Happy end?

En bok som har stått i hyllene noen år, og som jeg tidvis har bladd i, bærer tittelen Happy End. Den er skrevet av Ebbe Preisler. Han er blitt kjent for noe helt annet enn boken de siste årene. Det skal jeg komme tilbake til. Boken er et omfattende essay som handler om ukeblader og annen kiosklitteratur. Med andre ord litteratur, gjerne illustrert, som ikke er å få kjøpt hos seriøse bokhandlere.

I bokens forord blir det pekt på at enkelte intellektuelle forfattere, eller de så kalte seriøse, har vært åpne for verdien også av slik litteratur. En av dem som blir trukket frem er Umberto Eco. Hans roman Dronning Loanas mystiske flamme kretser rundt tegneserier. Jeg har både en engelsk og en norsk utgave, og nettopp alle illustrasjonene fra klassiske tegneserier er noe av det som gjør den spesiell.

I Happy end blir det vist til at ukeblader først og fremst leses av kvinner, eller ble lest av, er kanskje riktigere å si. Det blir også vist til et tv-program som ble sendt på dansk fjernsyn i 2013 som handlet om forskjellen på menns og kvinners måte å forholde seg til livets utfordringer på:

«Pointen var- og er – at kvinder grubler og spekulerer, diskuterer og analyserer sig til eksistentiel hovedpine alt for ofte, mens deres maskuline modparter er i stand til at mobilisere en mere happy-go-lucky attitude, hvilket gør dem gladere og i stand til at komme videre hurtigere.»

Så følger en lang oppramsing av ting en kvinne kan bekymre seg for, og det vises til en undersøkelse som skal ha ført til avisoverskriften «Drenge er avslappede. Piger er bekymrede.» Dette er nok ikke utsagn man skal ta alt for seriøst, men Ebbe Preisler bruker det som et bakteppe for å forstå ukebladenes oppgave. De skal ta bekymringene på alvor og gi kompetente svar. Ikke noen metakognitiv strategi her. Fyller de disse kravene gjør det ingenting om historiene som skrives peker frem mot en «happy end» hevder han. «Læserne ved godt… at alting ikke altid ender godt. Men man har da for helvede lov at håbe!»

På slutten av Happy End har forfatteren lekt seg med å gjengi en rekke sitater hentet fra fortellinger trykket i ukeblader og andre hentet fra så kalte seriøse romaner. Poenger er at leseren her skal prøve å gjette hva som er hva. En litterær blindsmaking med andre ord.

Et kulørt ukeblad

I sin tid et av Skandinavias største ukeblad er Familie Journal. Det har eksistert siden 1877. Jeg har liggende noen eksemplarer fra 1919 årgangen. Det er fascinerende lesning. Stoffet er en blanding av illustrert fortellinger, historiske begivenheter, diverse reportasjer fra inn og utland, reiseskildringer, tegneserier, praktisk informasjon om rengjøring og matlaging, små praktiske oppgaver ment for tidsfordriv, reklame og mye mer. Å bla i disse og andre ukeblader gir en fascinerende innsikt i gjeldende tidsånd og hva man var opptatt av i sin tid.

Brevkassen

Fra 1956 til 1976 hadde den danske dikteren og forfatteren Tove Ditlefsen en brevkasse i nevnte ukeblad. Her kunne hvem som helst be om råd for hva som helst, men det handlet for det meste om livet og hvordan leve det. De mer enn 4000 spørsmålene og svarene ble samlet i boken Små hverdagsproblemer, utgitt på forlaget Gladiator i 2018.

Å lese dem er en reise tilbake til den gang ting tok tid og mennesker hadde tid til å vente. Brev ble fraktet fysisk fra avsender til mottaker. Jeg ser det for meg – en ulykkelig eller rådvill kvinne (det var i flertall kvinner som henvendte seg) sitter hjemme og skriver på et brev. Hun gjør seg flid med å finne de riktige ordene for å beskrive hva hun sliter med. Så, etter å ha kastet de første utkastene finner hun dem, og kan legge pennen til side. Hun putter brevet i en konvolutt, setter på et frimerke, legger det frankerte brevet i håndvesken og begir seg av gårde til nærmeste røde postkasse. Kanskje lar hun det ligge i håndvesken en dag eller to før hun endelig tar mot til seg.

Hun skynder seg hjem, tenner skjelvende en sigarett, før hun begynner å lese.

Postmannen (det var gjerne en mann) som neste dag tømmer postkassen vet ikke hva han bærer rundt på. Det eneste han trenger å vite er navn og adresse til mottaker. Sorgen og gleden er ikke mulig å skille når de ligger i en liten hvit konvolutt. På postkontoret blir brevene sortert og formidlet videre til mottakeren. Det kunne skje til fots, med sykkel, bil eller tog. Kanskje var det tog denne gangen, om kvinnen vi har i tankene bodde på Jylland. Etter at konvolutten har ligget på Familie Journal noen dager, sammen med brev fra andre ulykkelige kvinner, blir bunken overlevert til forfatterinnen Tove Ditlevsen. Hun har egentlig mer en nok med å takle sitt eget liv. Ulykkelig kjærlighet, alkohol og piller krever sitt. Men hun tar seg tid. Kanskje er det pengene som driver henne, eller kanskje det hjelper å flytte blikket bort fra egne problemer.

Hjemme på Jylland sitter den ulykkelige kvinnen og venter. Kanskje har hun mer en én gang vært i butikken og kjøpt ukens utgave av Familie Journal. Og så, der, i nummer 19, 13 mai 1958 ser hun det. Sitt eget brev på trykk med svaret fra Tove Ditlevsen som innledes med «Kjære» før initialene. Hun skynder seg hjem, tenner skjelvende en sigarett, før hun begynner å lese.

I et intervju forteller Tove Ditlevsen at det å svare på brev fra leserne ikke handler om å svare ut fra hva hun selv ville gjort i en lignende situasjon som det brevskriveren står i. Hun ser det som sin oppgave å finne ut av hva avsenderen egentlig, innerst inne, har bestemt seg for allerede før de spør, og så støtter hun dem i den beslutningen. Man trenger ikke nødvendigvis 10 års utdanning for å ha den rette holdningen. Det kan være hjelp å hente hos andre enn terapeuter.

Å dykke ned i den kulørte presse kan gi den som er nysgjerrig på menneskesinnet mye nyttig informasjon. Kunsten er å betrakte denne delen av litteraturen uten for mange fordommer. Det bidrar til innsikt. For mange har lesing av disse bladene vært en viktig og kjærkommen del av deres liv.

En ulykkelig slutt

Jeg lovet å komme tilbake til forfatteren Ebbe Preisler. Han var en dansk filmformidler, forfatter, underviser og produsent. I 2023 ble han kjent fordi han hadde bistått sin kone gjennom mange år med å ta sitt eget liv for deretter å prøve å ta sitt eget. Dett skal ha skjedd etter avtale mellom dem, hun hadde vært langvarig syk og pleietrengende, og de hadde en kronikk på trykk i avisen Politiken samme år, hvor de argumenterte for aktiv dødshjelp. Da han selv overlevde, ble han i etterkant siktet for drap på sin kone. Han ga i 2024 ut boken Mæt af dage. En fortælling om livsfylde med undertittel Har vi pligt til at leve til den bitre ende? Det ligger et 40 minutters intervju med ham på YouTube som ble gjort i forbindelse med utgivelsen av boken. Den 4. juni i år tok han sitt eget liv, 81 år gammel. Ut fra både intervju, det han skriver i Mæt av dage og i Happy End hadde han bak seg et rikt liv både karrieremessig og privat. Men for å gjenta det ha skrev 12 år tidligere: «Læserne ved godt… at alting ikke altid ender godt. Men man har da for helvede lov at håbe!» Jo, man har jo det. Og livet, det må leves når det kan leves.

Også Tove Ditlevsen døde for egen hånd, 58 år gammel. Også hun hadde prøvd før, og skrev den gang om forsøket i et innlegg i avisen Politiken på måte som skapte forargelse hos enkelte. De mente hun, som tidligere brevkasseredaktør i Familie Journal, burde holde seg for god til å «reklamere for selvmord».

Den gode smak

Hva som anses som en lykkelig slutt på dette livet varierer sikkert fra person til person. Jeg tror ikke noen sitter med definisjonsmakten her. Noen tilpasser seg skrantende helse og sosiale nettverk som langsomt tynnes ut bedre enn andre.  Noen finner mening i det andre finner meningsløst. Hva som er god litterær kvalitet, er heller ikke helt entydig. I disse dager settes Margit Sandemos Sagaen om Isfolket opp på Nationaltheatret. Stykket bygger på serien som totalt besår av 47 bøker, stort sett slaktet av datidens bokanmeldere, om de da nedverdiget seg til å anmelde slik forkastelig kiosklitteratur.  Selv har jeg en samlet utgave av Kjell Hallbing sin serie om den alkoholiserte og traumatiserte U.S. Marshalen Morgan Kane stående i bokhyllen. Også den serien var da de den utkom kun å få kjøpt i kiosker. Bøkene står i bokhyllen sammen med Knut Hamsun, Jon Fosse, Sigrid Undset, Karl Ove Knausgård og Amalie Skram for å nevne noen andre seriøse norske forfattere.  Så langt har det gått bra!