Forfatter
Et nytt år er på hell. Ja, ikke bare det, første kvartal av dette århundre går også mot sin slutt. En øvelse i mørketiden kan være å tenke seg 25 år tilbake i tiden, tilbake til en verden uten smarttelefon, uten strømmetjenester og alt det andre vi tar for gitt i hverdagen. Det er ikke helt lett. Det er nesten som vi har glemt hvordan det var. Noe helt nytt og revolusjonerende har blitt en selvfølgelighet. Første gang det lå en smarttelefon under juletreet var i 2007. En hard pakke de få heldige mottakerne nok satte stor pris på, men ikke ante konsekvensene av. Kort tid etter var den allemannseie. Joda, vi fikk noe, men lite visste vi om hva som ble tatt fra oss.
Det sies, og sikkert med rette, at barns glede over pakkene under juletreet, før de er åpnet, er størst om de er harde. Så lærer de seg raskt at også harde pakker kan skuffe. Det første som møter oss i møte med julegaven er visuelt. Noen har gjort seg flid med å skjule den. Dernest, når vi tar på den, begynner å pakke den opp, er opplevelsen taktil. Det visuelle, sammen med det taktile, er det som påvirker oss først. Pakken har også en lukt, men denne er ofte nokså nøytral i forhold til duften av julemiddag, juletre og levende lys som fyller stuen. Det var i vert fall slik det var. Det er mulig lysene ikke er fullt så levende lenger, og at lukten av kvae ikke er så påtrengende fra plasttrær.
Boken har noe smarttelefonen bare kan lengte etter.
Forventningene til, og gleden ved, gavene blekner kanskje noe når vi blir eldre, men en hard pakke jeg alltid har satt pris på, om den er valgt med omhu, er boken. Jeg har kjent på gleden ved å få bøker helt siden jeg kunne lese. Jeg har fortsatt noen av bøkene jeg fikk som barn. En av dem, «Bjørnehola», utgitt på Samlaget har «Julen 1965» sirlig skrevet med blyant på innsiden av forsidepermen. Du kunne ikke kontakte noen ved hjelp av boken, du kunne ikke lytte til musikk, du kunne ikke sjekke nyheter, sende meldinger, se film, men det var magi mellom de to permene som du kunne forsvinne inn i. Noen av oss gjør det fortsatt. Boken har noe smarttelefonen bare kan lengte etter.
Barndommens rike. Foto: A. Repål
Det som slår meg som godt voksen, er at en bok er som en pakke i seg selv. Den har et omslag, ofte designet slik at det sammen med tittelen skal si noe om innholdet. Omslaget kan være figurativt eller ha en abstrakt utforming. I tillegg til tittel står forfatterens navn på forsiden, noen ganger også navnet på forlaget. Bokryggen inneholder ofte forfatternavn, tittel og forlagets bumerke. Baksiden kan inneholde en kort beskrivelse av bokens innhold. Allerede her, før jeg har åpnet boken, begynner jeg å gjøre meg opp en mening om den. Er det en forfatter jeg kjenner, er det et tema eller en sjanger som interesserer meg? Er det noe ved den grafiske utformingen av omslaget som pirrer nysgjerrigheten?
… det er noen andre bøker jeg vil trekke frem her. Bøker om bøkers design.
Det finnes bøker om bøker. Ganske mange faktisk, og jeg har en del av dem. Noen av dem er rådgivende, som 1001 bøker du bør lese før du dør eller hvordan forstå en bestemt forfatters roman. Kategorien inneholder bøker om biblioteker og bibliofile, bøker om hvorfor vi leser og bøker om bokhandlere. En spennende bok som står i hyllen ved siden av meg her er Shakespeare, and Company. A History of the Rag & Bone Shop of the Heart, den kjente bokhandelen i Paris. Den er full av historie, anekdoter og bilder. En riktig konfekt av en bok.
Men det er noen andre bøker jeg vil trekke frem her. Bøker om bøkers design. En vakker slik bok er Penguin by Design. A Cover Story 1935 -2005 av Phil Baines. En annen er Fakkelen er tent. Den norske billigbokrevolusjonen av Tor Eystein Øverås. Begge disse bøkene er fylt med bilder av bokomslag. Å bla i dem er en reise i tid. Det er visuell kulturhistorie mellom to permer så vel som litteraturhistorie. Noen av bøkene står i hyllene her, de er merkesteiner som utløser minner om steder og mennesker. Å ta dem ut av bokhyllen og bla i dem er som å legge ut på en reise tilbake i livet.
Omslag skaper bøker. Foto: A. Repål
Pocketboken var en revolusjon. Den ga folk tilgang til kvalitetslitteratur for en billig penge. Ofte ble bøkene utgitt som del av serie. Internasjonalt var engelske Penguin i førersete, her hjemme er Laterneserien, Fakkel- bøkene og Uglebøkene eksempler på serier som var tidlig ute. Fakkelbøkene var fagbøker. Mange av dem har tema knyttet til filosofi og psykologi. Hva det siste angår glimrer kognitiv atferdsterapi (KAT) med sitt fravær. Ikke så rart, tidsepoken tatt i betraktning. KAT var fortsatt bare et lite frø. Men det finnes et unntak, Thinking to some purpose. A manual of first-aid to clear thinking, showing how to detect illogicalities in other people´s mental processes and how to avoid them in our own, skrevet av L. Susan Stebbing. Boken ble utgitt som Pelican bok, Penguins serie av fagbøker, i 1952, og ble omtalt her i tidsskriftet i nr. 2, 2010.
Siden mengden fornuft er en konstant, samtidig som mengden kunnskap øker, er det kanskje ikke så rart vi sliter her ved utgangen av 2025
I dag, snart 75 år etter utgivelsen, er det vel bare å konstatere at den har hatt liten effekt, om noen i et hele tatt. Vi har tilegnet oss mye ny kunnskap siden stoikerne hadde sin tid her på jorden, men fornuften synes ikke å ha utviklet seg. Evnen til å forvalte kunnskapen på en god måte er ikke bedre i dag en for flere tusen år siden. Siden mengden fornuft er en konstant, samtidig som mengden kunnskap øker, er det kanskje ikke så rart vi sliter her ved utgangen av 2025. Når mengden fakta blir for overveldende er det lett å ty til myter, konspirasjonsteorier og hjemmesnekrede sannheter på nettet. Selv klamrer jeg meg fortsatt til boken. «I got my poetry, and my books, to protect me» for å sitere fra teksten til I Am a Rock, skrevet av en ung Paul Simon. Første vers går slik:
A winter’s day, in a deep and dark December, I am alone
Gazing from my window, to the streets below
On a freshly fallen silent shroud of snow.
Før Tidsskrift for kognitiv atferdsterapi ble digitalt ble det utgitt på papir. En hard gave med andre ord, om noen skulle finne på å pakke det inn og legge det under juletreet. Jeg har noen hundre eksemplarer fordelt på de ulike årgangene stående i hyllene. Jeg har lekt med tanken på å få de enkelte årgangene bundet inn. Det er som sagt noen med det visuelle og det taktile. Det handler ikke om fornuft, mest av alt handler det om følelser. Nå ja, og litt om det forgangne, om snøen som falt i fjor. Men også den kan sette spor!
Artikler årets siste utgave
Bidraget fra forskningsfronten denne gangen er en påminnelse om at øvelse faktisk gjør oss, om ikke til mester, så bedre. Ferdighetstrening har betydning for hvordan vi utøver vår rolle som kognitive atferdsterapeuter. Det var vel i sin tid den antagelsen som førte til at ferdighetstrening ble en viktig del av utdanningen, men nå ha vi en studie som bekrefter dette. Det kan du lese om i artikkelen Effekten av ferdighetstrening på utøvelse av kognitiv terapi for sosial angstlidelse: oppsummering av en randomisert kontrollert studie gjennomført og publisert av Jon Fauskanger Bjaastad sammen med kollegaer.
Hvordan virker alder inn på et aktivt arbeidsliv? Arbeid og helse er tema for artikkelen til Tove Marie Lium og Else-Janie Karlsen. Den har tittelen Arbeidsliv, alder og kognitiv atferdsterapi. Ved hjelp av eksempler fra egen praksis belyser de et tema jeg tror vil være gjenkjennelig for mange.
I høst har det vært to større faglige samlinger hvor KAT som metode spiller en viktig rolle. I starten av desember hadde Nasjonalt kompetansesenter for psykisk helsearbeid (NAPHA) sin årlige nettverkssamling for behandlere i Rask psykisk helsehjelp. Fagdagene ble også i år innledet med en samling for terapeuter som har deltatt i den digitale veiledningsordningen i løpet året. Den driftes av NFKT. Ca. 80 terapeuter deltok. Overordnet tema for hele samlingen var også her arbeid og helse.
Interregionalt kompetansenettverk for eBehandling (IRK) gjennomførte i samarbeid med Helsedirektoratet en stor faglig samling, med navnet Sammen om noe større og bedre, for terapeuter som jobber på digitale plattformer, på Gardermoen 17.november. 160 fremmøtte vitner om stor interesse for temaet terapi på nett, hvor KAT som metode spiller en viktig rolle. Seansen ble også filmet og er tilgjengelig her, oversiktlig delt opp etter tema. Les om hvordan det er å stable på beina en stor faglig samling i løpet av 9 uker, og se hvordan det gikk!
Kognitive sidesprang har overskriften Happy end med et spørsmålstegn bak. Det går en tynn tråd fra Redaksjonelt denne gangen til tema for sidespranget. Det handler om trivialitetslitteratur og ukeblader. Den kulørte presse. Er det noe å hente der, også for den selverklærte intellektuelle?
Ine Jareid , vår København-baserte, men tidvis omflakkende flanør, ankom kongens by fra en helg i Berlin akkurat i tide til å sette seg ved tastene for å skrive sitt bidrag Julebevegelser. Det ankom kl. 00.35 natt til tirsdag uken for publisering og viser at det er liv også etter deadline. Det handler om ballett denne gangen, og jakten på julestemning, men lett er det ikke. Og for et stammespråk, det er bare å legge ordene på tungen og nyte!
Årets siste Leder skulle vel egentlig ha vært Annelise Fredriksen sin siste, men siden hun av tidligere omtalte årsaker fortsetter som leder ett år blir det noen flere i kommende utgaver av tidsskriftet. Årets siste er et foroverlent tilbakeblikk.
Liber Chronicarum, trykket 1493. Foto: A. Repål
Jeg har en originalside fra oppslagsverket Liber Chronicarum hengende på veggen. Det er en inkunabel, trykket i 1493. Illustrasjonene er håndkolorerte. Den har overlevd i over 500 år og klarer nok noen hundre til om ikke noe uforutsett skulle inntreffe. Min første datamaskin, en Commodore, med en harddisk på svimlende 25 MB er død som en sild. I motsetning til den hermetiserte julesilden er den til liten glede. Jeg katalogiserte alle mine bøker på Commodoren, i et lengst forgangent format. Sikkerhetskopien på diskett får jeg ikke lest med det utstyret jeg har i dag. Mellom 1979 og 1998 har disketten kommet i 19 forskjellige formater før minnepinnen overtok. Ikke spør meg hvilket operativsystem jeg bruker.
Jeg står med boken jeg fikk julen 1965 i hendene. Jeg kan fortsatt lese den, selv uten briller. Øverst oppe på side 6 leser jeg: «Det finst slike stunder i livet da ein oppdagar at foreldra ikkje er noko ein kan rekna med å ha alltid.» Man ble ikke spart for realitetene den gang, selv om de var pent pakket inn. En riktig god jul og et godt nytt år til dere alle.
