Julebevegelser

Tidligere i høst var medier her i landet  opptatt av diskusjonen omkring publikums påkledning i teateret. Det ble blant annet hevdet at å kle seg pent på en premiereaften er å vise respekt overfor utøverne og den kunstarten man verdsetter, å bidra til å gjøre det til noe høytidelig, i fellesskap å skape en opplevelse utover hverdagen, også utenfor den faktiske scenen. Felles for alle kunstarter, kan man argumentere, er at det handler om  mennesker som forteller noe om å være menneske. Det famøse speilet holdes opp foran oss, eller vi gis et prisme vi kan se verden gjennom på en ny måte. Magi er ikke noe som skal utfordres i kunsten, men noe som uten motstand skal få lov til å fylle sprekkene i sinnet og i tilværelsen.

Fra scene til treningsstudio

Men hva med utøvelse av de store kunstartene på hverdagsplan? I eldre romaner er det ofte en scene som beskriver fremførelsen av et skuespill i stuen, eller noe deromkring. Barn får, hvis det er ildsjeler til stede, boltre seg i musikk, dans og teater, og det finnes jo både revyer, amatørkor og korps rundt omkring. Men hva med de klassiske kunstartene? Når så du sist voksne mennesker leve seg inn i Ibsens samfunnskritiske passasjer, med mindre de er profesjonelle? Har du deltatt i en operaforestilling, latt en meisel forme en granittblokk eller skrevet et dikt og lest det opp i fullt alvor?

Desember i København kjennetegnes gjerne av vind, regn og et slør av tåke. Denne søndagen ligger disen tett over Carlsbergbyen, det gamle bryggeriområdet der de lave arbeiderboligene fortsatt ligger på rekke og rad langs smale gater. Rundt det nå ettertraktede nabolaget – preget av kaféer, kontorer og en jevn strøm av fotgjengere – ruver nye bygg som forsvinner inn i den grå himmelen. Regnet gjør brosteinene glatte, og det ujevne underlaget gjør sykkelturen mer utfordrende enn nødvendig. På leting etter et lite treningsstudio jeg vet skal finnes et sted i området triller jeg gjennom den ikoniske elefantporten idet et tidlig halvmørke senker seg. Et spontant valg – og nå er jeg usikker på hvor lurt det var.

Nølende trinn

Det er lenge siden jeg stod i et dansestudio på jevnlig basis, selv om gamle vaner aldri helt slipper taket. Dans var en stor del av tilværelsen som både ung og til dels voksen, og mange år ble tilbrakt foran speil og barrer. I senere tid har jeg funnet frem danseskoene igjen, om enn sporadisk. Tidligere i dag, etter en rolig helg, dukket et drop-in-tilbud opp i innboksen: en ballettklasse for voksne. En mulighet til å hente frem litt bevegelsesglede – og kanskje også litt julestemning, som kan være en mangelvare i Danmark. Jeg meldte meg på uten særlig betenkningstid. Nå står jeg i resepsjonen, hiver de slitte lerretsskoene på og finner plass ved barren akkurat idet underviseren introduserer seg.

Lily-Frances Cosgrove har stramt oppsatt hår, enkle smykker, leggings og et kort omslagsskjørt over  skulpturelle ben. Hun fremstår nesten irriterende perfekt, hadde det ikke vært for det varme blikket. På myk amerikansk ønsker hun velkommen til ballett for voksne, jule-edition. Med Nøtteknekker-tema. Javel. Med originalkoreografi fra Tsjajkovskijs ballett. Eh, hva sa du? Nåja, også er hun tidligere danser ved New York City Ballet. What? Så det er originalkoreografi av George Balanchine. Shit! Jeg burde ha lest beskrivelsen bedre før jeg meldte meg på.

Verdensklasse

For de uinnvidde er New York City Ballet et av de aller beste ballettkompaniene i verden, og mest sannsynlig støter du aldri på noen i løpet av livet som har danset der. Balanchine stiftet kompaniet i 1948, og er kjent for å ha fornyet den klassiske balletten med større, høyere, villere og kjappere koreografier enn hva man tidligere hadde sett. Mange vil nok si at kompaniet representerer det uoppnåelige, det guddommelige og det umenneskelige. Skrekkfilmen Black Swan fra 2010 er løst basert på New York City Ballets oppsetning av Svanesjøen, og er en psykologisk thriller som dissekerer de mørkere sidene av perfeksjonistisk ærgjerrighet. Nøtteknekkeren er imidlertid en klassisk eventyrballett som for det meste foregår i Sukkerlandet. Clara møter en rekke eksotiske, glitrende, blomstrende og elegante karakterer. For mange er dette selve symbolet på julen, og billettene rives hver desember vekk i operahus i hele verden.

Hverdagsklasse

Å bli kastet inn i en leksjon i Balanchines originalkoreografi sånn helt uforberedt i et pilates- og yogastudio en søndagskveld i desember kan kanskje sammenliknes med å troppe opp til korøvelse på det lokale kulturhuset og så står Andrea Bocelli der og vil lære dere Con Te Partirò. For øvrig er klassisk ballett litt som å spille fiolin – du skal være ganske så god før det blir bra. Og aller minst har man lyst til at andre bevitner ens kattejammer. Det kan fort gjøre vondt å være vitne til, og veggene i et ballettstudio er som kjent dekket av speil. Disiplinen utøves av de fleste dansere for teknikkens skyld; det er de aller færreste som lærer seg de originale trinnkombinasjonene og for å danse dem på scenen. Da er man enten et barn eller profesjonell, og det er ikke sånn at andre voksne som danser hopper rundt som sukkertøysfeer eller prinsesser til daglig.

Det knaser i menisker og blikkene flakker når musikken bryter ut i ustrukturerte partier.

Jeg tar en kjapp kikk på de øvrige deltakerne. Til disse timene kommer det ofte en og annen som har slitt gulvene på Operaballetten eller i Tivolis kompani. De ser alle sammen ganske tilforlatelige ut. To har pyntet seg med hårbøyler med reinsdyrhorn i grønt og gull, en enkelt har grått hår ned til midjen.

Kveldens lærerinne åpner klassen med bløte toner fra Nøtteknekkeren. Med flytende bevegelser demonstrerer hun den første øvelsen ved barren, som i ballettklasser som regel er en plié – gradvis mer krevende og dypere knebøy i forskjellige posisjoner, alle med føttenes karakteristiske utovervridning. Det knaser i menisker og blikkene flakker når musikken bryter ut i ustrukturerte partier. I treningsklasser er musikken alltid forenklet til taktfaste og avkortede strofer som passer til de forskjellige øvelsene. Dernest følger tendu og jeté, gradvis større og høyere løft fra gulvflaten, gradvis mer intrikate mønstre med skarpt strukkede tær og løftet overkropp.

Iiih, det går litt fort – var det foran, foran, siden, skift, foran, halvtå, snu til den andre siden, eller var det omvendt? Musikkens fanfarer innhenter oss imidlertid; Tsjajkovskij har ikke tid til å vente. Lily-Frances Cosgrove får det til å se lett ut der hun demonstrerer rond de jambe’ens sirkelbevegelser med en passers presisjon, mens armene i stor kontrast er bløte som et klede som blafrer i vinden. I øvelsen fondu får også bena lov til å smelte ned i plié og deretter vokse ut i fullt 90 graders løft. Stemningen er på sett og vis lettere, mindre fokusert på fotarbeidet enn i en vanlig klasse, da den forførende musikken gjør det umulig å ikke gjøre litt ekstra ut av det allerede teatralske. Etter noen høye spark, grand battements, får vi slippe ut på midten av gulvet  hvor vi gjør en standard tendu og jeté med tilhørende armer, port de bras, og så er det klart for koreografi.

Vi starter imidlertid rett på – her er det lynhurtige bourée’er, trippingen som mange forbinder med ballett.

Dew Drop-feens solistparti i Blomstervalsen kan best beskrives som en perlende og sprudlende variasjon, hvor en solist iført en glitrende og ofte lyserosa tutu utfører en uhyre kjapp og presis rekke trinn av en viss, hm, svinsende karakter. Vi starter imidlertid rett på – her er det lynhurtige bourée’er, trippingen som mange forbinder med ballett. Det ser dumt ut uten tåspiss-sko, ikke i det hele tatt Dew Drop-aktig.

De etterfølgende trinnene er en kaskade av små, presise og rasende kjappe delikatesser av trinnsammensetninger: et omvendt pas de chat, artige développé’er og Balanchines famøse arabesque. Han var kjent for å la danserne løsne litt opp i den ellers så firkantede torsoen, og de fikk dermed løftet bena høyere, med fremoverskutt bryst og armene elegant, og ikke så lite radikalt i sin samtid, høyt hevet i en nesten gymnastisk positur. Det blir litt hulter til bulter, men Lily-Frances gir seg ikke, og kommer med oppmuntrende korreksjoner og visuelle analogier for å gi oss en fornemmelse av trinnets kvalitet – ikke bare teknisk utførelse. Den første trinnkombinasjonen avsluttes med en rekke piruetter på vekslende ben, som et blad som blåses opp i en virvelvind, båret av musikkens sildrende toner, like før Blomstervalsens vuggende kjenningsmelodi begynner.

Det begynner å løsne

Så skjer det noe. Joda, det er kaotisk, absurd raskt og ikke minst en rekke reverserte og originale trinn som ingen av oss har utført tidligere. Men så smått begynner vi å faktisk kose oss skikkelig! Duoen med julepynt i håret lager til og med sin egen entré inspirert av Svanesjøen. Vi deles opp i mindre grupper og får vise de mer eller mindre vellykkede Dew Drop-trinnene for hverandre. Applausen sitter løst, det samme gjør smilene. Var det ikke en anelse mer extension i arabesquen hos henne med gymsokkene denne gangen? Lot hun i joggebukse seg ikke rive litt mer med av musikken?

Vår lærer blir ivrig og vil ha oss til å følge med i innlæringen av Dew Drops neste entré. Men etter noen knotete forsøk må vi kaste håndkledet kollektivt i ringen: ”Jeg tror vi er ferdige for i dag,” ymter en deltaker presist. Og jo, vi er ganske så ferdige. Med svette panner, lattermilde og fylt fra tå- til fingerspiss med julestemning, siver vi en etter en ut i desembernatten.

Et julefellesskap

Jeg tror ikke at jul er noe vi opplever eller føler; det er noe vi gjør. Julen består av en rekke små og store forestillinger, hvor skillet mellom scene, utøvere og publikum viskes ut. Ved avslutningen av Händels Messias har det blitt vanlig at publikum reiser seg og synger med. I gudstjenesten gjør også de ikke-troende gjerne det, til prestens refleksjoner og kirkens budskap, og vi er alle statister. Mange mottar sågar nattverd. Vi går rundt juletreet, det leses fra Juleevangeliet og vi gjøre oss umake med dekorasjonene. Det hele er én stor forestilling som vi tar del i.

Hvorfor? For å symbolisere årets mørkeste tid med glitrende håp, dyrke tro og tradisjoner, samhold og fellesskap. Som mennesker er vi antakelig alene i dyreriket om å være bevisst vår egen eksistens, og vi synes å være avhengige av å uttrykke og reflektere over vår egen væren i verden gjennom ellers unyttige aktiviteter som bevegelse, musikk,  avbildning, skulpturer og historiefortelling. Når mennesker rammes av eksistensiell grubling, ensomhet, savn og psykisk uhelse i julen, er det kanskje fordi det å «gjøre jul» blir for utilgjengelig, eller forveksles med å skulle ha de “riktige” julefølelsene, familiemedlemmene, vennene, omgivelsene eller god nok økonomi.

Det hele er én stor forestilling vi tar del i.

Kanskje skal vi gjøre mer sammen på tvers av samfunnslag, sosiale grupper og familiære bånd, uten frykt for å være for høytidelige, for påtatte – våge å tro at vi kan noe, ikke være redd for å prøve. Kanskje burde vi samles om Peer Gynt i april, sette opp Hamlet på jobben eller skrape sammen en kvartett i borettslaget og høre hvordan de får Vivaldis Våren til å lyde blant tujahekkene.

Kilder:

https://www.nycballet.com/discover/our-history/george-balanchine

https://en.wikipedia.org/wiki/The_Nutcracker