I Kongens by

I min studietid i Bergen var det i hovedsak Wesselstuen nedenfor Den Nationale Scene og Holbergstuen ved Torgallmenninge studenter, litterater og journalister trakk til for å møtes over øl og vin. Begge var oppkalt etter kjente skikkelser i sin samtid, henholdsvis forfatterne Johan Herman Wessel og Ludvig Holberg. Men der Wessel lystig og jevnlig svinget begeret i København var Holberg mer avholden når det kom til alkohol. Til gjengjeld var Holberg, i motsetning til Wessel, født og oppvokst i Bergen. Begge hadde dog en sterk tilknytning til København og det norske litterære miljøet der. Det strakk seg over flere århundrer og omfattet utover de nevnte, forfattere som Amalie Skram, Knut Hamsun, Olaf Bull, Aksel Sandemose og Sigbjørn Obstfelder for å nevne noen. Det er til Kongens by vi skal, men det er en annen, og i hovedsak glemt forfatter som skal være reisefølge, Sørlandsdikteren Thomas Krag (1868-1913).

Krag kom ved en tilfeldighet inn i mitt liv i min studietid. Jeg hadde kommet over ni skinninnbundne bøker hos Frelsesarmeens bruktutsalg, en minneutgave av Krag sine bøker, utgitt i perioden mellom 1915 og 1917. Forfatteren var for meg ukjent, men bøkene var vakre, det var innbindingen som forførte meg. Og det skal være sagt, det er ikke de eneste bøkene jeg har latt meg lokke til å kjøpe på grunn av omslag og design.

Hudpleie

Siden har bøkene til Krag stått i ulike bokhyller, på ulike hybler, i leiligheter og hus, med ryggen til, ulest, i vakker skinninnbinding. Men alder krever sitt. Behovet for vedlikehold blir større. For mange år siden kom jeg over et sett med Maroquin skinnpleie hos Norlis antikvariat i Oslo.  Det er tyskprodusert og består av en flaske med Lederbalsam som renser og pleier og en eske med Ledervaselin for varig pleie. Det hele er utviklet i samarbeid med konserveringsverkstedet ved Det tyske Lærmuseum i Offenbach, og har vært brukt der og i museer og biblioteker over hele Tyskland i over 40 år. Det har gitt meg mye glede. Ritualet er som følger: Jeg heller litt flytende lederbalsam i en skål, og med en liten svamp påfører jeg de skinninnbundne bøkene væsken med sirkulære bevegelser. Bare denne operasjonen medfører en radikal endring i skinnets farge, hvor skriften, som regel i gull, også trer tydeligere frem.

Etter denne renselsesprosessen skal skinnet tørke. Så skal bøkene, det vil si skinnet, påføres Ledervaselin. Det var i grunne på dette punkt i prosessen det hele begynte å berøre meg mer enn at det bare var vedlikehold av bøker. I bruksanvisningen står det nemlig om Ledervaselinen:” Bruk gjerne fingertuppene til å ta på denne, det gir det mest nøyaktige resultat.” Denne direkte berøringen, hud mot hud, med den myke ledervaselinen som et medium har gitt meg stor glede og en opplevelse av nærkontakt med en del av mine bøker. Det har også vakt andre minner.

Frem fra glemselen

Etter denne behandlingen ble bøkene stående i bokhyllen igjen, ja jeg hadde vel glemt dem, inntil jeg, som en forberedelse til min tur til København i begynnelsen av mai i år, nyleste Øystein Rottem sin bok Vårt København. Norske forfattere i Kongens by. Jeg har et forhold til byen fra før gjennom en rekke opphold, og deltok i 2000 på Gyldendal sin feiring av at det var 75 år siden norske forfattere på Dansk Gyldendal kom over på det norske. Det var Harald Grieg, bror til Nordahl Grieg, som var forlagsdirektør i 1925.  Siden har tilfeldighetene villet det slik at ett av hans oldebarn har blitt min svigersønn. Særlig litterært interessert er han dog ikke. I så henseende har eplet falt svært langt fra stammen.

Nå, under det kommende besøket i Kongens by, hadde jeg tenkt å følge litt i noen av de gamle forfatteres, og ikke minst Krag, sine fotspor. Jeg ville undersøke hvordan de levde sine liv i det offentlige rom. Da kan Bernina være et greit sted å starte.  Det var et av flere stamsteder for det norske litterære miljøet, og blant stamgjestene var nevnte Thomas Krag. Stedet ligger, eller lå, kafeen er nedlagt, men bygget står fortsatt, på hjørnet mellom Badstustræde og Vimmelskaftet. Her møttes det norske miljøet, godt ispedd danske forfattere og journalister.

Stamsteder er viktige. I min studietid i Bergen valgte jeg og noen venner Bryggestuen som vårt stamsted. Det ligger som navnet tilsier på Bryggen, og var et godt alternativ til Wesselstuen og Holbergstuen hvor det ofte var kø og vanskelig å komme inn ut på kvelden.

En viktig egenskap ved et stamsted er at man kan komme og gå som det passer, at man er kjent av personalet, har fortjent sitt bord og stort sett alltid treffer sine venner der. En annen fin side ved stamsteder er at man, ved siden av å treffe likesinnede, også kan treffe annerledestenkende. Det er ofte mange meninger og ytringer samlet under samme tak.  Jeg vil hevde at det offentlige rom, slik jeg lærte det å kjenne, skiller seg fra treffsteder på digitale plattformer.

Nå jeg ankommer København skal jeg bo ved Rådhuspladsen. Hotellet jeg har bestilt er en del av boligkomplekset til Dagmar, en av Danmarks mest ærverdige kinoer, som ligger vegg i vegg med den tidligere Tegneskolen for kvinder.  Dagmartheateret, forløperen til biografen, besto av Theater, Hotell og Café. Den gamle bygningen er revet, men på Thomas Krags tid var også dette et populært sted å treffes. Her vanket også Krags gode venn Sigbjørn Obstfelder, så vel som kabaretsangerinnen Bokken Lasson.  Det er kort avstand til Hovedbanegården, Tivoli og Glyptoteket. Det er heller ikke så langt til bygningen hvor Bernina lå.

Thomas Krag var kjent som en notorisk nattevandrer, beskrives som tidvis deprimert og relativt alkoholisert, men ble i følge Rottem en kjent person i det Københavnske bybilde:

Med sin lange og skranglete natur var Krag en lett synlig figur i gatebildet, og den avstikkende bekledningen bidro ytterligere til at man la merke til ham. Med høy silkehatt, rød vest, skotskrutete benklær, fingre med brede og tunge ringer, en forgylt kjede med signeter dinglende over magen og en høy gullknappet stokk i hånden flagret han nedover gatene og fremsto som selve sinnbildet på et romanistisk kunstnergeni av den gamle skole.

Rottem skriver videre at Krag ofte satt på Bernina «til sen sengetid og skrev på sin seneste bok mens han tømte den ene whiskyen etter en andre. Bordet fløt over av papirlapper som han noterte sine innfall på.» Det var da jeg leste dette, ved Vesterhavet, noen uker tidligere, som en forberedelse til turen til København, at jeg kom i tanker om de skinninnbundne bøkene. Var ikke Thomas Krag forfatteren? Jeg var ikke sikker, men hjemme igjen i Tønsberg gikk jeg straks i gang med å lete i bokhyllene, og der sto de, i all sin prakt.

Til stede i nuet

Og nå er jeg her, i Kongens by. Jeg ankom 1. mai klokken 16.47 i strålende sol. Noen timer senere hadde jeg rukket å gå fra Nørrebro inn til hotellet ved Rådhuspladsen, spise østers og drikke hvitvin i solnedgangen og ta et sent kveldsbad under månesigden ved bryggen på det lille spisestedet La Banchina. Det ligger på Refsehaleøen rett overfor Batteriet Sixtus som ligger på Nyholms sydligste punkt. Bare noen hundre meter sjø skiller dem, men de skal aldri møtes de to. Flanøren har, som flittige lesere av tidsskriftet vel har fått med seg, flyttet til København, og utover møte om mulig faglig samarbeidsprosjekter var oppholdet å anse som Redaktørens besiktigelse av de nye arbeidsforholdene. Det er mye å iaktta, både av mennesker, bygninger og utstillinger i Kongens by; og mange gode spisesteder. La Banchina er et av de mer spesielle.

Men tilbake til Krag. Jeg har som nevnt i det siste lest en del om ham, men nesten ikke noe av ham, på tross av at jeg har bøkene. Men det som slår meg er denne viljen, eller motet, til å være seg selv, til ikke å la seg styre av andres konvensjoner.  Hvor kommer det fra? Er det medfødt? Handler det om oppdragelse? Tidligere livserfaringer. Handler det om tykk hud eller evne til å romme andres blikk, selv om det er aldri så skummelt?

I hyllen her på hotellrommet står det fire små bøker utgitt av The School of Life. En Blå, en svart, en hvit og en rød. Den røde har tittelen On Confidence. «To have confidence in yourself» handler om å akseptere og stole på seg selv, om å ha et overordnet positivt syn på seg selv og om å tåle negative tilbakemeldinger fra andre. Det kan virke som om Thomas Krag var i besittelse av noe slikt. Mange er det ikke. Frykten for andres blikk kan være nokså hemmende, selv der det ikke er tale om direkte skamfølelse. I følge nevnte bok kan følgende være et råd for den som sliter med å våge å stikke hode frem og være seg selv:

«The road to greater confidence begins with a ritual of telling oneself solemnly every morning, before heading out for the day, that one is a muttonhead, a cretin, a dumbbell and an imbecile. A few more acts of folly should, thereafter, not matter very much.”

Den regulerende kraften blikket kan ha er ikke bare av det onde. Det merkes når nettrollene slår seg løs. Uten andres blikk blir de verbale utspillene ofte der etter. Jeg undres hva det gjøre med personligheten å vokse opp i et ekkokammer? Jeg tror ikke det er så bra, jeg slår som nevnt et slag for det offentlige rom og stamstedene i vår digitale tidsalder. Vi trenger dem mer enn noen gang før.

Her på hotellet, som ligger klemt inne mellom det tidligere komplekset Dagmar og den nedlagte Tegneskolen for kvinder, har drømmene de siste nettene vandret gatelangs i København. Det har vært gode netter.  Det samme kan kanskje ikke sies om Krags netter. Han anskaffet seg en leilighet i et tidligere hospital i Bredgate og så for seg mulighetene for nattlig besøk av personer som hadde åndet ut på operasjonsbordene. Han var fasinert av tanken på spøkelser og gjengangere, og unngikk å bruke elektrisk lys da han mente dette ville skremme dem bort.

Morgenstund dagen derpå

Jeg sitter på en kafe og drikker min morgenkaffe. Nattens regn har gitt seg, en og annen solstråle bryter gjennom det grå skylaget og reflekteres av våt brostein. Det er som om byen glitrer her i morgentimene. Strøget, som egentlig består av flere ulike gater, er ikke et sted å ferdes i på dagtid, om man da ikke elsker å gå i stim. Men i stille morgentimer kan denne strekningen mellom Rådhuspladsen og Kongens Nytorv anbefales. Da ligger den nesten folketom. Skulle du likevel forville deg inn i Strøget på dagtid, og går i retning Kongens Nytorv, ligger redningen på venstre hånd i form av Jorcks Passage. Gå gjennom den og du kommer ut i en annen verden og en annen tid.

Vi møtte bare et begrenset antall nattevandrere, men så ikke noe til Thomas Krag,  da vi rundt midnatt kvelden før vandret hjemover langs Strøget, etter en bedre middag på Restaurant Démode som ligger bak Marmorkirken. Der kom samtalen også innom spøkelser, uten at det var relatert til Krag. Selv har jeg til gode å møte noen, men hvem vet, kanskje byr det seg en anledning en gang. Vi snakket også om bevissthet, eksistens og alt det andre vi ikke forstår oss på. Og på forfoldet mellom intelligens og nysgjerrighet. Er det noen sammenheng der?

En vakker hage

Jeg sitter i lobbyen på hotellet. Den ligger i 7. etg. så det er fin utsikt.  Har nettopp sjekket ut, men det er ennå noen timer til DFDS sitt skip Nordic Pearl skal ta meg tilbake til Norge. To unge japanske jenter pakker om. De går grundig til verks. En middelaldrende herre iført caps vandrer rastløst omkring. Fra baren høres lyden av kaffemaskinen og klirring i porselen. Det er for tidlig for glass med stett. Fra vinduet kan jeg se bort på Rådhuset. Det fikk meg til å tenke på mine vandringer i morgentimene i går som blant annet førte meg langs Gammel Kongevej i retning Frederiksberg have. Frederiksberg er egen kommune og har sitt eget rådhus, ikke like prangende som det jeg ser bort på her, men fint nok. Utenfor var det et gedigent loppemarked. Ting skifter eiere. Noen finner verdi i det andre ikke lenger har bruk for. Markedet er fullt av folk, tilsynelatende fra ulike samfunnslag. Jeg har sansen for gjenbruk, og for at folk kan treffes på tvers av samfunnslag, religion og politisk ståsted.

Våren

Thomas Krag vandret mye langs Søerne, og antagelig også i Frederiksberg have og tilstøtende Søndermarken, nattestid. Hagen er vakker i morgentimene, men får et drag av mystikk over seg når det mørkner. Thomas Krag er bror til lyrikeren Vilhelm Krag. Også han tilbrakte flere år i København, og det var her han fikk utgitt sin første diktsamling Digte i 1891. Både Vilhelm og Thomas er flere steder omtalt som mystikere og melankolikere. Ensomhet, nedstemthet og ulykkelig kjærlighet var tema de begge berørte i det de skrev. Noen linjer fra et dikt av Vilhelm hvor han skriver om våren kan passe her. Den hadde for lengst ankommet Fredriksberg have da jeg vandret der:

Hvad kommer al din pragt mig ved?
jeg havde fundet kvældens fred —
O, hvorfor gjør du så idag
min gamle sjæl så ungdomssvag,
så mindesyg, så hjertesår,
å, unge vår!

Våre liv er en vev av tråder. Noen synlige, andre ikke. Det at mange er usynlige kan gjøre det vanskelig å se mønsteret, men det er der. Det gjelder bare å lete. Er du heldig, og har fått lov å bevege deg på tvers av ulike miljøer kan mønsteret som fremtrer bli svært spennende og nyansert.  Da jeg vandret nedover Bredgade avreisedagen, på veg til havnen, må jeg ha passert leiligheten til Thomas Krag, hvis bøker har stått ulest i hyllene mine alle disse årene.  Kan man også bli påvirket av bøker man ikke har lest?

Nedlagt

De fleste kafeene og restaurantene som det norske miljøet her i København frekventerte på 1800 tallet er i dag nedlagt. Det samme er Holbergstuen i Bergen. Tegneskolen for kvinder ble nedlagt i 1967 og det opprinnelige Dagmar ble revet i 1937. I boken Hvem drepte kelneren peker Andreas Tharaldsen på at kelneren har mistet status og lønn, ja kelner som livslangt yrke begynner også å bli en sjeldenhet.  Noe annet som også er nedlagt er Selskab for Adfærds- og Kognitiv Terapi (SAKT). Sett med norske øyne virker det rart at man ikke maktet å drifte SAKT, med det ble visst for lite initiativ og interesse. I dag ivaretas utdanning og veiledning av andre faglige organisasjoner. La det være et lite varsel til NFKT om at intet tre vokser inn i himmelen, samtidig som det understreker den dyktige jobben som er gjort av ildsjeler i NFKT så langt.

Men altså, ting forsvinner, miljøer forvitrer, alt er i endring. Ikke noe nytt ved det. Men dersom målet er å våge å bli seg selv, eller «at træde i karakter» som danskene sier, er det viktig å ha en arena som kan bidra til det. Uttrykket betyr i følge Den Danske Ordbog «å bli synlig, å vise sin personlighet for omverdenen». Da kan man jo som Thomas Krag velge seg en annen by enn den man selv kommer fra, finne sin stamkafe og kle seg ekstravagant. Er du i tillegg heldig med omgangskretsen kan det være du lykkes. Men enkelt er det ikke. Selv er jeg ennå usikker på hva det vil si å «være seg selv.» Hvem var jeg før, og hvem er jeg nå? Jeg er både den som vil bli sett og den som vil være usynlig. Men det er det fine med offentlige steder, du kan velge om du bare vil sitte stille og iaktta, eller om du ønsker å delta.

Det er dog et tankekors at det «at træde i karakter» for de fleste norske litterater i København har krevd så store mengder alkohol og et så utsvevende natteliv. Det er lett å romantisere, nå så mange år senere, slik Tom Kristensens undergangsroman Hærverk ble det i min studietid. Den handler om forfall, om journalister og litterater i København på 1920 tallet som slet med å holde hodet over alkoholen, og inneholder de ikoniske verselinjene:

Men min Angst må forløses i Længsel
og i Syner af Rædsel og Nød.
Jeg har længtes mod Skibskatastrofer
og mod Hærværk og pludselig Død.

Det finnes miljøer og tidsepoker som kan virke tiltrekkende når man kan betrakte dem på avstand. Når du kommer nærmere slår det sprekker, så mange trange leiligheter, dårlig økonomi, ensomhet, personlig usikkerhet, depresjon, angst, dårlig helse og alkoholisme. Ragnhild Jølsen døde ung etter mange års misbruk, det er uklarheter rundt Amalie Skrams død, selv om de fleste vel heller til at den ikke var selvpåført. Men miljøene som beskrives var tross alt en del av det offentlige rom. Man omgikk hverandre, i alle fall til en viss grad, på tross av ulike synspunkter, og man måtte være til stede i rommet og stå for sine meninger.

Jantelov og skrivebord

På turen innom Glyptoteket en ettermiddag under oppholdet kom jeg til å tenke på Aksel Sandemose, også han en del av klientellet på Bernina. Han jobbet, svært motvillig, en periode som vakt på Glyptoteket. Han er i dag kanskje mest kjent for Janteloven, en lov Thomas Krag tilsynelatende ikke lot seg styre av.  Krag samlet forøvrig på møbler og antikviteter og det sies han hadde Københavns største skrivebord i leiligheten i Bredegate. Sett i ettertid må det sies at skrivebordet var langt større en forfatterskapet. Han solgte en del bøker i sin samtid, men i dag er han glemt.

Hjemme?

Klokken er kvart over syv mandag morgen, vi er på veg inn Oslofjorden, og jeg lengter absolutt ikke etter skipskatastrofer og plutselig død. Det er blå himmel og blendende sol. Der strålene for en dag siden fikk det til å glitre i våt brostein i Københavns gater, glitrer de nå i de små krusningene på et nesten speilblankt hav. Det er den samme sol jeg så gå ned i København, det samme hav jeg badet i der, men jeg er på veg til en annen by og et annet liv. Det rare er at jeg passerte begge deler på skipets babord side for en time siden. Jeg bor på den Vestre folden, men Nordic Pearl legger ikke til der, så jeg går i land i Oslo, tidligere Kristiania, hvor Thomas Krag døde 13. mars 1913.

Jeg bor på den Vestre folden, men Nordic Pearl legger ikke til der

Han hadde en periode tidligere i livet et forhold til forfatteren Ragnhild Jølsen, og har nok ment han var en særdeles viktig person for henne både på det personlige og profesjonelle plan.  Hun var en frigjort kvinne i utakt med sin tid, en av dem som våget «at træde i karakter», og den som gjorde det slutt på forholdet.  Hun var også tidvis innom det norske miljøet i København, blant annet i 1904 og 1907. Etter hennes død, bare 33 år gammel, en død fremskyndet av årelangt forbruk av morfin, vin og kloral, fant man en bunke brev fra Krag til Jølsen som hun hadde tatt vare på.  På omslaget hun hadde lagt rundt dem hadde hun skrevet: «Dette menneske har for meg aldri hatt annen betydning enn den at han skaffet meg litt glemsel for en sterk og ulykkelig kjærlighet jeg den gang bar på.» Jeg vil tro det var like bra Thomas Krag aldri fant dette notatet blant alle papirlappene som dekket det enorme skrivebordet. En livsløgn skal man ha.

Hva jeg ville si

Nå, når jeg leser gjennom min egen tekst noen uker etter at jeg kom hjem ser jeg at det jeg skriver om er noe jeg savner, noe jeg ikke har hatt på mange år. Jeg savner et stamsted. Stedet som var en blanding av noe kjent og trygt samtidig som det bar i seg mulighetene for noe nytt og ukjent. Stedet som lå utenfor hjemmet, men hvor du likevel følte deg hjemme. Stedet, og kanskje bordet, du skulle ha gjort deg fortjent til. Kelnerne som jobbet fast og som hilste på deg når du kom. Stedet du følte deg knyttet til, men ikke hadde noen forpliktelser overfor. Surret fra lokalet, forventningen, gjentagelsene, det seremonielle ved bestilling og servering. Et rom hvor diskusjonene kunne gå høyt, men hvor det var et meningsmangfold. Jeg savner det offentlige rom med høyde under taket. Men andre ord, et rom hvor det er mulig å utvikle seg og «træde i karakter.»

Jeg tror det vi trenger, mer enn noen gang, er å rives oss løs fra skjermene og møtes rundt bord der vi ikke bare deler mat og drikke, men også meninger.

Jeg har også savnet en en storby, et sted hvor jeg kan bli litt borte i massene, samtidig som jeg kan søke bekreftelse i fremmede blikk. En by hvor jeg ikke kjenner alle gatene, en by som er fremmed og kjent på en og samme tid. En by hvor det er mulig å gå seg vill. En by som kan overraske, være spennende, litt farlig, men samtidig trygg. En by som åpner for muligheter samtidig som den er stor nok til at den kan skjule mine nederlag. Men det må være noen jeg kjenner der, noen steder jeg kan føle meg velkommen. I boken Byen som erfaring (2025) skriver Jonny Aspen at byens mangfold gjerne er størst og mest synlig i de offentlige rommene: «Mangfoldets synlighet skyldes at offentlige rom i prinsippet kan brukes, og i praksis ofte blir brukt, av alle typer mennesker, uavhengig av klassebakgrunn, sosial status og kulturell tilhørighet.»

Jeg tror det vi trenger, mer enn noen gang, er å rives oss løs fra skjermene og møtes rundt bord der vi ikke bare deler mat og drikke, men også meninger. Der vi kan lære oss å sette pris på mangfold og verdien av nysgjerrighet på hvorfor andre tenker som de gjør. Ingrid Svensson beskriver nettopp dette i boken Et magiskt rum som handler om salonger i Paris på 1920 tallet: «När det var dags för en aperitif vid 18-tiden började nöjesdygnet i Monteparnasse. De låg nära varandra, vattenhålen…Varje café hade sin kundkrets men de flesta besökarna rörde sig mellan ställena.”

For noen år siden hadde jeg i forbindelse med en bokutgivelse et innlegg på en litterær aften hos Gyldendal forlag i Oslo. En annen foredragsholder var Thorvald Stoltenberg. Han fortalte blant annet om verdien av en oppvekst i en bygård hvor du ut fra avisene som lå utenfor dørene hver morgen kunne lese deg til beboernes ulike politiske og religiøse ståsted. Som barn kunne du stikke innom kommunisten i fjerdeetasje, den mer borgerlig anlagte i femte, ateisten i kjellerleiligheten og de to religiøse søstrene som holdt til i tredje. Du fikk med deg et mangfold av synspunkter og livssyn som ble grobunn for vidsyn senere i livet.

Noen kilder

Arnhild Skre (2009). La meg bli som leoparden. Ragnhild Jølsen – en biografi. Aschehoug.

Andreas Tharaldsen (2024). Hvem drepte kelneren. Et fag i forfall. Res Publica.

Ingrid Svensson (2017) Ett magiskt rum. Salonger i 1920-talets Paris. Ellerströms.

Jonny Espen (2025). Byen som erfaring. Cappelen Damm Akademisk

On Confidence (2017) The School of Life

Øystein Rottem (2003). Vårt København. Norske forfattere i Kongens by. Press