Skip to main content

Forfatter

Ine Jareid

I september i fjor deltok jeg på Psykologikongressen i et fortsatt sommerlig Oslo. Hør mer om «å elske og arbeide/elske å arbeide» sto det som tittel på programmet. Videre kunne jeg lese at deltakelse i arbeidslivet er viktig for god psykisk helse og for inkludering og deltakelse i samfunnet, hvilket jeg kan bekrefte etter å ha jobbet med dem som faller utenfor. Som programmet kunne fortelle: mange som strever psykisk og som kunne hatt god nytte av deltakelse i arbeidslivet, faller ut på grunn av sine psykiske vansker. Siden dette var en kongress for psykologer var det helt naturlig at arrangørene stilte spørsmål om hvordan psykologer kan hjelpe mennesker med psykisk lidelse tilbake til eller inn i arbeidslivet. Selv om mulige negative sider ved arbeidslivet også var nevnt var det ikke tvil om at det å være i arbeid ble sett på som et viktig gode.

Tilbake i Paris har jeg fordypet meg i emnet, og det komplekse forholdet mellom objektive forhold ved en arbeidssituasjon og den subjektive forståelsen av den er et tema jeg har vært særlig opptatt av. Temaet arbeid har fått en sterk aktualitet her i Frankrike de siste månedene i forbindelse med den varslede pensjonsreformen som nå er vedtatt til store protester. Det har fått meg til å reflektere mere.

Foto I. Jareid

En reform på gang

“Helt ærlig, er det oss som er unntaket? Godtar alle andre i verden at pensjonsalderen flyttes oppover og oppover helt uten å protestere?” Diskusjonen har blitt lettere opphetet i tilknytning til Emmanuel Macrons pensjonsreform. “Eh, jo… Næh, man protesterer, men godtar det liksom” kommer det noe unnvikende fra oss ved den skandinaviske enden av bordet. Anledningen er min venn og utenrikskorrespondent Tore Keller som ved en pressekonferanse stilte et spørsmål til lederen av næringslivsorganisasjonen i Frankrike og i forbifarten nevnte at han nok selv måtte forvente å stå i jobb til fylte 72 år. Det skapte en aldri så liten sjokkbølge og han ble sporenstreks tatt til side og intervjuet. “Ikke skrem franskmennene” var beskjeden han fikk, halvt på spøk, halvt alvor.

Nå sitter vi rundt cafébordet med Tore og våre nå felles franske venner, hvor hans kuriøse opptreden på landsdekkende fransk TV er et selvsagt tema for kvelden. Å ikke leve for å arbeide, men å arbeide for å leve er blitt kalt en av de franske grunnverdiene. Den står tilsynelatende litt i kontrast til «å elske å arbeide» som var en del av tittelen på Psykologikongressen. Når det handler om å ytre sine politiske holdninger må det gjerne gå litt vilt for seg i dette landet. Ikke at politikk blir sett på som et lett tilgjengelig tema for smalltalk, men det er ofte mer innafor enn å snakke om arbeid. Faktisk møtes spørsmål om noens yrke eller jobbhverdag ofte med et sukk og flakkende blikk etter en avledning; å snakke om jobb er kjedelig, det hører helst ikke fritiden til. Og hvorfor skulle yrkeslivet være definerende for å danne oss et bilde av hverandre? Det finnes da mange andre identitetsbærende elementer å møte verden med!

Den tredje alder

Det franske synet på pensjonsalderen som en del av livet likeverdig med årene i utdannelse og yrkesaktivitet er nok dessverre ikke en slags mytologisk sydeuropeisk katolsk hedonisme, som man som kjedelig protestant kan fristes til å tro. I 1990 mente 60% av befolkningen her at arbeidet var noe de tilla stor verdi. I dag er det kun en femtedel av de spurte som mener det samme, utdyper Tore i et intervju med Danmarks Radio under overskriften “Skylder man samfundet at arbejde?”

Det handler om den oppfattelse folk hadde om samfunnskontrakten, rett og slett om hva livet går ut på.

Det var først på tidlig åttitall at den daværende presidenten François Mitterrand senket pensjonsalderen fra 65 til 60 og vektla pensjonisttilværelsen, den såkalte tredje alder, som en periode av livet med en egen verdi. Man trodde den gang at pensjonsalderen ville gå ned til 55 for å bli værende der. Det er her, etter å ha betalt sin gjeld til samfunnet at man endelig skal få anledning til selvrealisering, dyrke sine intellektuelle interesser og pasjoner forteller Tore til intervjuerens sukk av begeistring og misunnelse. Så når pensjonsalderen igjen blir dyttet oppover er det som å bli fratatt noe man trodde man hadde fått til odel og eie, en lovnad fra samfunnet, en kompensasjon for alt man finner seg i, i løpet av arbeidslivet. Og som vi vet fra beslutningspsykologien: opplevelsen av et tap sitter lenger i enn gleden ved en belønning. Det handler om den oppfattelse folk hadde om samfunnskontrakten, rett og slett om hva livet går ut på. “Vi har nok en større tiltro til at vi får noe tilbake for vår deltagelse i fellesskapet i Skandinavia enn i Frankrike” sier Tore. Det er jeg enig i.

Mine franske venners foreldre er for det meste pensjonister, og jeg møter dem til konserter, festivaler og bursdager. Det er helt vanlig å be foreldre og besteforeldre med på fest hvor man leier et hus, gjerne et slott, dem er det mange av, en DJ og ber samtlige generasjoner om å danse til den lyse morgen. Barna er selvsagt plassert på barnebordet og vet at det ikke er de som er i sentrum. Kjede seg gjør pensjonistene vanligvis ikke, og hvis de gjør det så engasjerer de seg i foreninger, spiller petanque, er gjesteforelesere eller starter et yogasenter.

Metro, boulot, tombeau

Spør man en franskmann hvordan det går, kan man gjerne få et “metro, boulot, dodo”  (sette seg på t-banen, jobbe, dra hjem, sove) og et skjevt smil med en oppgitt skuldertrekning tilbake. På de streikendes bannere har de skiftet “sove” ut med “graven”, som viser til at det med den nye pensjonsreformen er hva man kan forvente av livet. Jobbe til du dauer altså.

I Skandinavia, som det også fremkom på den nevnte Psykologikongressen, er vi kanskje mer tilbøyelige til å fremsnakke arbeidets meningsfullhet, å understreke at vi til tross for en stressende hverdag ikke har valgt feil eller satt oss selv i en situasjon vi ikke er stolte av. At mange mistrives i jobben er et faktum, men jeg fornemmer at det fortsatt er tabu å snakke om det, kanskje særlig blant høyt utdannede. I Frankrike vil derimot mange man møter, også i profesjonelle settinger, åpent uttrykke misnøye med jobben sin. Ikke foran sjefen såklart, men å si man ikke trives på jobb er ikke et utsagn som gjør andre ukomfortable. “Jobben min fullstendig meningsløs, totalt bullshit”, er en kommentar man som nordboer ikke er vant til å høre når man småsnakker med en fremmed.

I Frankrike vil derimot mange man møter, også i profesjonelle settinger, åpent uttrykke misnøye med jobben sin.

Å være utilfreds med jobbvilkårene kommer ofte også til syne hos ansatte i serviceyrker ved at de yter desidert dårlig service, himler med øynene, stønner over rotete datasystemer og fortsetter den private samtalen med kollegaen mens kunden venter. Jeg tror dette er en måte å kommunisere at det ikke er deres egen kompetanse det er noe i veien med når ting ikke fungerer, for å avsløre seg selv som inkompetent er til gjengjeld tabu i fransk jobbkultur. Etter at jeg forstod at det ikke handlet om meg som person i møte med iskalde servicemedarbeidere (med unntak av om jeg har glemt å si “bonjour”, et feiltrinn som uansett kontekst er utilgivelig) synes jeg det er noe befriende ved denne ærligheten. Jeg lurer på om det kan være en beskyttelse mot emosjonell utbrenthet. Eller, er det kanskje et symptom på nettopp dette?

Kravet om tilstedeværelse

For dem som ikke stempler inn og ut (og dermed tvinger arbeidsgiver til å overholde loven som tilsier 35 timers arbeidsuke), tilbringes gjerne 10 timer på kontoret daglig. Dette inkluderer imidlertid en dryg halvannen times ubetalt lunsj, samt obligatoriske kaffepauser. Det å simpelthen være til stede på jobben så mye som mulig, og selvsagt frem til sjefen har gått, er en viktig del av kulturen på en fransk arbeidsplass. Det er fint nok hvis man er singel og gjerne lar ettermiddagen gli over i en apéro, en ettermiddagsdrink med kollegaene på den lokale happy hour-baren; de fleste er nemlig ferdig med mastergrad og klare for arbeidslivet når de er 23 år. Men med to arbeidende foreldre er det gjerne en au pair eller student som henter barna og lager mat (metroene er fulle av annonser fra barnevakttjenester hvor smilende unge kvinner baker eller maler med entusiastiske middelklassebarn), og barna skal legge seg når foreldrene kommer hjem. Offeret er derfor reelt nok, også for kontorarbeidere, selv om de famøse tallrike ferieukene franskmenn er kjent for å tilbringe på familiens feriested ved kysten gjerne er en kompensasjon for de mange overtidstimene.

I mange bransjer er vilkårene tøffe, og det har vært flere selvmordsbølger blant annet i France Telecom og blant politi og bønder. En bekjent av meg, som sluttet i jobben som samfunnsviter da han følte seg kallet til å jobbe som politi, forklarer at det nettopp er utsiktene til en tidlig pensjon som gjør at man som offentlig tjenestemann godtar den lave lønna og de dårlige vilkårene. “Det er den kompensasjonen vi er lovet, og nå blir den tatt fra oss”. Det er altså snakk om grunnleggende verdipolitiske forståelse av personlig frihet dette handler om.

En kollektiv alarm

Rundt Place de la Republique danner søppelposene hauger som tårner opp over containerne, en illeluktende påminnelse om de mange samfunnsfunksjoner som får det hele til å fungere.

Foto: C. Demmo-Bru

I det jeg krysser plassen får jeg en pamflett stukket i hånden. Det er dag tre av storstreiken som skulle “bringe Frankrike i stå”, men for en gangs skyld er det ganske rolig på denne kanten av byen. En gruppe unge demonstranter står imidlertid med laminerte plakater foran en scene. I bakgrunnen dundrer kampsangen La Retraiteut ut fra høyttalerne. Fritt oversatt etter Les Vulves Assassines er teksten slik:

“Befri kameratene våre/Åpne buret for 60-åringene/La dem gå på tur/Hagearbeid og håndverk/Kryssord og sport (…)La dem ta en drink med venner/Så de kaster opp før midnatt/Vi vil høre gledesrop i parkene om sommeren/Det grå håret i vinden/Løpende naken mot soloppgangen/Så de kan synge (…) Og tenke på den nye verden/Pensjon som 60-åring/Vi kjempet for den/Vi kjemper for å beholde den.

Studenten Paul. Foto: I. Jareid

Jeg kommer i snakk med Paul som holder et skilt fra studentenes fagforening FAGE, med påskriften “Studenter og pensjonister sulter.” Han forteller at han mener det er unødvendig å jobbe lenger når mange egentlig vil ut i arbeidslivet tidligere, og at det er dumt å kreve en mastergrad for å få en god jobb. Det burde i hele tatt være mer akseptabelt å ta praktiske utdannelser som ikke krever videregående utdanning. Han forteller om arbeidsgivere som “tar hele hånda i det du gir dem lillefingeren” og at det eneste de ansatte vil ha er trygghet, sikkerhet og klare jobbeskrivelser. Paul forteller om lavtlønnede og studenter som ikke har råd til sine tre daglige måltider, og som ikke føler seg representerte blant politikereliten. FAGE omtaler videre reformen som diskriminerende: forventet levealder for de rikeste er riktignok over 84 år, men for de fattigste er den knappe 71. Dermed blir det lite tid igjen til å nyte den tredje alder for de som allerede har hatt færrest goder i de yrkesaktive årene. De argumenterer med at det urolige arbeidsmarkedet og klimakrisen som venter allerede skaper usikkerhet og at reformen ytterligere forhindrer de unge i å se seg selv i en håpefull fremtid.

Dermed blir det lite tid igjen til å nyte den tredje alder…

Så det er dette det handler om? Ikke bare «straffen» ved å måtte arbeide lengre, men opplevelsen av urettferdighet og de tilførte elementer av usikkerhet, å ikke vite hva som kommer? Er det irrelevant hva andre land  gjør, så lenge franske arbeidstakere opplever situasjonen som utenfor deres kontroll og rammer for mestring? Det er fristende å trekke inn Holger Ursin og Hege R. Eriksens kognitive aktiveringsteori for stress (CATS) når jeg ser fortvilelsen og sinnet hos demonstrantene. Når en situasjon oppleves som veldig annerledes enn forventet utløses det potensielt en alarmberedskap. Hvis ikke mestring oppleves kan dette føre til en opplevelse av hjelpeløshet og etter hvert håpløshet, med økning av stresshormoner og helseproblemer som konsekvens. Streik og demonstrasjon er imidlertid en sentral del av den franske identiteten, som historisk sett har ført til endring – og dermed opplevelsen av å skape et bedre samfunn. Det handler om å håndtere mangelen på påvirkningskraft, på kontroll over eget liv, opplevelsen av å bli passivisert, desillusjonert, å se seg selv som taperen, en bitteliten brikke som kan flyttes rundt etter andres forgodtbefinnende. Da hjelper det lite at andre har det verre.

Quiet quitting som mestringsstrategi?

Jeg kom i snakk med en fransk ingeniør en gang, som 20 sekunder inn i samtalen la ut om de late kollegaene på teamet han var blitt satt til å lede. Spesielt de eldre damene var udugelige, de forstod ikke at prosjektet måtte komme først, og at deres bitterhet over å bli forbigått av en yngre mannlig medarbeider kom i veien for å yte ekstra. De forlot simpelthen arbeidsplassen, selv om prosjektet egentlig krevde en masse overtid. Dessuten hadde de dårlige unnskyldninger som helseplager og henting av barn. “Så heldig du er da!” utbrøt jeg uten å tenke meg om, det var ikke ment sarkastisk. Han forstod visst ikke hva jeg mente. “Som ikke blir forbigått, ikke har ansvar for barn og har god helse, mener jeg.” Samtalen gikk litt i stå etter det. Det kunne virke som teamet hans ubevisst hadde begått det som kalles quiet quitting.

Foto: I. Jareid

En måte å håndtere tanken på å skulle stå i et arbeidsliv uten reell innflytelse i over fire årtier er kommet gjennom quiet quitting-bevegelsen, som innebærer å bare gjøre presis det jobbeskrivelsen innebærer uten å yte ekstra eller vie energi til jobben utenfor arbeidstiden. Bevegelsen har spredd seg via sosiale medier på internett, særlig blant amerikanske servicemedarbeidere som ofte har dårlige arbeidsvilkår og høy detaljstyring. Jeg tenker på Paul og studentenes fortellinger fra arbeidslivet, om å føle seg sjanseløse i møte med makthavere og arbeidsgivere, at det alltid forlanges mer og mer. Hvis vi ikke kan endre parameterne, hvordan oppleve mestring? Med utgangspunkt i Ursin og Eriksens modell kan quiet quitting muligens ses på som en strategi for å håndtere opplevelsen av håpløshet.

Financial Independence Retire Early

Hva skiller de som føler seg som marionetter i kapitalistenes klør fra de som selv profitterer av systemet? Mange av de streikende er fra gode kår og oppnår fine posisjoner i løpet av arbeidslivet. De eier egen leilighet, kan forvente å tjene mer enn 3700 euro månedlig etter skatt og tilhører dermed formelt sett kategorien “rik”. Er det snakk om ren solidaritet eller ungdommelig idealisme, for de privilegerte er vel fornøyd med utviklingen av dagens arbeidsliv? Ikke nødvendigvis. En annen internettbasert bevegelse, Financial Independence, Retire Early (FIRE), handler om å spare så mye man overhodet kan til en privat pensjon, investere i utleie-eiendommer og fond for deretter ha økonomisk frihet til å trekke seg fra arbeidslivet årtier før alle andre. Usolidarisk vil mange mene, mens andre synes det er en genial måte å hacke den kapitalistiske mølla på når vi nå en gang er en del av den. Noen returnerer riktignok til arbeidsmarkedet etter et par år, det var visst ensomt å være pensjonist som 40-åring, men FIRE-bevegelsens enorme popularitet vitner om at selv mange av de med godt betalte jobber opplever arbeidslivets rammer som et fengsel man må bryte seg ut av.

Vrede

Utpå ettermiddagen kan jeg lese at Macron har brukt Paragraf 49.3 og tvunget sin reform gjennom. Overalt er søppelbergene påtente, og politiet jager demonstranter med tåregass og vannkanoner. I nyhetsmediene utenfor Frankrike kan det kanskje se ut som tusenvis av franskmenn raserer gatene i blindt raseri over en av Europas laveste pensjonsalder. Det er imidlertid få som tyr til vold og vandalisme. Der dette skjer er det som regel utført av såkalte Black Bloc, ofte tilreisende fra andre land, og de er svært upopulære blant fagforeningene.

Det hele er, slik jeg opplever det fra mitt bosted på østkanten av Paris, litt mer komplekst enn det kan virke i de tabloide nyhetene.

Som nettavisen The Local påpekte at det nok ikke bare utsiktene til å pensjoneres i en alder av 64 som er dråpen som får det til å renne over for disse enkeltindividene. Det er “hatet som må ut av kroppen så jeg ikke imploderer” forklarer en demonstrant i et intervju med nettavisen – det grunnleggende og gjennomsyrende hatet til det kapitalistiske samfunnet, politikerne og makthaverne. Det hele er, slik jeg opplever det fra mitt bosted på østkanten av Paris, litt mer komplekst enn det kan virke i de tabloide nyhetene.

Blant mange kognitive terapeuter blir evnen til å ta ting med stoisk ro gjerne sett på som en dyd. I boken Vrede, utgitt i serien Tænkepauser fra Aarhus Universitet, skriver Thomas Nielsen om ulike sider ved vreden, eller sinnet som vi kanskje ville sagt på norsk. Her skriver han at det «også i dag kan være betydelige positive effekter av vrede, som kan være lige netop det skud energi, der skal til for at vi bliver i stand til at handle konstruktivt og ændre på tingenes tilstand.» Spørsmålet er kanskje hva den enkelte oppfatter som konstruktivt? Hvordan det nå enn er, på Psykologikongressen i Norge var man opptatt av hvordan psykologer kunne hjelpe folk tilbake til, eller fortsatt være i, arbeid. Her i Frankrike er det tilsynelatende mange som kunne ønske seg hjelp til å komme ut av det.

Her jeg bor er det rolig utenfor. En ensom klarinett fyller den lune kveldsluften med sin melankolske klang. Muntre stemmer strømmer fra caféene mens jeg rusler hjem. Gatelyktene lyser blekt under de fortsatt nakne kastanjetrærne, en mann med hatt tar hunden på en siste luftetur for kvelden. Sånn går livet tilsynelatende sin gang, så får vi se hva vi har i vente.