Forfatter
Hva vil det egentlig si å ha ferie? Mange vil si “det motsatte av å jobbe” – frihet fra struktur, fravær av krav, et rom hvor plikt og kalender glir i bakgrunnen. Vi som jobber som psykologer, er der for andre. Med glede – og med fullt fokus på samtalens innhold, det konkrete talte ord, og så parallelt, det usagte. Vi tar imot og holder, speiler, formidler og lytter. Kanskje nettopp derfor blir det viktig å finne steder hvor samtalen kan oppstå av seg selv – uten at vi skal noe sted hen. Ferie er en tilstand. Hvor tankene kan flyte, kroppen kan hvile, og det spontane får plass. Men hvis dette er feriens funksjon, hvorfor opplever så mange at å planlegge og å gjennomføre en vellykket ferie nettopp blir en jobb?
Utallige nordmenn legger kursen mot Paris i ferien, kanskje fordi byen fortsatt tilbyr noe vi savner nordpå – billig og litt sur vin på en fortausrestaurant som ikke har vært renovert siden 30-tallet. Eller å slå seg ned ved Seinens bredd og beundre gatelysene reflekteres som flytende gull på vannoverflaten, mens gradestokken fortsatt viser 30 ved midnatt. Europas historie i hver mursten, så dekadent, så solid, så skjørt, som morgensolens første stråler gjennom bladverket i Jardin du Luxembourg.
Litt planlegging skader ikke
Når folk spør om tips til Parisferien, deler jeg gjerne. Likevel ender de ofte med å improvisere, særlig på spisefronten. Skuffelsen er alltid stor. For selv om denne byen er kjent for sin gourmet-scene, må man navigere i en jungel av turistfeller. Enten kommer maten rett fra mikroen, eller man ender med lett matforgiftning og en regning som ikke er hyggelig med dagens kronekurs. Det er lett å tenke at byen er overvurdert eller å miste troen på spontaniteten. Men det finnes en mellomting: vær spontan, men på et fundament av forberedelse. Eller planlegg – og la det være plass til det uventede.
Bortenfor allfarvei. Foto I. Jareid
Det handler heller ikke om å leve opp til noen idé om hva Paris bør være, men hva den er for deg. Finn ditt lokale bakeri og hent croissanter der hver morgen. Slå av en prat på rusten skolefransk med den snakkesalige, cigarillosrøykende karen som slår seg ned på nabobordet og nipper til husets rødvin kl.16.00. Byens 20 arrondissementer har alle vidt forskjellige atmosfærer og tiltrekker seg ulike mennesker. Også innenfor hvert av dem kan det være kort avstand mellom det spennende og severdige og det kjedelige eller desidert utrygge.
Skikk og bruk
Ingen liker turister, så prøv å gli inn blant de lokale. I praksis vil dette si å ikke snakke kjempehøyt på café, i metro eller restaurant. Joda, franskmennene kan snakke de, men de har rett til det. Og viktigere, ikke drikk deg full. Som bosatt i Paris skjemmes man ofte på vegne av turister i lystig lag som ikke evner å ta inn over seg at byens tetthet bare fungerer med en viss grad av åndsnærvær. Og i den forlengelse: Alltid (alltid!) si “bonjour” eller “bonsoir” (etter kl. 18) når du henvender deg til noen eller entrer en butikk eller café. Med andre ord, skal du kjøpe en metrobillett må du starte samtalen med bonjour først, deretter excusez-moi, deretter est-ce que vous parlez anglais? Får du et ja, kan du fortsette på engelsk. Avslutt alle interaksjoner med tilsvarende bonne journée og bonne soirée. Krydre absolutt alle interaksjoner med fremmede med pardon og merci. Bare gjør det, uansett om det var de som tråkket deg på tåa i metroen eller satte stolbenet oppå veskereimen din. Jeg kan ikke understreke nok at det ikke er unntak for ovenstående, og hopper man over ett av trinnene blir man oppfattet som fryktelig uforskammet.
Krydre absolutt alle interaksjoner med fremmede med pardon og merci.
Videre er det noen litt enklere regler å forholde seg til: ikke bare finn et bord selv på et serveringssted. Spør alltid personalet først (husk å innlede med høflighetsfrasene). De fleste restauranter har ikke matservering mellom 14.00 og 19.00. Klager man over dette er det litt som å klage over at det er kaldt i Norge i desember – finn en annen destinasjon.
Klær skaper folk
Det neste er påkledning: Prøv å unngå shorts. Linbukser eller chinos med skjorte er ansett som passende for menn, kvinner kan gå med kjoler eller bukse og plissér skjorte eller t-skjorte uten prangende trykte motiver eller voldsomme farger. Menn går nærmest aldri i sandaler (med mindre man befinner seg i moteområdene og har veldig god smak). Sportstøy av alle slag er helt uakseptabelt med mindre man utøver sport i parkområdene.
Barn
Barn kan være med de fleste steder med unntak av dyre restauranter, men det forventes at de oppfører seg som franske barn – at de spiser med bestikk, sitter ved bordet, snakker med innestemme og ikke sjenerer de andre gjestene. Å ha med skjermer er absolutt no-go, med mindre de brukes lydløst og gjemmes under bordet. Høres det rigid ut? Kanskje, men grunnen til at godt over 40 millioner turister besøker Paris årlig er at de kommer for å beundre i byens velbevarte estetikk og stemning, så man kan anse ovenstående som ens eget lille bidrag. Følger du disse rådene vil du også oppleve at byen viser seg fra en mildere side, og det er større sjanse for å bli invitert inn i varmen, behandlet som likeverdige og kanskje også unngå å bli snytt (hvis du er heldig).
Mine kvarter
Etter syv år i det 10. arrondissement, er det her jeg vender tilbake til. Generelt er Rive Droite, høyrebanke, og ikke minst byens østlige side det jeg forbinder med Paris. Her er det ingen Eiffeltårn, Triumfbuer eller sightseeingbusser. Under moteukene vokser riktignok befolkningen med omkring 20 centimeter i høyden, men stort sett er folk utenbys fra diskré og prøver å gli inn i bybildet. En av mine favorittsteder om morgenen er Le Pain et des Idées i Rue Yves Toudic. Det er et lite bakeri fra 1800-tallet med sine dekorasjoner i gull og gamle speil. Få en escargot med pistasj og sjokolade eller kanskje en appelsinblomst brioche pakket i en brun papirpose og sett deg på kaikanten av Canal Saint-Martin og kikk på båtene som passerer gjennom sluseanlegget. En parisisk frokost er som kjent søt og næringsfattig, eventuelt er mellommåltidet le goûter en fin unnskyldning. Er du kaffetørst så er det fint å vite at jo mer rustikk caféen er – jo mer brent smaker kaffen.
Flanøren nyter sin kaffe.
Vil du allikevel være en ordentlig Pariser så innta en espresso stående ved baren, gjerne i en tabac, en lokal tobakksforretning. En kaffe som treffer kravstore nordmenn bedre, finnes imidlertid på Bonjour Jacob, også i det 10., hvor fasjonable og kaffetørste motemennsker stimer sammen. Nyt så en varm lunsj på La Marine et steinkast unna. Liker du det mer moderne og foretrekker en frisk sjømatslunsj så ta turne til Sur Mer som har to små restauranter området.
Kunst og kultur
Så er det tid for å oppleve. Trask nedover de små gatene i Le Marais og kikk inn i alle butikker du kommer over. Jakter du vintage-funn er det Rue de Turenne du skal holde deg til. For små forretninger er Rue Vielle-du-Temple best. Mitt favorittsted er det lille torvet ved Le Carreau Du Temple. Her skjer det kanskje ikke mye, men det er fint å traske rolig i skyggen under de store trærne og bare være. I Le Marais er det imidlertid alle galleriene du skal utforske Gå deg bort i denne labyrinten som skiller seg fra den typiske haussmannske byggestilen og besøk alle gallerier du kommer over, kjøp et silkesjal og en gammel medaljong, drikk en leskende Spritz Saint-Germain selv om hyldeblomslikørens navn jo stammer fra venstrebredden.
Mye som frister hos Meert.
Besøk Méert i Rue Elzévir og fantasere om svunne tider med en kandisert appelsinskive og fløyelsmyk karamell på tungen. Er været varmt og lummert er sjansen stor for en plutselig regnbyge. Søk dekning hos Musée de la Chasse et de la Nature, et kunstnerisk kuriositetskabinett som reflekterer rundt forholdet mellom menneske og natur med sine endeløse og spenstig kuraterte jaktsamlinger. Musée Picasso ligger i samme område, et obligatorisk stoppested om ikke annet for den flotte bygningen og de knirkete tregulvenes skyld.
Er været varmt og lummert er sjansen stor for en plutselig regnbyge.
Vil du imidlertid oppleve denne byen som en typisk Pariser, skal du ikke til Le Marais. Følg heller kanalen oppover til Parc de la Villette i det 19. arrondissement. Her kan store og små dra på oppdagelse, være seg i vitensenteret, på konsert eller i sansehagen. Ligg i gresset og se hobbyakrobater øve på linedans eller ta en tur med den vakre karusellen som oser av La Belle Époque. Har du besøkt Paris mange ganger kan du leke innfødt her oppe, langt vekk fra gateselgere og turister. Orker du å bære rundt på et pétanque-sett er det her du skal ta med gode venner og lunken pastis.
Tid for mat
Når kvelden kommer og det er på tide å finne en restaurant, burde det etter min mening handle om øyeblikket, at maten og atmosfæren sammen skal skape en opplevelse som gjør at man kan senke skuldrene og virkelig være til stede. Så ikke bli stresset hvis du ikke kan finne et ledig bord på listen fra reisehåndboken eller Monocle magasinets guide. Og uansett om servitøren er uforskammet eller en scooterfører absolutt skal ruse motoren rett ved bordet ditt, ta det hele inn og nyt klisjéene! Likte du deg i det 10. arrondissement og gjerne vil vise frem de siste motekjøpene dine, er Vivant 2 noe for deg. Maten er spennende og holder svært høyt nivå, vinene utfordrende og friske. Etter maten kan kvelden fortsette hos naboen Déviant, en atmosfærisk naturvinsbar som også fungerer som restaurant hvis man ikke er ute etter hvite duker. Husk solbriller og sort skinnjakke uansett tidspunkt og temperatur, her er det se og bli sett som gjelder (ikke smil)!
Underveis i det gode måltid. Foto A. Repål
La Chope des Artistes ligger i nærheten, og rommer en salig blanding av kunstnere, turister og generelt godt utseende mennesker som møtes over store mengder drikke, og mindre viktig, mat. Mer folkelig enn Déviant, og absolutt en fest. Likte du deg så godt ved Canal Saint-Martin at du ikke vil vekk derfra, kan du bare bli hengende på Da Lino Epicerie Musicale, en slitt italiensk deli med nydelig atmosfære og tilsvarende fylte focaccia. Er du ute etter en mer kulturhistorisk setting, så beveg deg en liten halvtimes gange vestover fra kanalen og besøk Racines i Passage des Panoramas, også den italiensk. Dette er etter sigende den eldste av passasjene, de overdekkede smale arkadene er fra slutten av 1700-tallet. Fortsatt er mange av disse godt bevart, med butikker à la hatte- og stokkmakere, glassfigurforhandlere og bladgullverksteder. Å gå inn her er som å falle ned i et kaninhull, ta deg god tid til å studere detaljene.
Bordfotball på Le Mauris. Foto I. Jareid
Skal det være mer fart og spenning kan du snuble inn på Le Mauri 7 etter middag for å slå av en prat med en fremme og foreslå en runde bordfotball. Den herjede dive-bar aktige bula blir fort fylt av ung og gammel, og befinner du deg i den yngre enden eller bare har sett for mange Godard-filmer, så stikk like gjerne over gata til Chez Jeanette, og bland deg med mengden av rufsete og småbohemske franskmenn. og la deg fortelle deg om det elendige boligmarkedet i Paris og om fotoutstillingen de arbeider på.
Underholdning
Men kvelden er ennå ung! Har du lyst til å oppleve noe ekstraordinært og underholdende er første bud å styre unna tvilsomme turistfeller som Moulin Rouge. Montmartre er selvsagt magisk, men dra heller på 1940-talls dragkabaret på Madame Arthur i Pigalle. Her er det bare å trekke i paljetter og legge fra seg hemningene. Nei, du vil selvsagt ikke kunne synge med på de franske chansons, men du kan nyte stemningen i fulle drag (pun intended!). Er ikke parykker og slagere heftig nok skal du sette kursen mot metro 11 og ta den til Porte des Lilas og Cirque Electrique. Stedet huser en slags anarkistisk kulturscene som kombinerer politikk, akrobatikk, kjønn, kropp, estetikk og fest. Forvent å bli utfordret og imponert, frastøtt og rørt, ikke å forstå en døyt men likevel gå derfra litt klokere.
Kvelden er ennå ung. Foto I. Jareid
Liker du kabaret, men i ordnede former, så hold deg langs kanalen og nyt en omgang vintage underholdning på Hôtel du Nord. Her går steppejernene varme i konkurranse med trommestikkene. Tradisjonene holdes ved like både på den lille scenen og på menykortet, så vel som i inventaret. Se filmen med samme navn som oppvarming, og ikke glem å ikle deg fløyel og perler! Men holder du deg på Montmartre, kan du og eventuelle sammensvorne gå syngende arm i arm opp over brosteinskledde gater og ende på Chez Camille i Rue Ravignan, hvor 60-talls jazztoner strømmer ut fra den gulmalte knøttlille caféen.
Liker du kabaret, men i ordnede former, så hold deg langs kanalen og nyt en omgang vintage underholdning på Hôtel du Nord.
Har du fått nok av rufsete menneskemengder for kvelden så fortsett oppover mot toppen av kalkfjellet som har sitt navn fra både tilbedelse av den romerske guden Mars og senere Saint Denis’ martyrium. Om kvelden svøpes hele denne landsbyen i byen i et spesielt lys, eller en slags tåke, som florlett tyll i dyp blått, så sett deg på et trappetrinn et sted og nyt. Men før du kaster inn håndkledet kan du utforske Hôtel Particulier, hvis du finner inngangen da. Dette hotellet med den tilhørende baren holder til i en usedvanlig vakker hage som er omringet av frodige blomsterbusker. En varm sommernatt kan man fort glemme at man er i en millionby. På ett eller annet tidspunkt i løpet av kvelden tar noen kontroll over pianoet, og det blir gjerne allsang i den røde plysjsalongen. Prisene er i den høye enden, og klientellet er kanskje like interessant å betrakte på avstand som å interagere med.
Så ja – se gjerne severdighetene og stå i kø for de beste selfiene. La byen være både en scene og et pustehull. Det viktigste er ikke at du spiser på riktig restaurant, men at du føler noe ekte mens du er der. At det skjer noe mellom ordene. At du kan slippe kontrollen litt, og kanskje, et øyeblikk, bare være der – som deg selv, eller kanskje en helt annen.
Uten fordommer
Prøv å ta byen for hva den er. Ikke forvent noe, la veien folde seg ut foran deg, la byens støy bedøve deg, la deg sjokkere av råskapen og fattigdommen og uforskammetheten. Men vær ydmyk, selv verdens mest idylliserte by eksisterer ikke for turister med telefonen på stenger, for kokett posering med alpelue foran Eiffeltårnet eller insisterende tale på engelsk. Så legg vekk mobilen. Ikke vær så nøye med å nå alt. Prøv å irritere deg mindre over lange køer og gled deg over å legge merke til de små detaljene i stedet. Ta heller med en bok av en fransk forfatter og vit at du alltid kommer til å huske at du leste disse sidene i skyggen av et frodige kastanjetre eller på et solvarmt trappetrinn.
