nivåer av angst for at behandlingen skal virke. Den blir automatisk virksom når pasienten selv endrer intensjonen, og handler i tråd med denne.

…og feiling er ikke fienden – det er tvert imot et utgangspunkt for læring, men kun hvis vi tør å være nysgjerrige!

Et annet svært viktig poeng er at målet for angstbehandling ikke kun kan være å komme seg inn i komfortsonen eller utvide den – vi er først frie når vi kan mestre å tilbringe tid helt utenfor. Dette illustreres ved et godt, dog pinefullt eksempel på hva man skal gjøre hvis man mot formodning plutselig befinner seg foran et panel av eksellente nevrostudenter, kun utstyrt med en “Hjernen for dummies”-PowerPoint og en kasse med plastikkinsekter. Dette må sies å være en sær nisje av “møte opp på skolen uten klær-marerittet», særlig tilpasset psykologer. Men det er effektiv formidling. Duoen konkluderer med at det er viktig å ikke optimalisere vår kapasitet, men også spare litt potensial i tilfelle behov senere. Et fint filosofisk ståsted, og et aldri så lite hint til diskursen om dagens sårbare unge. Til ettertanke.

Festmiddag

Kveldens festmiddag åpnes av Bærum Salongorkester  bestående av blåsere og strykere, hvor NFKT er representert ved Marianne Aalberg på fiolin. De byr en på Royal mottakelse i opptil flere taktarter. Leif Edward Ottesen Kennair holder en flott tale, som inneholdt foruroligende elementer for oss som ikke har overvært konferansen tidligere: noe med en kjøttbit og en traumatiserende slangeimitasjon. Selskapsleker er aldri ufarlige. Kennair byr deretter på en A cappella versjon av “Always Look on the Bright Side of Life”, hvor det er tydelig at helsepersonell ikke helt vet hvor i refrenget man skal plystre, hvilket er foruroligende. Etter en behagelig middag avsluttes kvelden i det futuristiske foaje-møblementet til munter samtale og hygge. Alt i alt en strålende første dag på Inspirasjonskonferansen.

Mer for pengene

Dag to startet med tidligere nevnte Eva Serlachius som snakket om hvordan effekt og ressurser kan optimaliseres ved iCBT for barn og unge. Marit Knapstad presenterte tall fra studie om resultatene fra Rask Psykisk Helsehjelp. Et viktig budskap var at for hver krone som investeres får samfunnet fem tilbake.

Erfaringer fra IAPT

Et av høydepunktene denne dagen er David M. Clark. Han blir introdusert av Ivar Elvik og presentert som en av KAT sine superhelter på verdensplan. Han har flotte bilder av politikere og enda flottere data fra NHS Talking Therapies for Anxiety and Depression, basert på mange års nitidig datainnsamling. Mantraet er også her at data, kanskje særlig fra dem som faller ut og ikke responderer på behandling, er avgjørende for å finne ut hva som passer for hvem og hva som sikrer et likt tilbud til alle borgere. Det klinger kanskje ikke behagelig i ørene til dem som verdsetter frihåndsterapi, men Clarks data viser at terapi effektiviseres betraktelig når den er guidet av spesifikke kartleggingsstrumenter. Kanskje ikke overraskende, men er vi gode nok til å bruke dette i klinisk praksis? Pragmatikeren Clark fremhever også noe vi som fagpolitisk felt kanskje skal være skarpere på: hva et effektivt tilbud innen psykisk helse gir staten tilbake. I kroner og øre. Med andre ord, vi må snakke et språk beslutningstagerne forstår.

Workshop

Ettermiddagens workshopsesjoner byr for min del på mer Clark. Han benytter anledningen til å presentere en detaljert gjennomgang av behandlingsmanualen for sosialfobi, basert på Clark og Wells’ teori. Han starter med å understreke noe de færreste kanskje overveier, at i denne lidelsen er vi som terapeuter det fobiske objektet. Det sier seg kanskje selv, men det er allikevel et poeng til ettertanke, og kan gi større sensitivitet i forhold til det stresset som behandlingssituasjonen for denne pasientgruppen innebærer.