Skip to main content

Forfatter

Samtale med psykologistudent Nora Hildegard Tepstad

Nora går snart inn i sitt siste semester som psykologistudent ved Psykologisk fakultet i Bergen. For øyeblikket er hun i praksis som eBehandler ved Bjørgvin DPS og til våren er det bare en hovedoppgave som skiller henne fra fullført studie. På fakultetets nettside leser jeg at «Vår utdanning gir kompetanse for morgendagens samfunn.» Slikt må jo undersøkes og hva er bedre enn en innsideberetning fra en av fakultetets studenter.

Det er tirsdag morgen i midten av oktober, klokken nærmer seg 09.00 og jeg har nettopp sendt en lenke med invitasjon til møte på Google Meet. Nora er der til tiden og etter en kort introduksjon av meg selv og bakgrunnen for samtalen setter vi i gang.

Som sagt jobber jeg med utvikling av digitale behandlingsprogram og kvalitetssikring og implementering av denne formen for terapi. I den sammenheng er det interessant å høre om dine erfaringer med dette?

Semesteret før vi skulle velge praksisplass hadde vi en forelesning om bruk av digitale verktøy i behandling. Det er for øvrig den eneste forelesningen vi har hatt om emnet i løpet av studiet. Jeg syntes det hørtes utrolig spennende ut, så i etterkant søkte jeg mer informasjon om denne formen for behandling og da jeg kom over muligheten for praksisplass her slo jeg til.

Psykologistudent Nora Hildegard Tepstad

Hvilket inntrykk har du av dine medstudenters holdninger til bruk av digitale verktøy i behandling av psykisk lidelser?

Det er nok en god del skepsis der, og slik studiet er i dag er det få som vet hva dette egentlig går ut på. Ut fra den lille kunnskapen vi har fått er det nok også mange som synes dette er vanskelig å forene med en tradisjonell terapeutrolle. Jeg har inntrykk av at det er skepsis til om det fungerer, og skepsis rundt hvordan terapeutrollen kan forenes med formatet. Inntrykket mitt er også at flere synes dette virker spennende og nyttig når de hører om det, men at det er svært ukjent for mange. Så det er litt blandet hvilke holdninger jeg har møtt, men det tydeligste er nok at det er lite kjennskap til behandlingsformatet.

Det kjenner jeg igjen fra mange jeg har møtt både i og utenfor universitetsmiljøet. Det handler nok både om manglende kunnskap og en mer generell skeptisk til det som er nytt. Helt usunt er det jo ikke med en viss skepsis, men det kommer jo an på om den bygger på myter eller fakta. Men hva er din erfaring så langt da?

Jeg har vært veldig fornøyd med praksisplassen. Jeg synes de mulighetene som ligger i å ta i bruk digitale verktøy i behandlingen er veldig spennende og byr på mange nye muligheter, både når det gjelder å nå ut til flere, som en selvstendig terapiform, som supplement til tradisjonell terapi og som verktøy for forebygging. Det gir også pasienter verktøy de kan ta med seg videre etter avsluttet behandling samtidig som det kan stimulere til egenaktivitet. Det siste kan jo også være nyttig ved tradisjonell terapi. Det er også et veldig godt kollegialt miljø her, varme og omsorgsfulle terapeuter som ikke nødvendigvis er særlig teknisk interessert.

Det er nok en god del skepsis der, og slik studiet er i dag er det få som vet hva dette egentlig går ut på.

Flere har tilbakemeldt at formatet har vært treffende fordi det har vært nyttig å kunne jobbe med behandling når det passer i hverdagen, at det man lærer og jobber med alltid er tilgjengelig i programmet, og at det er fint å kunne skrive refleksjoner og spørsmål til terapeuten sin. Digitale verktøy gir et enkelt og brukervennlig rammeverk for pasienters egenarbeid i behandlingen, og gir terapeuten mulighet til å følge denne prosessen tett. Dette er også et svært nyttig aspekt, at digitale verktøy gir terapeuten mulighet til å følge pasientens endringsprosess på nye måter. Det muliggjør tettere og mer effektiv terapeutoppfølging.

Er det sider ved behandling på digitale plattformer du selv er skeptisk til? Hvilke begrensninger ser du?

Det kan jo være en utfordring å møte eventuell skepsis hos pasienter i forbindelse med oppstartsamtale, få tak i hva den bygger på og møte den på en god måte. Det er mye som skal avklares i en oppstartsamtale med begrenset tid. Det jeg tenker mest på her, er at det ikke er tilstrekkelig rom for å tematisere ambivalens og forpliktelsen til å starte endringsprosessen, med alt det innebærer. I ansikt til ansikt terapi opplever jeg at det er større mulighet til å jobbe med ambivalens, mens det er begrenset tid til å tematisere det i en førstesamtale på eBehandling. Dette kan imidlertid løses på flere måter, for eksempel ved å løfte det frem i programmet (altså at det legges til som en del av det aktuelle programmet) og ved å ha mer enn en samtale før man starter med et behandlingsprogram dersom det er hensiktsmessig. Så dette er ikke nødvendigvis en begrensning ved behandling på digitale plattformer i seg selv

Jeg ser jo også at det kan være vanskelig å predikere hvem som har nytte av denne behandlingsformen. Noen ganger har pasienter vi tenkte ikke ville være i målgruppen god effekt, andre ganger kan det være omvendt. Men det er vel ikke helt ulikt tradisjonell terapi. En annen utfordring er å følge opp manglende fremdrift og å sikre god gjennomføring av eksponeringstrening for å nevne noe. Men jeg ser jo også at det er måter å møte dette på. Det er også viktig at teknikken fungerer, dersom det tekniske halter er det en utfordring.

Andre forhold du vil nevne?

Hvis man skal følge et digitalt behandlingsprogram med en bestemt struktur og rekkefølge så kan det være en utfordring å tilpasse innholdet til det akkurat den pasienten trenger. I ansikt til ansikt terapi kan man møte pasientens behov på en mer fleksibel måte, og i større grad tilpasse fokus i øyeblikket. Her ser jeg likevel for meg at det finnes tekniske muligheter som kan møte disse begrensningene. Samtidig er det fordeler ved et strukturert behandlingsprogram, ved at innrammingen til programmet gir et klart og tydelig fokus, som gjør det enklere å forbli på stien man går.

Utover det vil ikke dette formatet treffe alle, i likhet med andre behandlingsformer. I tillegg kan skriftlig kommunikasjon føre til misforståelser som man lettere kunne plukket opp i en muntlig samtale. Muligheten for tilpasninger knyttet til bruken av digitale verktøy i møte med den enkelte blir derfor viktig. Det som er flott med digitale verktøy i behandling, er nettopp at man kan tilpasse bruken av det i stor grad til det som passer best for pasienten. Flere av begrensningene jeg har nevnt ser jeg at kan løses gjennom programinnhold, programoppsett og tilpasninger av bruken. Den største begrensningen jeg ser, er om det tekniske ikke fungerer.

Det som er flott med digitale verktøy i behandling, er nettopp at man kan tilpasse bruken av det i stor grad til det som passer best for pasienten.

Nora nevnte innledningsvis at hun også er opptatt av forebygging, det å nå folk tidlig, og vi er enig i at det er synd mange blir gående lenge før de får noen form for hjelp. Det fører til økt lidelse for den enkelte og koster samfunnet mye mer i form av mer tid på helsehjelp, sykefravær og annet. Det er flere årsaker til dette, en av dem er manglende kapasitet, noe ulike former for nettbasert terapi også kan være til hjelp for, siden en terapeut kan hjelpe langt flere pasienter ut fra samme tidsbruk.

Men hva med fremtiden? Ut fra erfaringer så langt – kan du tenke deg å jobbe på digitale plattformer etter endt utdannelse?

Ja så absolutt! Jeg har jo lyst til å få mer erfaring med ansikt til ansikt terapi også, og ser vel for meg en kombinasjon her. En ideell arbeidshverdag for meg i fremtiden er vel nettopp det, samt å kunne bruke digitale verktøy både i behandling og som verktøy for forebygging.

Noen etterord

Tiden går fort og vi må begge tilbake til vårt. Nora sitter i Bergen, selv er jeg i Tønsberg. Jeg nevnte for Nora at Interregionalt kompetansenettverk for eBehandling (IRK) i samarbeid med Helsedirektoratet skal ha en fagsamling for terapeuter som anvender digitale verktøy nå den 17. november. Det er så langt 160 påmeldt, så det er flere terapeuter som har skjønt at fremtiden er her nå.

Profesjonsutdanningene burde vel vise veg, bidra til utvikling og kvalitetssikring, ikke bli akterutseilte?

Om en uke drar jeg til Bergen for sammen med fagpersoner der, i regi av IRK, å jobbe med utvikling av program for å sikre kompetanse og kvalitet på eBehandling. Om Psykologisk fakultet i dag tilbyr en utdanning for morgendagens samfunn er jeg mer usikker på. Men noen studenter, som Nora, har sett mulighetene.  Hun nevner også at temaet bruk av digitale verktøy og rollen som terapeut på nett visst nok skal få litt mer plass i utdanningen. Vi får håpe det. Profesjonsutdanningene burde vel vise veg, bidra til utvikling og kvalitetssikring, ikke bli akterutseilte?