Forfatter
Uten skrevne ord intet tidsskrift. Det er ikke vanskeligere enn det. Fire ganger i året står den hvite skjermen fremfor meg med den blinkende kursoren, en vertikal strek som forteller meg hvor på siden den første bokstaven i et ord vil begynne i det som skal bli til Redaksjonelt. Det gjelder bare å finne ordet, og ikke minst setningen. Det gjelder å finne noe å skrive om som på en eller annen måte har en viss interesse, både for meg selv og en håndfull andre.
Hvorfor skriver vi?
Anders Haahr Rasmussen spør i boken Skrivemaskinen hvorfor vi menneske har et så stort behov for å uttrykke oss, når det er mye lettere å la det være? Her synes han å være av en annen oppfatning enn Orhan Pamuk som i essaysamlingen Andre farger, en bok om livet, kunsten, bøker og byer, beskriver kontakten med blekk og papir som en form for selvmedisinering. Dager han ikke får skrevet noe siger mismotet inn over ham. Det setter seg i kroppen både psykisk og fysisk. Maggie Nelson, forfatter til de kritikerroste bøkene Argonautene og I blått , bøker som blander filosofiske betraktninger med selvbiografisk stoff, sier at hun skriver for å finne ut hva hun tenker.
I boken Hvorfor skriver jeg starter Karl Ove Knausgård med å fortelle hvordan han har sittet tre dager foran skrivebordet uten å finne svar på spørsmålet. Man han skriver også at å vite noe om noe ofte står ofte i veien for å skrive om det. Det kan kanskje ikke sies å være den beste starten på en faglig artikkel? Tja, jeg vet ikke helt. Den undrende faglige tekst er ofte mer interessant å lese enn den skråsikre og påståelige. Det skal jeg komme tilbake til.
Analoge verktøy i en digital tid. Foto A. Repål
Hvem er forfatteren?
De skrivende er selvsagt ikke et ensartet folkeferd. Jeg vil tro noen karakteristika også er avhengig hvilken sjanger man skriver i. Haruki Murakami hevder likevel i boken Yrke forfatter at forfattere flest ikke akkurat er det han vil kalle harmoniske mennesker med et balansert verdenssyn, ja faktisk synes han mange av dem har sære og lite prisverdige karaktertrekk. Den som velger å lese det nypubliserte Kognitive sidespranget vil kanskje si seg enig. Det kretser rundt det norske litterære miljøet i København for 150 år siden.
Har vi et eksakt språk, vet vi hva begrepene dekker?
Her i tidsskriftet er det i hovedsak fagpersoner som bidrar, men det er stor spennvidde på hva de bidrar med. Her finner du den vitenskapelige artikkel, beskrivelse av praksis så vel som mer essaypregede bidrag at ulikt slag. Reportasjer er det også en del av, så vel som et og annet intervju. Det forfatterne stort sett har til felles er en utdanning innen psykologi eller psykiatri, samt interesse for kognitiv atferdsterapi og beslektede områder. Er forskeren forskjellig fra essayisten? I den grad tekst springer ut fra personlighet kunne det være fristende å svare ja, det er mulig de formelle tekstkravene tiltrekker seg ulike personligheter. Den som leter etter eksakte svar, eller har et tydelig faglig standpunkt som skal selges er kanskje ikke den samme som den som stiller seg mer undrende og mindre bastant til det som beskrives.
Men noen ganger kan jeg savne et tydeligere jeg også i vitenskapelige bidrag, en erkjennelse av at også de, om enn i langt mindre grad, bygger på subjektive preferanser. Det siste er lett å se når fagpersoner med ulikt faglig ståsted forholder seg til samme faglige artikkel. Det er ikke alltid så lett å enes om hvordan resultatene skal tolkes. Men jeg har sans for å gå litt utenfor den konvensjonelle sjanger forståelsen, finne nye vinklinger, eller stille spørsmål på en annen måte. Et spennende eksempel på det å stille spørsmål ved vedtatte sannheter er Jan Ivar Røssberg sin artikkel «Sokratiske spørsmål i kognitiv atferdsterapi ved depresjon». Det spennende er at han peker på at vi nok ikke er så omforent om hva «sokratisk utspørring» er som vi tror. Så i stedet for å bastant bruke begrepet Sokratisk utspørring som noe entydig og selvforklarende åpnes det opp for undring. Det hadde vært spennende å belyse andre av begrepene i KAT på samme måte. Har vi et eksakt språk, vet vi hva begrepene dekker? Jeg synes jeg hører Ludwig Wittgenstein humre hvor han nå måtte befinne seg.
Men tilbake til det innledende spørsmålet, er det mulig å si noe om forfatterne som gruppe, slik Hariku Murakami gjør? Mulig det lar seg gjøre innen skjønnlitteratur, men jeg er mer usikker innenfor vårt fagfelt. Men det som kan være en nyttig øvelse for den som skriver er å stille seg selv spørsmålet hvilken forfatter er jeg, hvorfor skriver jeg?
Hvordan skrive
Jeg har tidligere skrevet om hvordan skrive og skal ikke gjenta meg selv. Det var jo også et tema på skrivekursene til NFKT i Eremo for en del års siden. Men en av de beste bøkene om emnet er fortsatt Stephen King sin bok Om å skrive. Hans Olav Brenne ga flere år senere ut en bok med eksakt samme tittel (joda, den er tydelig og grei, men likevel?) Det er en samtalebok hvor flere norske forfattere prøver å si noe om det å skrive. Her kan det også være inspirasjon å hente. Innledningsvis nevnte jeg rådet fra Karl Ove Knausgård om å skrive om noe man ikke har kjennskap til, jeg antar da at kunnskapen kommer mens man skriver, kanskje i form av research, og ikke minst i form av undring.
En litt annerledes bok, som også berører temaet, er redigert av Lars Saabye Christensen og har tittelen Hjemmekontor. Den ble til under pandemien, hvor tanken var at nettopp forfattere jo har lang erfaring med hjemmekontor, mens det for resten av befolkningen var noe nytt. Her bidrar mange norske forfattere med sitt, og jeg antar mange også vil kunne finne inspirasjon her.
Leseren
Vi som skriver ønsker oss jo lesere. Joda, la oss være såpass ærlige. Selv om mye av det mange av oss skriver havner i skrivebordsskuffen, eller blir liggende oppe i en digital sky et sted, så har de fleste et ønske om å få det utgitt. Strengt tatt, hadde det ikke eksistert lesere er jeg usikker på om vi hadde hatt så mange skrivere. Nå kan jo sist nevnte gruppe eksistere uten lesere, mens lesere er avhengig av forfattere, men la nå det ligge. Forfattere søker lesere.
En spesiell type leser er kritikeren. Her vil jeg skille mellom tre typer, selv om de er noe beslektet. Den første er den indre kritikeren. Den er er det mange forfattere, amatører så vel som mer profesjonelle, som sliter med. Mye ser aldri dagens lys på grunn av den indre kritikeren. Så er det den offentlige kritikeren. Det kan være en som jobber for en avis, et magasin eller i andre media. Det er også en blandet skare, som sikkert omfatter alt fra de som gjerne selv skulle ha vært forfattere til mer litterært skolerte. Noen av disse kan som kjent være nokså bastante og prøver å gjøre subjektive betraktninger til allmenngyldige sannheter. Enkelte kjenner nok også på gleden ved å slakte. Blant de offisielle kritikerne finne vi også kollegaer innen faget, også noen av dem kan nok kjenne gleden ved å ri på egne kjepphester, og da er den hesten i deres egne øyne nokså fullblods.
En spesiell type leser er kritikeren.
Den tredje kritikeren er leseren. Denne gruppen kan nok ha nokså ulike meninger om en tekst er god eller ikke, men de gjør seg sjelden til kjenne offentlig. Likevel tror jeg mange som publiserer tekster også frykter denne gruppen.
Med andre ord, det finnes mange slags lesere, men det de har til felles er at de kan skape en frykt hos den som skriver for å bli offentlig kritisert. Og det er prisen man betaler for å publisere. Du kan ikke være sikker på forhånd, og det hjelper ikke om kritikken faktisk kan være negativ på tynt grunnlag eller med utgangspunkt i underliggende motiver. Den står der når den står der. Eller, som forfatteren kan kjenne på, det er et jeg som står der, i gapestokken. «Så du trodde du var noe du!» Her er det vel Aksel Sandemose som grynter fra der han måtte befinne seg.
Men det skrives
Men det skrives da heldigvis. I dette slippet med artikler finner du ved siden av nevnte Kognitive sidesprang som har tittelen I Kongens by, også en fyldig oppdatering for status for kognitiv atferdsterapi i dag. Artikkelen er skrevet er skrevet av Jan Ivar Røssberg og har tittelen Hva er status for kognitiv atferdsterapi. Den er også nylig trykket i NFKT sin jubileumsbok Fra tanke til handling. Det har vært samlinger med kursledere på trinn 1 hvor temaet har vært hvordan NFKT skal få inn kompetanse i behandling på digitale plattformer som del av utdanningen. Det kom mange spennende innspill og Siv Iren Juklestad har skrevet en reportasje fra samlingene med tittelen Kursendring. Annelise Fredriksen rakk å skrive en leder før hun legger kursen mot sydligere strøk. Fra et nokså hustrig Tromsø mottar jeg en leder som har fått tittelen Sommer & Høst. Jeg er på ny i Kongens by når jeg mottar den, og det er i mer sommerlige omgivelser jeg lan lese om KAT og følelser, jubileum for barn- og unge og kommende høstlige aktiviteter i regi av NFKT. Ine Jareid har vært tilbake i Paris siden sist. Siste brikke i det som utgjør denne samlingen bidrag handler om alternative aktiviteter i lysets by for de som har tenkt seg dit. I disse tider kan det være smart å ikke oppsøke alle steder hvor turister flokkes. De er som kjent ikke like populære blant lokalbefolkningen. Da kan det være nyttig å lese Ines alternative reiseguide, som også kan leses som en fortettet reiseskildring. Et annet tips om en alternativ reiseguide er August Strindbergs Inferno. Han skrev den våren 1897. En selvbiografisk roman hvor han midt oppe i sitt mareritt også er opptatt av å utforske «flanør-litteraturens muligheter.»
