En utfordring

På utsiden av det terapeutiske rommet har verden hele tiden vært i endring, men lenge ikke mer enn at dette rommet har kunnet eksistere uten at noen har stilt kritiske spørsmål til dets berettigelse. Men noe er i ferd med å skje. Verden utenfor har begynt å endre seg i en fart vi som sivilisasjon ikke har sett før. Den verden du forlater når du går inn døren til terapirommer er knapt den samme når du forlater det. I hvilken grad speiles dette i det som skjer der inne? Har det noen betydning for den endringsfokuserte samtalen? Påvirker det møtet mellom pasient og terapeut?

Hva endrer seg?

Det som har endret seg er at forandringer skjer raskere, er mer omfattende og langt mer dyptgripende enn før.  Jeg skal la fremtidsutsiktene ligge når det gjelder klima, konflikter og demokrati. Tema her er teknologi. Nærmere bestemt den digitale teknologien som vever seg inn i våre analoge liv på en måte vi knapt trodde var mulig for bare tiår siden. Spørsmålet er ikke bare hva den gjør med oss, men hva gjør vi med den? Hvordan kan vi forholde oss til den på en måte som er i tråd med våre røtter, vår kjærlighet til visdom? Hva er kloke valg? Hva er en god strategi?

Et sted å starte er å erkjenne at teknologien er der, ta den innover oss, prøve å være åpne for hva den gjør med oss som mennesker – som terapeuter, som klienter, kort sagt hvordan den påvirker samfunnet så vel som den terapeutiske samtalen. Det siste gjør den på flere måter. Terapeuter kan ikke hjelpe folk til å forholde seg til verden utenfor det terapeutiske rommet ved å ignorere den. De må være villig til å ta den digitale verden med inn, utforske den. Den må bli et tema for samtalen, men ikke bare det, vi må også vurdere om den kan være et verktøy, om det er sider ved digital teknologi som kan berike, supplere eller erstatte tradisjonell samtaleterapi. Jeg sier ikke at den kan det, det overlater jeg til forskningen, men jeg sier det ville være dumt, på grensen til det stupide, å ikke vurdere muligheten.

Om det er dogmer eller kjærlighet til kunnskap som preger faget vårt er det sikkert ulike meninger om.

Så hvordan ser det ut, om vi tar utgangpunkt i det vi dag vet om bruk av digitale verktøy i terapeutisk øyemed? Tja, ikke så verst om vi skal tro den omfattende forskningen på området. Problemet er at forskning ikke alltid er entydig, ofte ikke kan konkurrere med egne personlige erfaringer og kan være utfordrende for profesjonenes særinteresser. En annen utfordring er at helsepolitikere kan se på nye metoder som enkle og ressursbesparende løsninger uten å skjele til faglig kvalitet.

Om det er dogmer eller kjærlighet til kunnskap som preger faget vårt er det sikkert ulike meninger om. Selv heier jeg på kunnskapen, vel vitende om at jeg kan være på det tapende laget. Det rasjonelle har trangere kår enn på lenge. Det er ikke bare uenighet om hva som er fakta, men også hvordan vi skal forholde oss til dem. Endring skjer sjelden bare ved hjelp av kalde data, det er et hjerte der som også vil ha et ord med i laget. Det kan forklare noe av vanskene med å tenke nytt om terapi og mulighetene som ligger i å ta i bruk digitale teknologi.

Noe er på gang

Men noe er på gang. Innen spesialisthelsetjenesten i Norge er det opprettet et nettverk som bærer navnet Interregionalt nettverk for eBehandling  (IRK). Det har som mandat blant annet å kvalitetssikre nettbasert terapi, stimulere til utvikling av nye verktøy og bidra til implementering av terapi på nett. Den 17. november arrangerer IRK i samarbeid med Helsedirektoratet den første nasjonale samlingen for terapeute på tvers av behandlingsnivåer, som har tatt i bruk nettbasert terapi og ulike former for digitale verktøy. I skrivende stund er det 160 påmeldte. Ved å samle terapeuter som anvender digitale plattformer på tvers av tjenestenivåer og målgrupper til en nasjonal fagsamling ønsker IRK blant annet å fremme faglig tilhørighet og styrke terapeuters rollen som behandlere på digitale plattformer.

I fjor arrangerte The Digital Psychology Nordics Conference Committee, bestående av psykologer fra samtlige nordiske land den første nordiske digitale konferansen med tema Digital Psychology. Den er tidligere omtalt i TFKT, du kan lese om den her. Det planlegges nå en ny konferanse i 2026. Fagligt selskap for digitale psykologi er i år etablert i Danmark som en undergruppe av Dansk Psykolog Forening. Formålet med selskapet er å hjelpe danske psykologer til å være oppdatert på den raske utviklingen som skjer på dette området. Du finner mer informasjon her: https://www.dp.dk/netvaerk-og-job/netvaerk/selskaber/fagligt-selskab-for-digitale-psykologer/ I Danmark vil det våren 2026 bli tilbudt et kurs på masternivå med tema digital psykologi.

Dette bare for å nevne noe av det som skjer.

I Sverige tilbys nå The course Digital Psychology: Research and Clinical Application til psykologistudenter ved Linköping Universitet. Kurset fokuserer på kartlegging og behandling av psykiske helseproblemer ved å benytte ulike digitale formater inkludert bruk av kunstig intelligens.

Av andre nyvinninger på området her i våre nærområder kan nevnes opprettelsen av Nordisk nettverk for utvikling, evaluering og implementering av behandling levert på digitale plattformer. Den 20. og 21. april 2026 arrangerer IRK den 4.nasjonale samlingen for ledere og fagfolk med tema behandling på digitale plattformer. Den er lagt til Tromsø denne gangen.  Og i all beskjedenhet, vår egen forening NFKT jobber med å integrere kompetanse i nettbasert terapi og bruk av digitale verktøy som del av utdanningsprogrammene. Dette bare for å nevne noe av det som skjer.

Neste skritt

Et viktig skritt både for å kunne kvalitetssikre og påvirke behandling på digitale plattformer er å få tema inn på profesjonsutdanninger og videreutdanninger. Holdninger, tilhørighet og preferanser dannes tidlig. Det er vel i tråd med hva mange terapeuter vil hevde om tidlig barndom og personlighet, at det er i unge år vi er mest påvirkbare. Jeg vil anta dette kan overføres til tidlig faglig utvikling. Det virker i alle fall som det er tungt arbeid å endre på faglig forankring etter noen år. Vi har det med å stivne i våre former.

En utfordring

Så herved går utfordringen til Norsk psykologforening, Norsk psykiatrisk forening og alle dere andre som er involvert i profesjons og videreutdanninger her i landet. Kom på banen før det er for sent, vær med på å sikre kvaliteten på behandling på digitale plattformer, bidra til å påvirke utviklingen av digitale verktøy, se mulighetene, ikke bare begrensningene. Vi skal ikke la oss blende av lyset når vi tar en titt utenfor det tradisjonelle terapirommet, men vi skal merke oss landskapet og tilpasse oss de endringene som er på gang der ute. De er vi del av, på godt og vondt. Så la oss være tro mot våre røtter og møte den nye verden med visdom.

Våre modeller for den menneskelige psyke er ikke hugget i sten. Våre metoder er ikke ufeilbarlige. I 1903 lettet det første motordrevne flyet fra bakken. Fire sekunder senere ble tilskuerne vitne til verdens første flystyrt. Noen vil juble over at det lettet, andre vil riste på hodet, ja endog juble, over styrten og sukke «Hva sa jeg!» Dem om det.

Bidrag denne utgaven

Redaksjonelt, spalten du leser nå har, som du forhåpentligvis har fått med deg, bruk av digitale verktøy i behandling som tema, Som en oppfølging av dette finner du under tittelen Utdanning for morgendagens samfunn? et intervju med psykologistudent Nora Hildegard Tepstad. Hun nærmer seg slutten på psykologistudiet ved Psykologisk fakultet i Bergen og har  praksisplass som e-terapeut. Hvilken plass har bruk av digitale verktøy i utdanningen av psykologer og hva er hennes erfaring med å jobbe med nettbasert terapi?

En rød tråd i mange av bidragene denne gangen er tema knyttet til veiledning og kompetanse. Tore Aune og Ottar Ness bidrar med artikkelen School Resilience Program (SRP). Den er en sammenfatning av en studie av læreres oppfatninger og erfaringer med opplæring og implementering av SRP. Artikkelen beskriver programmet og de viktigste resultatene fra studien.

Einar Dahlum og Veronica Isaksen beskriver hvordan prinsipper fra kognitiv terapi kan anvendes som en utforskende tilnærming innen profesjonsveiledning. Artikkelen har fått tittelen Kognitiv veiledning – en utforskende tilnærming.

Onsdag 16. oktober ble den årlige Veilederkonferansen avholdt på Gardermoen. Tema var «Mastering CBT Supervison» eller Mestring av KAT-veiledning som den het på norsk og som er tittelen på artikkelen.  Dagen ble ledet av Dr. Emma Warnock-Parkes som til daglig arbeider ved Oxford Centre for Anxiety Disorders and Trauma.

Ine Jareid, vår flanør, hadde tatt turen til Inspirasjonskonferansen på Gardermoen som ble avholdt 16.-17. oktober.  I den faste spalten Flanerier gir hun sin skildring av disse to fagdagene. Under overskriften Inspirerende høstdager  kan du lese om det sosiale så vel som det faglige, begge deler beskrevet med et glimt i øyet.

Da redaktøren den 26. juni i år, sammen med Flanøren, spiste en bedre middag på Osteria 16 i København i anledning sin fødselsdag, fikk han i gave overrakt Dødebogsblade av Madame Nielsen. Det ble utgangspunkt for spalten Kognitive sidesprang denne gangen. En forutsetning for å lese om døden er dog at man er i live, og så lenge man lever er det som kjent håp. Det er det også her –  sidespranget har tittelen Når den døde våkner.

Annelise Fredriksen ser i spalten Leder tilbake på perioden som har vært siden forrige årsmøte. Nytt årsmøte ble avholdt i forbindelse med Inspirasjonskonferansen. Jon Fauskanger Bjaastad var innstilt som ny leder, men av familiære grunner venter han et år med å overta lederrollen og Annelise har sagt ja til å fortsette ett år til.