Hva har jeg hatt bruk for i mine 40 år som kognitiv atferdsterapeut?

Utdanning

Min grunnutdanning fra USA som psykolog inkluderte både opplæring i kliniske ferdigheter og forskningskompetanse til PhD. Veileder på min doktorgrad var atferdspsykologen O. H. Mowrer. Det var han som lanserte to-faktor teorien (Mowrer,1947), som avdekket sentrale mekanismer ved angstlidelser og som bidro til utvikling av behandlingsmetoder slik som eksponeringsterapi, noe som fortsatt er meget relevant. Min doktorgrad handlet om et forsøk på å måle effektiviteten av selvhjelpsgrupper for personer med lettere personlige vansker ut fra en metode han selv hadde utviklet: Integrity Groups (Vogel, 1979).

Min utdanning var et dobbeltkompetanseløp som tok meg 10 år på universitetsnivå. Jeg studerte ved University of Illinois, og det faglige grunnlaget var basert på sosial læringsteori. Vi lærte, for eksempel, systematisk desensitivisering, en tidlig form for eksponeringsterapi, ansett som en hovedmetode for behandling av fobiske lidelser. Ulike muskelavspenningsøvelser inngikk også i angstbehandlingen. Nyere metoder fra den kognitive revolusjonen ble vi også kjent med, og det var metodene til Albert Ellis som først var i fokus (Ellis, 1962). Aaron Becks metoder ble jeg kjent med etter endt utdanning. Selv om utdanningen primært var læringsteori-orientert ble jeg, av erfarne klinikere som hadde en eklektisk holdning til terapi, introdusert til andre metoder i kliniske praksis Den humanistiske tilnærmingen til terapi, basert på Carl Rogers, var hovedstammen i vår praksis ved universitetsklinikken. Jeg husker også at de fleste på mitt kull var begeistret for de paradoksale og kreative metodene hentet fra informasjonsteori utviklet av Milton H. Erikson, Jay Haley og Paul Watzlawick (Watzlawick,1974). Jeg fikk også praksis i gruppeterapi som fulgte de psykodynamiske prinsippene til Yalom (1970).

Arbeid med utviklingshemmede

Etter endt utdanning bar det rett over til Norge og arbeid med psykisk utviklingshemmede. Her kom min læringspsykologiske bakgrunn til god nytte. Pasienter med autistiske trekk responderte positivt på rene atferdsstrategier, noe som også passet med mine begrensede språklige ferdigheter i norsk. Dette omfattet vel og merke kun de positive forsterkningsprinsippene og ikke bruk av straff, noe som var ansett som etisk uforsvarlig i behandlingen jeg var opplært i. Opplæring i ADL-ferdigheter (aktiviteter for dagliglivet) og språktrening førte til økt livskvalitet for beboerne, men fungerte også for høyere fungerende beboere uten autistiske trekk. En av mine første norske pasienter var en autistisk jente på 13 år som var uten språk og som fortsatt brukte bleier. Gjennom godt samarbeid med vernepleiere på  avdelingen ble hun renslig og kvitt bleiene. Hun var veldig kontaktsvak, men jeg lærte henne å bruke lyden «ahh» konsekvent når hun ville svare bekreftende på hva hun hadde lyst på, m.a.o. var det et «Ja» for henne.

Jeg er veldig glad for min praksis med psykisk utviklingshemmede.

Jeg fikk henvist beboerne som hadde adferdsvansker og som blant annet kunne være voldelige for å få sin vilje. Problemene kunne ses utfra et kommunikasjonsperspektiv (Vogel, 1982). En av metodene jeg kunne anvende fra min utdanning var selvhevdelsestrening (assertion training) gjennom rollespill (Vogel, 1983). Slike målrettete tiltak var mulig når forholdene ellers lå til rette for dette i pasientenes boenheter. Mindre og mer familie-orienterte paviljonger, med en høyere bemanningsfaktor, bidro til å øke livskvalitet og gav færre psykiske vansker blant beboerne (Vogel & Mjell, 1986). Jeg er veldig glad for min praksis med psykisk utviklingshemmede. Det har gitt meg veldig mye, det lærte meg om menneskeverdighet og det å ha respekt for at endringer for enkelte kan ta lang tid.

Voksenpsykiatri

I forbindelse med spesialistutdanning tok jeg jobb i voksenpsykiatrien i ett år. Der var psykodynamisk tenkning enerådende. Jeg var likevel med på å innføre prinsipper fra Banduras modellæring (Bandura, 1969), igjen gjennom selvhevdelsestrening. Denne behandlingen ga symptomrettet hjelp for mange pasienter, uten at det alltid var nødvendig å arbeide med de underliggende årsakene først. Jeg tenkerr fortsatt noen ganger, med begrenset tid, at det kan være forsvarlig å bygge opp pasientens selvtillit ved at de får mer kontroll over noen av sine symptomer. I løpet av min lange karriere har jeg noen ganger truffet de samme pasienter i senere livsfaser. De som har tatt kontakt på nytt har som regel gjort noe fremgang og har ønsket å komme videre gjennom å ta tak i mer grunnleggende problematikk. Dette er også i tråd med prinsipper jeg først ble kjent med etter min grunnutdanning, spesielt da jeg begynte å arbeide i russektoren.  Etter at jeg fikk spesialistgodkjenning fra Norsk Psykologforening, har jeg kontinuerlig hatt en liten privat praksis ved siden av  mine faste stillinger.

Arbeid med rus

Mine neste arbeidsplasser var innen russektoren. Læringspsykologiske metoder for blant annet kontrollert drikking var veldig nyttig for min pasientbehandling. De sosiale læringsprinsippene fra Endringshjulet (Prochaska, et al.1992) var sentrale i tiltak jeg fikk innført på avdelingsnivå da jeg etter hvert hadde fått ledende stillinger, først på et kurhjem og etterpå når jeg fikk opprettet en poliklinikk. Jeg lærte at prinsippene fra Motiverende Intervju  (Miller & Rollnick, 1991) spilte en viktig rolle i rusbehandling, og etterhvert har jeg sett at det har stor verdi også i annen behandling, for eksempel for angstlidelser. Det handler om å øke troen på egne evner (self-efficacy) hvis man vil at viktige endringer i pasientens livsstil skal opprettholdes (Vogel et al., 1996).

På sporet av kognitiv atferdsterapi

På slutten av 1988 ble jeg kjent med daværende doktorgradsstudent Tore C. Stiles, som samlet en gruppe psykologer som var interessert å lære å anvende de kognitive terapimetodene til Aaron Beck. Jeg ble med på ukentlige samlinger hvor vi diskuterte teori og etter hvert viste hverandre videoopptak fra pasientbehandlinger. Vi deltok i forskjellige behandlingsforskningsprosjekter. Tore veiledet oss i behandling av depresjon og Cluster C personlighetsforstyrrelser. Jeg innså at prinsippene i kognitiv atferdsterapi ikke er noe man bare kan lese seg til. Det var helt avgjørende for meg å få veiledning på videoopptak av mine terapisamtaler. Vi var så heldig å få kurs med verdensledende kognitiv terapeuter som Judy Beck, Arthur Freeman og Jeffrey Young. Det ga oss en skikkelig «boost» for våre ferdigheter, og først da begynte jeg å fungere som en kognitiv atferdsterapeut. Da Norsk forening for kognitiv terapi (NFKT) ble dannet i 1994 var jeg med i det første styret som Tore ledet.

Tvangslidelser

I 1993 fikk jeg en telefon fra professor K. G. Gøtestam som ville at jeg skulle behandle pasienter med  obsessiv-kompulsiv (OCD)  og lede det første behandlingsprosjektet med bruk av eksponeringsterapi med respons prevensjon. Det sa jeg ja til. Eksponeringsterapien brukte læringspsykologiske prinsipper som hadde vært kjent i over 20 år uten at det hadde blitt tilgjengelig for norske OCD pasienter. Et av hovedfunnene fra prosjektet var at elementer av kognitiv terapi, kombinert med eksponering, ga omtrent den samme gode effekten som en ren eksponerings betingelse (Vogel et al., 2004). Etter flere års arbeid ble prosjektet fullført og jeg fikk i 1998 tilbud om en førsteamanuensis stilling ved NTNU. Universitetet hadde på det tidspunkt nettopp startet opp et embetsstudium i psykologi under ledelse av professor Tore C. Stiles.

Siden min doktorgrad i USA var basert på en evalueringsmetode for selvhjelpsgrupper, var det naturlig at jeg fant selvhjelpsorganisasjonen Norsk OCD forening, Ananke, som en helt uvurderlig samarbeidspartner for mitt behandlingsprosjekt for tvangslidelser. Henvisninger til prosjektet ble formidlet av Ananke. Jeg hadde fortsatt kontakt med Ananke etter at prosjektet var avsluttet. Jeg stilte også opp senere når jeg ble spurt om å holde foredrag for dem. Jeg fikk også økonomisk støtte til oversettelse av flere selvhjelps bøker fordi Ananke sto som sponsor i mine søknader til Psykisk Helse.

Ulike tilnærminger

Et av de første nye prosjektene jeg deltok i etter jeg begynte på NTNU var et behandlingsprosjekt for sosial angst med metakognitive terapimetoder under veiledning av Adrian Wells. Hans Nordahl, som også var prosjektleder, Tore Stiles og jeg ble med som behandlere. Resultatene var noe av de sterkest man har oppnådd i behandling av sosial angst (Nordahl, et al., 2016). Jeg fikk verdifull veiledning i metakognitiv terapi under prosjektet og etter hvert fikk jeg også godkjenning på Level 2 i metakognitiv terapi. I min privat praksis anvender jeg i dag metoder hentet fra både kognitiv atferdsterapi og metakognitiv terapi, utfra hva som fungerer best for pasienten.

En banebrytende opplevelse for meg var også min forskningspermisjon hos professor David Barlow i Boston. På hans klinikk lærte jeg mye om strukturerte intervjumetoder for kartlegging av pasienters problemer. I tillegg hadde han nettopp utviklet en spennende Unified Protocol basert på en transteoretisk modell for behandling av psykiske lidelser. Kort fortalt, de fleste pasienters problemer kan ses på et kontinuum av virksomme faktorer slik at metoder som for eksempel oppmerksomhetstrening kan ha en positiv effekt på tvers av ulike diagnoser.

Terapi på digitale plattformer

Et av prosjektene jeg senere var prosjektleder for var det første kontrollerte eksperimentet hvor pasienter med tvangslidelser fikk hele sin eksponeringsterapi gjennomført som videokonsultasjoner via Ipad. Da lærte jeg at man kan oppnå like gode resultater med digitale medier som ved tradisjonelle ansikt – til – ansikt behandling (Vogel et al., 2014). Det må også sies at de fremste behandlere av tvangslidelser i Norge på denne tiden deltok i prosjektet; Bjarne Hansen, Leif Edvard Kennair, Stian Solem, Åshild Håland, Gunvor Launes, Erna Moen, og Kristen Hagen. Professor Joseph Himle ga oss verdifull veiledning. Men tidligere har vi vist at psykologistudenter tidlig i sin utdanning også kan behandle  tvangslidelser med svært god effekt når de får  tett veiledning fra erfarne terapeuter (Solem, et al., 2009).

Da lærte jeg at man kan oppnå like gode resultater med digitale medier som ved tradisjonelle ansikt – til – ansikt behandling

I tillegg til forskning har jeg forelest i flere kurs som ledd i utdanning i NFKT. Jeg har også vært mye brukt som veileder i NFKT og under etablering av spesialiserte team i hver helseregion for behandling av OCD (4-dagers behandling) under ledelsen av Bjarne Hansen.

Ut i verden

En av de mest givende oppgaver jeg har hatt er å organisere sju fagsamlinger for NKFT i Italia sammen med psykolog Håkon Stenmark. Det var en populær måte å kombinere tilegnelse av fagkunnskap og etablering av nettverk for kognitive atferdsterapeuter. Foredragsholdere kom fra hele landet og de hadde utviklet kompetanse med kognitiv atferdsterapi for flere type problemer. At dette skjedde innenfor rammen av italienske-kulturopplevelser var nok det som satt prikken over i-en for mange.

Det gode samarbeid

Som det forhåpentligvis har kommet frem er forskning i høyeste grad et resultat av godt samarbeid mellom mange dyktige kolleger. Jeg må også tilføye at samarbeid med mine tre doktorgradsstudenter: Bjarne Hansen, Åshild Håland, og Stian Solem har vært noe av det mest verdifulle jeg har opplevd på universitetet.  Jeg er også spesielt glad for at jeg ofte har involvert studenter som er tidlig i sin utdanning til å være studentterapeuter, som nevnt tidligere for tvangslidelser, men også for sosial angst. I det siste prosjektet anvendte studentterapeuter metakognitive metoder med svært god effekt (Vogel, et al., 2016). Mine siste prosjekter har vært fokusert på å prøve å utvikle bedre metoder for å utdanne terapeuter. Vi har brukt professor Tim Andersons modell for grunnleggende terapeutferdigheter, slik som evner til empati, og evner til å bygge en effektiv terapeutisk allianse, noe som er viktig uansett psykoterapeutisk metodevalg. Prosjektene er pågående og har resultert i flere publikasjoner, blant annet om hvordan disse ferdighetene kan bli overført gjennom kontakt med erfarne terapeuter i en slags «mester-svenn» modell (Fagerbakk et al.,  2026). Denne metode for opplæring brukes ellers av mange andre profesjoner, men er ikke så utbredt i psykologiutdanningen.

Overganger

De siste årene har jeg gått over til status som professor emeritus. Det er fortsatt bruk for mine kunnskaper i forhold til noen artikler og bokkapitler. I det siste har jeg samarbeidet med psykolog spesialist Svein Øverland. Vi begge har en felles interesse i hvordan bruk av innovativ teknologi kan bidra til bedre psykologisk behandling. Jeg har bidratt til innholdet i en selvhjelps app som brukes på hans digital klinikk, se nettsiden Overvinne. Der har jeg også noen få pasient konsultasjoner per uke digitalt. Jeg har nylig forsøkt å formidle mine erfaringer fra digitalt arbeid i et bokkapittel (Vogel, 2022).

De siste årene har jeg gått over til status som professor emeritus.

Det er gledelig at jeg føler at jeg fortsatt kan bidra til faget og til behandling av enkelte pasienter. Ellers prioriterer jeg nå mer tid til familien inklusiv barnebarn. Det går også tid til vedlikeholdsoppgaver på huset og hytten. Vedlikehold av egen kropp gjennom regelmessige økter på treningssenter tar mer tid nå. Jeg opplever også at andre prosjekter som jeg har hatt liggende lenge er blitt enklere å ta opp. Blant annet ser det å lære italiensk ut til å bli lettere når hodet ikke er opptatt med jobbaktiviteter. Det er også mer tid til utenlandsreiser. Jeg ser tilbake på alt jeg har vært med på med stor tilfredshet. Jeg er takknemlig for alle muligheter som har blitt gitt meg. Jeg ser at andre har tatt opp noen av trådene jeg har vært med på og utvikler ting videre.

Annen viktig lærdom

Hva har ellers vært viktig lærdom for meg i alle disse årene? Her er noen flere punkter som sikkert ikke er uttømmende og som sikkert kan være gjenstand for diskusjon :

1. Våre psykologiske teorier og prinsipper, som blant annet KAT og MKT bygger på, er vitenskapelig basert, og er til nytte for flere og flere mennesker.

2. Våre metoder blir stadig forbedret gjennom behandlingsforskning.

3. Å lære seg nye metoder krever mye øvelse, opplæring og veiledning fra kyndige terapeuter.

4. Du må være villig til å lære av dine feil og å tørre å dumme deg ut.

5. Du må tilhøre en trygg base av likesinnede kolleger som kan støtte deg i din læringsprosess. NFKT, og samlinger og kongresser i deres regi, har vært et faglig hjem for meg som har betydd mye for min utvikling som terapeut.

6. Du er avhengig av gode arbeidsvilkår og støtte på alle nivåer på en arbeidsplass for å kunne trives og for å kunne lykkes med dine faglige satsninger. Når denne støtten har uteblitt har jeg måtte finne annet arbeid noen ganger. Tillitsvalgte i Norsk Psykologforening har vært en viktig støtte for meg i slike saker. Jeg har senere selv også fungerte som tillitsvalgte for privat praktiserende i regi av NPF.

7. Pasienter har lært meg mye, og følelsen av å kunne hjelpe andre er den største motivasjonsfaktor man har i vårt yrke. Men enkelte ganger, i noen vanskelig pasientsaker, har det vært helt avgjørende å kunne ha gode kolleger som ga meg viktig støtte og kollega-veiledning.

Til slutt vil jeg bar tilføye at jeg er veldig fornøyd med at jeg valgte psykologi som fag. Både de praktiske verktøyene og den personlige støtten fra andre kognitive atferdsterapeuter har vært uvurderlig nyttig for meg.

Referanser

Bandura, A. (1969). Principles of behavior modification. New York: Holt, Rinehart & Winston.
Ellis, A. (1962). Reason and emotion in psychotherapy. New York: Lyle Stuart.
Erikson, E. H. (1959). Identity and the life cycle. Psychological Issues, I, 166.
Fagerbakk, S. A., Brattland, H., Laugen, N. J., Holgersen, K. H., Vogel, P. A., & Ryum, T. (2026). Developing facilitative interpersonal skills: A randomized controlled study of an apprenticeship training for first-year clinical psychology students. Psychotherapy Research, 1–14.https://doi.org/10.1080/10503307.2026.2615393
Miller, W. R. & Rollnick, S. (1991). Motivational interviewing: Preparing people to change
addictive behavior. New York: Guildford Press.
Mowrer, O. H. (1947). On the dual nature of learning: A reinterpretation of «conditioning» and «problem solving.» Harvard Educational Review, 17, 102-148.
Nordahl, H. M., Vogel, P. A., Morken, G., Stiles, T. C., Sandvik, P., Wells, A. (2016). Paroxetine, Cognitive therapy and their combination in the treatment of Generalized Social Phobia with and without avoidant personality disorder: A randomized clinical trial. Psychotherapy and Psychosomatics. 85, 346–356. DOI: 10.1159/000447013
Prochaska, J. O., DiClemente, C. C., & Norcross, J. C. (1992). In search of how people change:
Applications to the addictive behaviors. American Psychologist, 47, 1102-1114.
Solem, S. Hansen, B., Vogel, P. A., & Kennair, L. O. E. (2009). The efficacy of teaching psychology students exposure and response prevention for obsessive-compulsive disorder. Scandinavian Journal of Psychology, 50, 245-250.
Vogel, P. A., (1979). Development of a measure for the study of peer self-help Integrity Groups. Journal of Consulting and Clinical Psychology, 47, 986-988.
Vogel, P.A. (1982) Treating lower-functioning institutionalized mentally handicapped with severe behavior problems: An emphasis on language. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 19, 601-608.
Vogel, P.A. (1983). Selvstendighetstrenings-grupper: Samtalegrupper med rollespill for psykisk utviklingshemmede (Social skills groups for the mentally retarded). Vernepleieren, 11, April.
Vogel, P.A. and Mjell, A. (1986). Livskvalitet for psykisk utviklingshemmede beboere. En femårs oppfølgingsstudie (Quality of life for mentally retarded: A 5-year follow-up study). Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 23, 579-583.
Vogel, P.A., Eriksen, L. and Björnelv, S. (1996). Skills training, self-efficacy and
prediction of follow-up status for alcohol dependent inpatients. The European
Journal of Psychiatry, 11 (1), 51-63.
Vogel, P. A., Stiles, T. C., Götestam, K. G.  (2004). Adding cognitive therapy elements to exposure therapy for obsessive compulsive disorder: A controlled study. Behavioural and Cognitive Psychotherapy, 32, 275-290.
Vogel, P. A., Solem, S., Hagen, K. Moen, E. M., Launes, G., Håland, Å. T., Hansen, B., & Himle, J. A. (2014). A pilot randomized controlled trial of videoconference-assisted treatment for obsessive-compulsive disorder. Behaviour Research and Therapy, 63, 163-168. DOI:10.1016/j.brat.2014.10.007
Vogel, P. A., Hagen, R., Hjemdal, O., Solem, S., Smeby, M. C. B., Strand, E. R., Fisher, P., Nordahl, H. M., & Wells, A. (2016) Metacognitive Therapy Applications in Social Anxiety Disorder: An Exploratory Study of the Individual and Combined Effects of the Attention Training Technique and Situational Attentional Refocusing. In Press. Journal of Experimental Psychopathology, 7, 608-618. DOI:10.5127/jep.054716
Vogel, P. A. (2022). Alliansens rolle i videoterapi. I Trygge Digitale
Terapeuter. K. A. Betin (Red.). Gyldendal, Oslo: Norway.
Watzlawick, P. (1974). Change: Principles of problem formation and problem resolution.
New York: Norton.
Yalom, I. D., (1970). The theory and practice of group psychotherapy. New York: Basic Books.