Har en person som hengir seg til lesing nødvendigvis kritisk sans? Utaler samtlige forskere seg bare om ting de har kunnskap om innen eller utenfor eget fagfelt? Er det alltid like innlysende at det de sysler med er styrt av jakten på sannhet? Hva forfattere angår finnes det vel både de med og uten noen særlig formell utdannelse? Så hva vil det egentlig si å være en intellektuell? Det må ikke forveksles med intelligent som, stadig i følge Store Norske Leksikon, betyr begavet, klartenkt eller å ha god forstand, selv om man aner et visst slektskap. Jeg kjenner i alle fall opp til flere begavede personer som jeg i et mørkt øyeblikk kunne komme til å omtale som idioter. Nå er vel den betegnelsen regnet for anstøtelig, det er i alle fall lenge siden den falt ut av psykologers betegnelse for lavt gradert evnenivå. I den svenske filmen Den enfoldige morderen fra 1982 blir den antatt evneveike gutten Sven behandlet svært dårlig av den sadistiske arbeidsgiveren, fabrikk- og godseier John Höglund. Han utnytter gutten for alt han er verdt og skjeller ham ut på det groveste. I en scene skriker han «Din idoit!» til Sven, hvorpå denne ser troskyldig på ham og svarer «Det heter inte idoit. Det heter idiot.»  Vakkert!

For meg representerer det å være en intellektuell en holdning som innebærer et inderlig ønske om finne ut av hvordan ting egentlig forholder seg. Å ikke ta noe for god fisk, som det så folkelig heter, krever litt innsats. I den tidligste fasen av livet er vi alle nokså naive. Vi tror på det meste av det som blir fortalt oss. Så begynner, i alle fall enkelte, å utvikle en viss kritisk sans, som gjerne får litt trange kår på grunn av tendenser til heltedyrkelse og manglende evne til nyansert tenkning. Her til lands kan vel m-l bevegelsen på 1970 tallet være et godt eksempel på det siste. Her er det mulig det ikke bare var evnen som manglet, men også viljen.

En intellektuell holdning innebærer også å kunne stille seg kritisk til egne synspunkter.

En intellektuell holdning innebærer også å kunne stille seg kritisk til egne synspunkter. Tidvis må man kunne forkaste dem fordi de beviselig ikke holder mål. Man skulle tro en slik holdning var sterkt utbredt i det akademiske miljøet. Det er jeg nå ikke så sikker på. Mang en debatt synes mer styrt av ønsket om å fremme egne interesser en oppriktig vilje til å komme til bunns i et spørsmål, eller i alle fall så langt under overflaten som mulig.

Vi er flere som tviler

Jeg er ikke alene om å tvile på vilkårene for sunn fornuft og kritisk sans. I Weekendavisen 22. mars 2023 skriver Lone Frank i et essay at rasjonaliteten er under press. Her siterer hun blant annet psykologiprofessor Matthew Hornsey fra University of Queensland som sier at: «30 års psykologisk forskning underbygger, at vi mennesker effektivt og helt automatisk plukker og sorterer i den informasjonen vi har til rådighet. Vi er langt mindre kritiske til utsagn som bekrefter den innstillingen vi har i utgangspunktet, men har lettere for å forkaste informasjon som ikke stemmer med vårt verdensbilde.»

«Gjør det vondt å tenke?»

Han peker på at på en rekke områder har folks kunnskapsnivå intet å si for deres holdninger.  Kognitive terapeuter har jo en rasjonell tilnærming til den endringsfokuserte samtalen, men det er kanskje ikke alltid logiske argumenter som er det beste verktøyet for endring.

Dersom man selv ønsker å være en intellektuell er det bare å innse at det krever en del arbeid, vilje til å forsake egne interesser og evne til å tåle smerte. Det er ikke alt det er like lett å ta innover seg. «Gjør det vondt å tenke?» er tittelen på en samtalebok David Rothenberg ga ut i samarbeid med filosofen Arne Næss. Svaret til Næss var ja, og i forordet til boken leser jeg at dette er en smerte vi ikke bør undra oss. «Det er en smerte vi må lære oss å like jo mer vi engasjerer oss i den. Samfunnet former oss slik at vi skal slippe denne nødvendige smerten, og derfor må vi gjøre front mot reglene og stille spørsmåltegn ved det som omgir oss. Det er ingen lett vei – denne gamle veien med tvilen.»

Kognitiv terapi-Metakognitiv terapi-Skjematerapi-ACT
Foto: A. Repål

 

Neste år er det 30 år siden Norsk Forening for Kognitiv Terapi ble stiftet. Jeg antar dette skal markeres på ett eller annet vis, og jeg håper vi da, midt oppe i feiringen, vil være i stand til å se på oss selv med et kritisk blikk og gjerne invitere andre til å kaste et kritisk blikk på oss. Jeg vil med andre ord at den foreningen jeg er den del av skal ha en intellektuell holdning både til omgivelsene og seg selv.

Nye bidrag

Ine Jareid har et morsomt og informativt flaneri fra Paris som denne gangen har tittelen I protestenes land. Les det og bli litt klokere på hva som fra utsiden viker lite forståelig for oss nordboere. Det handler om protestene mot pensjonsreformen, men kan leses viere enn det. Å sette seg inn i de mange faktorene som ligger bak protestene har i alle fall noe intellektuelt over seg.

«Nei»  sier mange franskmenn til pensjonsreformen. Torkil Berge og Elin Fjerstad bidrar med artikkelen Det positive nei. Ordet «nei» er et av de kraftigste vi har, skriver de: «Det kan skape uenighet og konflikt, både på jobb og privat. Derfor kan det noen ganger være et vanskelig ord å si. Vanligvis er det langt lettere å svare «ja»». En liten tråd her mellom de to nevnte bidrag.

Når livet går oss imot hender det at mismotet kan bikke over i det depressive. Det er mulig både barrikader og et positivt nei kan virke forebyggende. Nå er jeg kritisk til den rause omgangen med diagnoser jeg ser rundt meg, men en ekte depresjon har jeg respekt for. Forebygging av tilbakefall ved depresjon: Kognitiv atferdsterapi eller antidepressiva? heter bidraget fra Eir Ingeborg Helland, Jan Ivar Røssberg og Vilde Skylstad. Det er en litteraturgjennomgang av randomiserte kontrollerte studier som sammenlikner den forebyggende effekten av antidepressive medikamenter og kognitiv atferdsterapi på tilbakefall ved depresjon blant voksne. Nysgjerrig på hva de fant?  Spørsmålet de stiller vitner om en interesse for å prøve å finne ut hva kunnskapsstatusen er på dette området.

Ingerid Elgesem Bjelland og Siri Fossan Viken har tidligere skrevet om pasienters opplevelse med ACT gruppeterapi i en akuttpost. Denne gangen skriver de om utfordringer og muligheter ved innføring og videreutvikling av ACT-grupper i akuttpost under tittelen Implementering av ACT-gruppeterapi i en akuttpost.  Det er ikke alltid alt går etter planen, og deres erfaringer kan være nyttig for andre som har planer om å implementere ulike former for terapeutiske tiltak i døgnposter.

Kognitive sidesprang handler denne gangen om å reise med nattog, byer i endring og viktigheten av å holde sitt skotøy i forsvarlig stand. Byen som metafor for hjernen kan kanskje være nyttig når vi skal prøve å forstå oss selv. Liksom enkelte byer over tid endrer form, uten at de nødvendigvis mister sin personlighet, slik endres også vi over tid, men forblir som regel stort sett den samme. Byhjernen er tittelen på essayet.

Annelise Fredriksen har i sin Leder begynt å se frem til høsten. Under overskriften Som dagene går trekker hun frem viktigheten av kvalitet, samarbeid og engasjement.

God intellektuell påske

Påsken står for døren. For noen har den med seg et budskap, for andre er den bare noen av årets faste fridager. Vanligste intellektuelle syssel er kanskje kryssord og forsøk på å løse mordgåter.  Her finnes det som regel en fasit, men det er mye vi ikke forstår her i verden, mye vi ikke kan forklare. At vi tillegger noe mening trenger ikke bety at det har det. Den intellektuelle har ikke en forklaring på alt, og har respekt for annerledeshet.

Det skal da ha oppnådd en plommetemperatur på ca 65 grader.

I boken Historien om det hele. Fortællinger om magi og videnskap skriver kunstneren Kristian Leth og professor og DNA-forskeren Eske Willerslev om viktigheten av åpenhet og et inkluderende verdenssyn. Willerslev har, på tross av sin naturvitenskapelige tilgang til verdensbilde en viss åpenhet for magi, religion og andre ikke rasjonelle fenomener. Som darwinist stiller han seg spørsmål om hvorfor slike fenomener lever i beste velgående på tvers av ulike kulturer dersom de ikke har noen funksjon. En spennende refleksjon. Kanskje jeg burde innta en intellektuell holdning til påskebudskapet i år, undersøke det nærmere med åpenhet og nysgjerrighet. En ting vet jeg, både ut fra egen erfaring og forskning:  Dersom et mellomstort påskeegg ønskes bløtkokt, skal det, om det kommer rett fra kjøleskapet og har en temperatur på ca 7 grader, og vi befinner oss ca 15 meter over havet, legges i en kjele med kokende vann, og bli der i 5 minutter og 45 sekunder, vel og merke om du koker uten lokk. Det skal da ha oppnådd en plommetemperatur på ca 65 grader. I følge Kjemisk institutt ved Universitetet i Oslo ser den matematiske formelen slik ut: