Det epistemiske overmotet i kognitiv atferdsterapi

Jeg mener at klinisk virksomhet og deler av forskningen langt fra er så evidensbasert som man liker å gi inntrykk av og at dette fører til omfattende etiske overtramp som har store negative følger for pasientene og de pårørende. Jeg er selv forskerutdannet, men av grunner som kommer til å bli åpenbare ønsker jeg ikke gå i detalj, jeg må være anonym. Jeg er forelder til tre barn, hvorav to har store psykiske problemer .

Våre erfaringer med eksponeringsterapi

Som foreldre har vi hatt lang erfaring med behandling med eksponeringsterapi. Disse erfaringene kan deles i tre grupper:

1. Ett av våre barn har fått behandling hos privat psykolog og kurs hos BUP med
eksponeringsterapi som ga positive resultater raskt slik at ungdommen nå er så godt som kvitt angsten. Dette er vi takknemlig for.

2. Et annet barn får positiv effekt av eksponering kun når barnet selv er høyt motivert, og da tar det nesten alltid svært lang tid, og med meget høy innsats fra både seg selv, foreldre og omgivelser. Dette arbeider vi med daglig, og selv om vi ser positivt effekt, kan det knapt sies å danne grunnlag for terapeutisk virksomhet for å bringe barnet fra det lave funksjonsnivå hen nå har, til et funksjonsnivå en må ha i vårt samfunn.

3. Når det samme barnet blir forsøkt påtvunget eksponering fra behandlere er effekten svært negativ. Det har vært forsøkt utført eksponeringsterapi på hen av en lang rekke behandlerenover 7 år, og effekten er alltid den samme: Barnet beskriver sterke dissosiative opplevelser, og med det suicidale tanker og handlinger . Barnet bringes som følge av behandlingen ofte ned til et lavere funksjonsnivå enn før behandlingen.

Jeg har lest en del vitenskapelig litteratur i psykologi, og er ikke i tvil om at kognitiv atferdsterapi er støttet av en betydelig mengde valid forskning. Likevel, vår erfaring med poliklinisk praksis er som å være fanget i en pseudovitenskapelig kult.

Pseudovitenskap

Mange vitenskapsfilosofer har strevd med å definere hva som utgjør vitenskap. Blant de mest kjente er Karl Popper, som så med skepsis på samtidens marxister og freudianere, som han mente først og fremst søkte bekreftelse på ideer de søkte å etablere, og fant denne bekreftelsen overalt de så. Man formulerte så modeller som var så brede at de kunne innholde “alt” og derfor ikke ekskludere noe, noe som igjen gjorde at de ikke kunne forklare noe. Han holdt dette i kontrast med for eksempel Einsteins generelle relativitetsteori, som forutsa at lys fra en fjern stjerne ville bøyes av solas gravitasjon og at dette ville være observerbart under en total solformørkelse. For Popper ble altså et klart kriterium for vitenskapelighet at Einstein formulerte teoriene sine slik at de måtte forkastes hvis et enkelt eksperiment viste at teorien ikke holdt. Tilnærmingen er kalt “falsifikasjonisme” og Popper søkte her å etablere en distinksjon mellom vitenskap og pseudovitenskap, der pseudovitenskap kler seg i vitenskapens klær , men klarer ikke å frambringe kunnskap man kan basere viktig virksomhet på.

Falsifikasjonisme er vanskelig å praktisere, og har blitt utsatt for kritikk, den mest kjente kritikken kom fra Paul Feyerabend, som mente å kunne påvise at vitenskap aldri har blitt utført slik vitenskapelig metodelære foreskriver. Feyerabend var en ekstrem individualist som mente det ikke skulle være begrensninger på forskerens metode, at det ville medføre ufrihet.

Overtramp vi har blitt utsatt for

En behandler blir tiltrodd makt over sine pasienter, enten formelt ved sin posisjon i samfunnet, eller ved at pasienten gir behandleren tillit. Jeg mener Feyerabend tok feil om individets frihet. Pasienten må heller bli så godt informert at hen kan peke på svakheter i behandlerens metode, men dette er ikke mulig hvis det ikke finnes metodiske standarder. Det fører til ufrihet og sannsynligvis sviktende behandlingsresultat.

Å prøve samme metode igjen og igjen er ikke forsvarlig behandling

Dette har vi kjent på kroppen. Hver gang behandler byttes ut, ved at man rykker til en ny linje eller ved reorganisering, insisterer behandlere på å bruke nøyaktig de samme metodene, og hver gang feiler de på nøyaktig samme måte. Nå har vi måttet si nei, vi samtykker ikke til at den samme behandlingen blir brukt, den har aldri ført til noe annet enn skade på denne pasienten.

Å prøve samme metode igjen og igjen er ikke forsvarlig behandling. Eksponeringsterapien fungerer for mange, men åpenbart ikke for dette barnet. Barnet var redd for at behandlerne skulle komme hjem til oss, hens eneste trygge havn, men gikk til slutt med på det. Etter lenger tid beskrev hen dissosiativ amnesi, depersonalisering og derealisasjon for behandler og lege. Legen henvendte seg da til mor og sa slik at barnet hørte det: “Det tror jeg ikke noe på.» Barnet har ingen forutgående historier med traumer, annet enn det som er påført gjennom eksponeringsterapi. Etter denne opplevelsen nekter barnet å møte legen igjen. Legen klarer ikke å se at sin egen atferd er grunnen til at barnet nekter å møte vedkommende.

1, 2, … mange … alle

Epistemologi er læren om kunnskap, om hvordan man kan få kunnskap og om hvilke grenser den har. For oss ser det ut til at det innenfor kognitiv atferdsterapi er stor enighet om at eksponeringsterapi alltid er rett metode for angstbehandling. Epistemologien vil da kreve svar på det plagsomme spørsmålet “hvordan vet de det?” Man argumenterer induktivt, man ser at det fungerer ved å behandle et antall mennesker der man ser bedring. Et berømt eksempel på induksjon er påstanden “alle svaner er hvite.”

Når man insisterer på at eksponeringsterapi fungerer på alle barn, innser man ikke begrensningene i
egen metode.

Påstanden så lenge riktig ut da man ikke har sett noe annet enn hvite svaner i Europa, men det er induksjon, man slutter fra enkelteksempler og da må man være åpen for å ta feil. Det skjedde da også, det finnes sorte svaner i Australia og svaner med sort hals i Sør-Amerika. Heri ligger det epistemiske overmotet i kognitiv atferdsterapi, vår erfaring er altså at man ikke er villig til å innse at eksponeringsterapi har grenser. Det er helt sentralt for all vitenskapelig virksomhet, spesielt erfaringsvitenskaper som bruker induktiv metode, at man alltid er på utkikk etter grensene, og det er her Poppers falsifikasjonsmetodikk blir sentral. Når man insisterer på at eksponeringsterapi fungerer på alle barn, innser man ikke begrensningene i egen metode. Man blir tydelig pseudovitenskapelig.

Kultisk utnytting

Vi har opplevd møtet med behandlerne som fullstendig machiavellisk, de gjør alt for å få makt over oss, i sin urokkelige tro på at eksponeringsterapi er det eneste riktige og nødvendige. De benekter vår beskrivelse av virkeligheten. Vi har konsekvent blitt avbrutt da vi har forsøkt å legge fram de tre punktene jeg innledet artikkelen med. Dette har ført til at vi nå kommuniserer skriftlig. De prøver å påføre oss skam, de gjør det helt klart at de mener foreldrene har skyld i barnets problemer. Dette er neste nivå i pseudovitenskapens playbook, at behandlingen ikke virker fordi vi ikke tror nok, det er nettopp slik homøpati og healing har bortforklart mangel på effekt i alle år. Når vi tar opp hvor ille dette er møtes vi med de vanlige hersketeknikkene: “Det er synd at dere føler det sånn” – de gjør det til et spørsmål om våre følelser og ikke deres etiske overtramp. Dette, i kombinasjon med de mange truslene utgjør klare kultiske trekk, en kult som har oppstått fordi behandlerne har svært mye makt over oss og fordi behandlerne har kledd seg i vitenskapens klær, svært ufortjent.

Men så var vi ikke alene

Det finnes mange grupper på nett der folk deler liknende historier når de tror de er anonyme. Mange beskriver at eksponeringsterapi har hatt negativ effekt, mange beskriver forsøk på manipulasjon og tvang. Foreldre vil ikke eksponere barnas problemer, og frykten for sanksjoner fra helsevesenet gjør at dette ikke er noe man snakker om offentlig. Før eller siden vil noen føle at de ikke har noe å tape lenger, og hvis først en står fram, vil demningen briste, og hundrevis av historier om etiske overtramp og til og med overgrep gjort i eksponeringsterapiens navn vil kunne komme fram.

Man må klart ha rom for behandling som ligger nære forskningsfronten, men da må man ha tydelig krav til vitenskapelig metodikk…

Oppgjøret bør komme innenfra. Ansvaret for å ta det nødvendige oppgjøret med kultisk praksis bør ligge på Norsk forening for kognitiv atferdsterapi, basert på foreningens eksisterende etiske retningslinjer, som brytes over en lav sko. Foreningen må også ta ansvaret for den dårlige epistemologiske treningen som finnes hos både forskere og klinikere, og sørge for å engasjere de vitenskapsteoretiske miljøene i Norge for å sikre at eksponeringsterapiens grenser blir godt kjent.

Helsemyndighetene har vært for passive og det må stilles spørsmålstegn ved om godkjenning av behandling kan gis på det grunnlag som nå foreligger. Man må klart ha rom for behandling som ligger nære forskningsfronten, men da må man ha tydelig krav til vitenskapelig metodikk, samtidig som man må være klar over at felter som har evidens for noen metoder, ikke alltid er så universelle som enkelte behandlere later til å tro.