De ulykkelige lykkelige

Ser vi på FN sin årlige World Happiness Report, eller «Lykkerapporten» som den også kalles på godt norsk, ligger de nordiske landene svært godt an. På tross av dette rapporteres det om sviktende psykisk helse og økende forbruk av antidepressiva. Det kan virke litt paradoksalt, så jeg har prøvd å grave litt i det.La oss starte med selve «Lykkerapporten». Hva bygger den på? På FN sin egne sider leser jeg følgende:

Lykkeindeksen rangerer land basert på hvor lykkelige befolkningen er. Omtrent 3000 mennesker i hvert land har blitt spurt om å vurdere sitt nåværende liv på en skala fra 0-10, hvor 0 er det verste mulige livet og 10 er det beste mulige livet. Jo nærmere landets score er 10, desto lykkeligere er befolkningen.

Forskjellene forsøkes så forklart ut fra følgende faktorer:

– Inntekt, målt i BNP per innbygger (PPP).
– Forventet antall leveår med god helse.
– Omsorg, basert på om personer har slektninger eller venner de kan regne med hjelper dem når de trenger det.
– Frihet til å kunne velge å leve det livet du ønsker å leve.
– Generøsitet, basert på om befolkningen gir penger til veldedige formål.
– Korrupsjon, basert på hvor mye korrupsjon befolkningen tror det er i samfunnet.

Det kan virke som om gode resultater på disse områdene ikke er nok til å gjøre oss lykkelige. Men hva er lykke? I følge Store Norske Leksikon er det «til vanlig en betegnelse på en opplevd følelsesmessig tilstand med svært positive kjennetegn. Lykke kan brukes om flere ulike emosjonelle tilstander, da både eksalterte tilstander som eufori og avdempede følelser som glede og tilfredshet begge kan beskrives som en følelse av lykke.»

Det rapporteres i alle fall om økt psykisk uhelse både hos oss og i flere av våre naboland.

Dersom de spurte utgjør et representativt utvalg av befolkningen kan det jo nesten virke som om det å skåre høyt her er en risikofaktor for å slite psykisk. At det å gå rundt og være lykkelig hele tiden har sin pris, man kan komme til å bli psykisk syk av det. Det rapporteres i alle fall om økt psykisk uhelse både hos oss og i flere av våre naboland.

Kritiske røster fra våre naboland

Det er flere enn meg som stusser over dette paradokset. En av dem er Rasmus Meyer, Forstander Krogerup Højskole og leder av den danske trivselskommisjonen som nylig kom med en rapport. Han viser til at det har skjedd en patologisering, et begrep som dekker over at vi som samfunn, rent kulturelt, i stigende grad er tilbøyelig til å oversette alminnelige menneskelige følelser til noe patologisk eller diagnostisk. Det har i følge rapporten skjedd en psykiatrisering av den offentlige samtale om disse spørsmålene, kulturelt er det en tilbøyelighet til å forstå seg selv med begreper som før var forbeholdt det psykiatriske landskapet. Meyer hevder videre at vi strukturelt har organisert hjelpen og støtten slik at det som åpner døren til hjelp er at man har en diagnose. Han mener vi ser en dobbeltbevegelse hvor vi både kulturelt og strukturelt guider barn og unge i retning av et patologisk landskap når de skal forstå seg selv. Den interesserte kan høre hele samtalen i radioprogrammet Brinkmanns briks på DR1.

Stille kveld med radiolytting. Foto A. Repål

Lignende innspill har psykiater og professor Christian Rück i det svenske radioprogrammet Søndagsinterjvuen på  SR P1 med tittelen: Christian Rück – professor i jammerdalen. Han vil gjøre lidelse til en naturlig del av livet og spør som meg: Hvorfor er vi så ulykkelige når landskapet rundt oss aldri har vært bedre? Hvorfor så ulykkelig når vi lever i de beste av tider? Det kan virke som om vi blir mer sarte jo tryggere vi har det. Jakten på forklaringer gjør ting verre. Handler det om savnet etter mening? Han mener også psykisk ubalanse er et problematisk begrep. Mye angst og depresjon er en del av livet. Lidelsen har alltid fulgt med det å være menneske, men hvordan vi ser på lidelsen har forandret seg. Forskjellen er at langt mer av lidelsen i dag forklares gjennom en diagnose eller begrep som psykisk uhelse eller traume. Der det tidligere var prester som tolket lidelsen er sjefsarkitektene nå psykologer, psykiatere og leger, som virker i et økosystem av selvhjelpsbøker, podkaster og sosiale media.

Hvorfor så ulykkelig når vi lever i de beste av tider?

La meg understreke at ingen av dem er skeptiske til diagnoser og behandling av psykiske lidelser som sådan. Det er endringene i synet på livets mer hverdagslige utfordringer de er kritiske til. Jeg har alltid vært skeptisk til samfunn hvor det kollektive betyr alt og individet lite eller intet. Men jeg må jo innrømme at jeg nå begynner å bli skeptisk til den individualiseringen vi ser, dyrkingen av egoet, selvet, over alt annet.

Refleksjoner til ettertanke

I en kronikk publisert på NRK sine nettsider 3. juni hadde Ali Mohammed noen interessante betraktninger under den pirrende tittelen Vi trenger ikke hverandre. Her skriver han blant annet:

» Du trenger ikke naboen. Du trenger ikke å banke på døra til noen. Det høres ut som frihet. Men jeg er ikke sikker på om det bare er det. Vi mister hverandre uten å merke det.,,

Du kan gå gjennom en hel dag uten å snakke med noen, handle uten et ord og ordne livet ditt fra en skjerm. Alt fungerer. Men noe mangler. For det er i de små samtalene ting skjer. Det er der relasjoner begynner. Det er der du blir sett. Når de forsvinner, blir det stillere. Og i den stillheten er det lettere å bli alene.

Vi snakker mindre med hverandre, og prøver å fikse det i etterkant. Lager kampanjer mot ensomhet, setter i gang tiltak og organiserer hjelp gjennom blant annet Røde Kors og Kirkens Bymisjon. Det er viktig arbeid. Men det reiser et spørsmål vi ikke liker å stille: Kan vi egentlig outsource oss ut av problemer vi selv har vært med på å skape? For samtidig fortsetter vi å dyrke det samme idealet.»

Refleksjoner til ettertanke. Er det dette vi ønsker? Dersom det er dette som er paradiset er det lett å se konturene av det som mangler. Men for all del, frykt ikke, vi har jo terapeutene!

Søvn som terapeutisk strategi

Den New York baserte journalisten og forfatteren Adam Gopnik har en fornøyelig artikkel i The New Yorker. Den ble opprinnelig publisert i magasinet i 1998, men er å finne i en samling med utvalgte tidligere bidrag, utgitt under tittelen Life Stories. Profiles from The New Yorker. Som ung ambisiøs skribent var han en del av den kreative klasse i New York, og de syntes livet kunne være frustrerende iblant. Da var det godt å kunne søke profesjonell hjelp. Adam Gopnik sin artikkel har tittelen Man goes to see a Doctor. Hva den handler om beskriver han best selv:

I was on the receiving end of what must have been one of the last and easily one of the most unsuccessful psychoanalyses that have ever been attempted – one of the last times German-born analyst with a direct laying on of hands from Freud, spent forty-five minutes twice a week for six years discussing, in a small room on Park Avenue decorated with Motherwell posters, the problems of a “creative “ New York neurotic.

Psykoanalytikeren Max Grosskurth er en eldre mann som virker like opptatt av sladder rundt andre av datidens kjente kulturelle personligheter som av Gopniks anliggender, og artikkelen gir oss et underholdende innblikk i hva terapi også kan være. Gopnik opplevde stadig at psykoanalytikeren sovnet under disse samtalene. Siden kom han over en bok med henvisning til dette fenomenet:

Not long ago, I read, in a book about therapy, a reference to a distinguished older analyst who made a point of going to sleep in front of his patients. Apparently, Grosskurth – for who else could it have been? – was famous for his therapeutic skills in falling asleep as you talked. It was tactical, even strategic.

Utvalgte historier fra The New Yorker. Foto A. Repål

Temaene Gopnik tok opp under samtalene dreide seg om vansker med å fullføre artikler uten klar deadline, spørsmål om han skulle ha barn eller ikke, planlegging av reiser, generell usikkerhet og tvil. Med andre ord hverdagslivet. Man kan jo skjønne at dette må ha kjedet psykoanalytikeren. Trenger man virkelig å gå i terapi for slikt? Hva har man venner til? Man får selv gjøre sine valg, men jeg håper da inderlig at NFKT er seg bevisst på hvilken måte vi forholder oss til terapeutisering av samfunnet. Her hadde det vært spennende med noen refleksjoner fra etikkutvalget.

Jakten på en diagnose

Et eksempel på hva som kan skje dersom du tilsynelatende har alt, men ingenting å ha det i, er å finne i erindringsboken til den svenske legen Axel Munthe. Han var blant annet elev hos Charcot i La Salpetriere i Paris som i hovedsak beskjeftiget seg med sin grande hysterie og hypnotisme. Han ble berømt for sine Lecons du Mardi, hvor «den store salen var fylt til siste plass av et broket publikum fra hele Paris, det var forfattere, journalister, berømte skuespillere og skuespillerinner, fashionable demimonder, alle sykelig nysgjerrige efter å bli vitne til hypnotismens merkelige frenomener, som hadde vært halvt glemt siden Mesmers og Brais dager…For meg som i årevis hadde brukt min fritid til studiet av hypnotismen, var disse oppvisningene på La Salpetriere for Tout Paris bare en meningsløs farse, en forvirret blanding av sannhet og bedrag.» Munthes kritiske blikk falt ikke i god jord hos Charcot.

Utsøkt sommerlektyre. Foto. A. Repål

Her, i dette miljøet, praktiserte Axel Munthe en periode som «motelege» hvis pasienter i hovedsak besto av unge frustrerte overklassefruer som i mangel på suksess etter jakten på et innhold i livet hadde begynt å jakte en diagnose i stedet. Og det kunne Munthe og hans kolleger tilby. Munthe ble selv etter hvert også mer og mer kritisk til dette, som han opplevde ikke handlet om en reell sykdom, den svært diffuse diagnosen colitis ble brukt som årsak. Nei, dette handlet om lettjente penger og kvinner uten et meningsfylt livsinnhold. Om du mangler sommerlektyre kan Axel Munthe sin erindringer i Boken om San Michele sterkt anbefales. Du skal bare ta noen av erindringene med en klype salt.

Heksebrygg

Kombinasjonen mennesker på jakt etter mening med strevet, terapeuter sultne på egen bekreftelse og profesjonsforeninger med ønske om å vokse er et skummelt brygg. Legg til muligheten for god profitt og noen spiseskjeer egen fortreffelighet hva det faglige angår så begynner det virkelig å boble i gryten.

Jeg vil ikke tilbake til prestene, jeg tror ikke alt var bedre før, men jeg tror vi som samfunn er i ferd med å miste noe, og jeg tror ikke terapeuter kan hjelpe oss. Her må vi finne tilbake til evnen og troen på at vi kan hjelpe hverandre, at vi kan snakke sammen om livets mange begredeligheter uten å ty til diagnosespråk og at gode relasjoner i langt større grad burde handle om liver der ute fremfor det som skjer i terapirommet.

Jeg vil ikke tilbake til prestene, jeg tror ikke alt var bedre før, men jeg tror vi som samfunn er i ferd med å miste noe, og jeg tror ikke terapeuter kan hjelpe oss her.

Jeg skulle gjerne spurt Adam og Eva om de ønsket seg tilbake til Paradis etter å ha fått erfare det verdslige jordelivet. Jeg er slett ikke sikker på om de ville svart ja. Og så, av ren nysgjerrighet, ville jeg spurt dem om de visste hvorfor de har navler, om de hadde det da? Det er slik de er fremstilt på alle de malerier jeg har sett, men det kan jo skyldes kunstnerisk frihet eller mangel på sådan. I dag her vel navlebeskuelse fått en litt annen betydning, noe i retning av å være svært opptatt av seg selv. Som nevnt, der er ikke sikkert det bare kommer noe positivt ut av det.