Om fellesskapets pris og kunsten å bli værende

Jeg har alltid vært tiltrukket av ideen om fellesskap. I tjueårene bodde jeg i flere år i danske kollektiver – av den typen som mener det. På papiret passet det perfekt til verdiene mine: felles middager, felles prosjekter, folk fikk barn, vi holdt kjøkkenhage, hadde dyr og delte hverandres liv. Likevel oppdaget jeg raskt at det var forskjell på ideen om fellesskap og å leve i det. Jeg elsket idealismen og den enkle boformen, antikonsumerismen og følelsen av tilhørighet, men ble samtidig tappet for motivasjon og energi av fellesmøter, sosiale forventninger og det konstante behovet for forventningsavstemning. Jeg bekymret meg for om rotet mitt plaget andre, og ble irritert over deres. Jeg unngikk å starte prosjekter fordi jeg ikke orket å skuffe fellesskapet hvis jeg ikke fullførte dem. Kort sagt: jeg elsket ideen om landsbyen, men hadde vanskeligere med landsbylivet.

Oppmerksomt fravær

Nylig ble jeg minnet om det samme paradokset. En person jeg kjenner inviterte til bursdagsfeiring. Da vi tidligere hadde bodd i utlandet, var vi en del av et miljø der folk hjalp hverandre, møttes på kort varsel, inkluderte hverandre i sine sosiale kretser og stilte opp når det trengtes. Etter at vi flyttet hjem, ble kontakten gradvis vanskeligere å opprettholde. Meldinger ble stående ubesvart, og planer rant ut i sanden.

Utover kvelden fant vi tid til å snakke sammen. Det viste seg at hun bar på den samme følelsen. Flere av dem hun hadde håpet skulle komme, hadde meldt avbud, og hun satt igjen med en opplevelse av å være sviktet. Hun beskrev hvordan hun hadde vært fraværende under sin egen bursdagsfeiring, opptatt av skuffelsen over dem som ikke var der, og hvordan en merkelig ensomhet kunne oppstå selv midt i et rom fullt av mennesker som betydde mye for henne.

Foto: I. Jareid

Dagen etter scrollet jeg gjennom telefonen og så det samme mønsteret hos meg selv: jeg har også forsømt å svare mange jeg er glad i. Ikke fordi relasjonen ikke betyr noe, men kanskje fordi livet føltes travelt, frykten for å overbooke og måtte avlyse? Jeg vet at mange kvier seg for å møte nye mennesker fordi de frykter å binde seg til en endeløs rekke av kaffeavtaler, hvor man skal bygge og bevare relasjoner på et fundament av samtale, ofte etter en lang arbeidsdag.

Kanskje er dette et av samtidens store paradokser. Aldri har vi visst mer om betydningen av relasjoner for mental helse og livskvalitet. Samtidig snakker vi om en ensomhetsepidemi, og om en voksende lengsel etter «landsbyen» – det nære fellesskapet der mennesker tar ansvar for hverandre, bli involvert  i hverandres liv og ikke bare oppdatere hverandre om det.

Men hvis vi lengter så mye, hvorfor er det så vanskelig å praktisere? Kanskje fordi vi i søken etter fellesskapets gevinster har glemt normene, verdiene og idealene som tidligere gjorde mennesker villige til å bære det et fellesskapets pris. Relasjoner, og særlig de hvor flere mennesker inngår, er ikke bare støtte og tilhørighet. Det er også irritasjon, forpliktelser, kompromisser og skuffelser.

Spørsmålet er derfor ikke bare hvorfor fellesskap er bra for oss, men hva som får noen til å bli værende i dem når de blir krevende? Jeg må innrømme at jeg ikke er eksperten her. Jeg ringer derfor to mennesker som på hver sin måte virker å ha funnet en slags stabilitet i det sosiale landskapet som virker til å være under oppbrudd.

Relasjoner, og særlig de hvor flere mennesker inngår, er ikke bare støtte og tilhørighet.

Den ene er Jamie Hanrahan, tilflytter fra Irland, med et sosialt overskudd og en ro i relasjoner som gjør at han sjelden virker stresset av andres tilkortkommenheter. Han er også bahá’í, men snakker egentlig sjelden om sin religion.

Den andre er Jesper Juul Mikkelsen, min gamle bofelle som har tilbrakt over tjue år i kollektiver, og som i dag bor på godset Svanholm – et delvis selvforsynt kollektiv i mega-format utenfor København, visst nok Danmarks største.

Å gi slipp på forventninger

Jamie er kjent blant venner som en som alltid har en historie. Han har reist vidt, vært på hitlistene som musiker, jobbet i veldedighet og levd et liv der han hele tiden beveger seg mellom ulike mennesker og fellesskap. Han initierer støtt og stadig små og store sammenkomster, er generøs med å blande sosiale grupper og har på mirakuløst vis beholdt sine barnefrie venner selv etter at han ble far.

Blant alle samtalene våre opp gjennom årene bet jeg merke i noe han en gang sa om skuffelse og forventning. Jeg spør om en utdypelse:
Han forteller at han tidligere ofte ble skuffet over andre mennesker. Men etter hvert skjønte han at skuffelsen ikke nødvendigvis handlet om dem. Han hadde en tendens til å tolke forsinkelser, avlysninger og manglende respons som personlige avvisninger. Først da han sluttet å gjøre andres atferd til et spørsmål om ham selv, ble relasjonene lettere å være i. Ikke fordi andre mennesker ble mer pålitelige, men fordi han sluttet å kreve det. Han beskriver det som et skifte bort fra selvfokus – en slags lettelse i å ikke hele tiden være sentrum for andres handlinger.

Henger det sammen med hans bakgrunn i bahá’í-troen? Han svarer at for ham handler spiritualitet mye om menneskesyn: «Hvis du ser deg selv som et menneske med en sjel, ser du deg selv som grunnleggende edel (a nobel being). Da må du også se andre mennesker på samme måte.» Det betyr at mennesker ikke reduseres til sine handlinger i øyeblikket.

Dette får meg til å tenke at å vokse opp med fornemmelsen av at du bare er en del av noe, er en stor styrke på den videre ferden gjennom livet.

Han sier videre at han innså at måten folk er på i verden, rett og slett er deres måte å overleve, være til og komme seg gjennom livet på. Hvis man tar dette på alvor, blir mange relasjonelle konflikter vanskeligere å opprettholde. Et menneske blir alltid mer enn sin siste feil.
Og kanskje er det nettopp denne antakelsen som gjør at noen relasjoner varer. Hvis hver skuffelse blir et bevis på at relasjonen ikke fungerer, kollapser den raskt. Hvis skuffelsen derimot kan holdes innenfor en større forståelse av mennesket, får relasjonen kanskje en annen robusthet?
Jamie beskriver også oppveksten i det religiøse fellesskap som motsetningen til en eksistensiell isolasjon – ikke fordi man nødvendigvis er enig om alt, men fordi man deler noen grunnleggende forestillinger om mennesket og verden. Hvis du møter en annen bahá’í, kan du i utgangspunktet anta at vedkommende ser på verden på en måte som ligner din egen, forteller han. Det gir en følelse av tilhørighet – i stedet for bare å gå gjennom livet med følelsen av å være isolert på planeten, slik de fleste mennesker er.

Dette får meg til å tenke at å vokse opp med fornemmelsen av at du bare er en del av noe, er en stor styrke på den videre ferden gjennom livet. Men er det nødvendig med religiøs tro for å bevare troen på det menneskelige fellesskap? Og hva når ting blir vanskelige, hvordan klarer folk å bevare fellesskapene som ikke bare handler om det sporadiske møtet utover kjernefamilien?

Å bli når det blir vanskelig

I kollektivet i den en gang så storslåtte mursteinsvillaen i Københavns utkant kunne man ofte høre når Jesper var på vei: alltid trallende, alltid med kaffe på gang, alltid på vei inn i små og store prosjekt, gjerne ute i haven. I blå selebukser og med partiets pamfletter under armen, husker jeg ham som en med letthet i sin væremåte, men også plass til dypere samtaler.

Foto: Jesper Juul Mikkelsen

Han har tilbrakt mesteparten av sitt voksne liv i alt tre politisk-idealistiske kollektiver i København, der felles måltider, prosjekter, festivaler og hverdagsorganisering er en del av livet. På Svanholm lever godt 130 mennesker tett sammen, og driver til og med landbruk og større felles prosjekter sammen. Det finnes få enkle «utenforstående» løsninger å lene seg på da det finnes få liknende prosjekter i Danmark. Han beskriver ikke fellesskap som hygge, men som praksis:

«Man er simpelthen nødt til å kunne snakke om de tingene som er vanskelige. Og folk som blir i det, har innstilt seg på at det er en del av livet.»
Han snakker ikke om konflikter som tegn på at noe er galt, men som noe uunngåelig. Og noen ganger også som noe som styrker relasjonen. «De der harde samtalene har ofte gjort noe godt i ettertid,» sier han. Men nettopp det å bli i nærheten av hverandre gjør også at man lærer noe om mennesker: at de ikke er enkle, og at konflikter ikke nødvendigvis betyr slutt. Og ikke minst har han erfart at bak enhver fasade er det nettopp bare det – et menneske. Og samtidig er han tydelig på at fellesskap ikke alltid fungerer. Noen relasjoner bryter sammen, og noen ganger må mennesker flytte fra hverandre. Og her kommer Svanholms rammer og størrelse beboerne til gavn på en uventet måte: Det er nemlig ikke uvanlig at skilte par blir værende. Jesper er blant dem som har erfart nettopp dette, og påpeker at kjernefamilien jo bare er en mindre og skrøpeligere form for kollektiv. Så så radikalt er jo ideen om kollektivt samboerskap jo ikke. Men er det flere enn to voksne står man sterkere.

Han beskriver ikke fellesskap som hygge, men som praksis

Han peker også på noe mer strukturelt: at bolig, økonomi og livsrammer påvirker hvor mye friksjon et fellesskap tåler. I hans arbeid med sosialt utsatte boligområder ser han hvordan ulikhet og ressursforskjeller gjør det vanskeligere å holde fellesskap i gang, og påpeker at en viss grad av kreativitet og initiativ er avgjørende for å opprettholde et fellesskap. Ikke alle kan være passive mottakere av godene, det må være en kritisk masse som opprettholder konstruksjonen. Men motivasjonen for deltagelsen mener Jesper må komme fra en selv, det er i hvert fall hans erfaring at han ikke kommer noen vei ved å vente på andres bifall eller støtte, han går simpelthen i gang med det han brenner for, og håper det kommer fellesskapet til gode.

Fellesskap som handling

Det slår meg etter samtalene med Jesper og Jamie at ingen av dem snakker særlig mye om fellesskap som en følelse, men som noe man gjør. Begge virker mindre opptatt av å bli bekreftet av andre, og mer opptatt av selve samværet.

Et annet fellestrekk er at ingen av dem bygger relasjoner gjennom lange samtaler om relasjoner. De bygger dem gjennom aktiviteter. Jesper snakker om hager, bålkvelder og selvmurte pizzaovner – ting som blir stående igjen og kan brukes av andre. Jamie organiserer vinterbading, rugbykamper (på TV etter at kneet ga opp), pepperkakebaking eller frivillighet, tilsynelatende fordi han i et innfall gjerne ville gjøre akkurat dette. Gjerne aktiviteter som kombinerer familieliv med aktive vennerelasjoner. Kanskje er dette ikke tilfeldig?

Foto I. Jareid

Kanskje oppstår fellesskap lettere når det ikke er målet i seg selv, men et biprodukt av noe tredje – et måltid, et prosjekt, en aktivitet som holder mennesker i samme rom uten at de hele tiden må forhandle om relasjonen. Men er ikke dette bare organisasjonsliv da? Idrett, politikk og så videre? Her vil jeg påstå at det handler om en helt annen holdning enn den man ofte finner i foreningsarbeid. Slik Jesper og Jamie forteller om deres innstilling til fellesskaper virker de svært lite opptatt av om andre mennesker «gjør nok». De er opptatt av å gjøre noe sammen med andre.

Å øve, ikke føle

I en psykologisk forstand kan dette kanskje forstås som to ulike former for robusthet. Jamie snakker om å redusere selvsentreringen i sosiale tolkninger, i det han besluttet seg for å ikke gjøre andres handlinger til vurderinger av egen verdi. Jespers fortelling handler om toleranse for friksjon – en evne til å bli i relasjoner også når det ikke er lett å være sammen.

Ingen av dem synes å mene at gode relasjoner først og fremst handler om riktig følelse, men at de handler om praksis over tid. Og kanskje er det nettopp det som er den mest ubehagelige, men også mest realistiske innsikten: Fellesskap er ikke noe vi først og fremst finner. Det kan heller ikke løftes av ønske om gevinst. Det er noe vi øver oss i.