En av de dagene

En redaktør burde ha et stort nettverk, en bunke bidrag på lur som kan trekkes frem når det er tørke. Jeg har ingen av delene. Ingen buffer. Bare en deadline som kryper nærmere dag for dag. Den ligger og sikler med et sultent blikk ved utgangen av juni. Det beste nå er bare å ligge på rygg og langsomt la seg gli inn og ut av det store ubevisste. Være i grenselandet mellom søvn og våken. Slippe å stå opp, slippe å løfte en finger. Slippe å tenke en ny tanke, bare sveve omkring blant gamle minner. Men det er jo ikke et blivende sted. Møter skal holdes, ting skal skrives, det skal foreleses og veiledes.

En forklaring

Nå skylder jeg den leser som enda henger med å fortelle at denne tilstanden skyldes en svært hardtslående kur bestående av diverse hormontabletter, bivirkningstabletter og cellegift med tilskudd av den italienske hvitvinen Ca del Magro. Det siste er mitt eget bidrag. Etter å ha vært totalavholden i nesten 5 måneder fordi vinen ikke smakte meg, sto akkurat de smaksløkene opp fra de døde første påskedag. Et lite under i seg selv. Selve kuren er  nok til å slå en hest i hel, og når denne hesten heter Pegasus er vi ved problemets kjerne.

«There is no poetry between us, said the paper to the pen»

Jeg bor i Pegasusveg. Når jeg ser opp gjennom takvinduet fra sengen på soverommet ser jeg rett på Karlsvognen. Pegasus er som kjent hesten med vingene, den som spiller en viktig rolle i gresk mytologi. Musenes vingede hest, dikternes inspirasjon. Nå ligger vi her, side ved side, vingeklippet, ute av stand til å fly. Vi stirrer opp på stjernene, på lyset som har brukt år på å finne vegen ned hit. Vi stirrer på fortid.

Bakover, lag på lag

Jeg karrer meg opp, går ned i stuen og setter meg i en stol. Pegasus blir liggende igjen oppe. Jeg er omgitt av ting. Jeg er omgitt av historie. Det slår meg at alt jeg kan se rundt meg er menneskeskapt. Det har kommet til underveis. En gang var det ikke der. Jeg kan gå bakover i historien ved å skrelle bort ting. Lag for lag, lenger og lenger tilbake i tid. Tiden før det elektriske lyset, tiden før klokken, tiden før bøkene, før fyllepennen, før skrivemaskinen. Og der utenfor veggene – tiden før flyet, før bilen, før toget før de asfalterte vegene, før butikkjedene. Før alt dette som bare har hopet seg opp, som bare vokser i omfang.

Det slår meg at alt jeg kan se rundt meg er menneskeskapt.

Og ikke bare tingene. Ideene har også sin historie. Det var en tid før Aristoteles, Darwin, Beck og Ellis, en tid før Sigmund Freud, en tid før tiden vi regner med. Tiden før vi skjønte at jorden går rundt solen, at torden ikke var skapt av guder, at jorden er rund. En tid da man enda jaktet regnbuen og tydet fugletrekk over høsthimmelen.

Mitt yngste barnebarn er ett år gammelt. Han har alt begynt å tilegne seg verden rundt seg. «Så mye å forholde seg til» tenker jeg. Det må da ha vært enklere for 10 000 år siden. Langt færre ting, langt færre ideer, lang mindre kunnskap. Et bedre sted å være? Sikkert ikke, men undres hvordan det var å være menneske den gangen? Ha tenkte de på? Hva var de opptatt av?

Peisen i stuen er et mørkt hull. Den stirre enøyd med et kjølig blikk på meg her jeg sitter. Likevel er det som om jeg ser flammene som er der når det er ild i den på kalde dager. De har alltid vært der tenker jeg. Å stirre inn i ilden er ikke noe som har kommet til. Det har mennesket gjort nesten siden tidenes morgen. Og vinden, den har også fulgt oss, liksom  regnet, lyden fra havet, synet av solen og stjernene, mørket, skyene og de bølgende markene. Jeg tenker at jeg en dag skal jeg skrive en bok om det som alltid har vært der og fortsatt er her. Det kommer jeg selvsagt ikke til å gjøre, men det er en vakker tanke. Det å lytte og se etter det opprinnelige er som å se på stjernehimmelen, du ser bakover i tid.

Marehalm, sand og hav. Vesterhavet sett fra klittene. Foto A. Repål

Men før det skal et nytt nummer av tidsskriftet publiseres. Det har jo også kommet til underveis, lest av noen få, først på papir, så på nett. Fire utgivelser i året, vi følger årstidene, navnet Aksel Sandemose ga sitt tidsskrift. Årstidene, det er et vakkert navn. Denne gangen går det mot sommer. Det er begynt å lysne utenfor, jeg hører fuglesang, også noe som hører til på listen over det opprinnelige. Jeg omgir meg med kultur, men ønsker å skrive en bok om natur.

Ut på tur, aldri sur

Jeg orker ikke gå opp igjen til Pegasus. Jeg ser på klokken, halv fire, et sted mellom natt og morgen, kan klare å nå morgenbåten til Harestien ved Vesterhavet om jeg tar en taxi til Larvik. Trenger ikke pakke annet en skrivesakene. Men jeg må klare å reise meg fra stolen, jeg må klare å bestille billett til båten, ringe etter drosje. Det går nok. Slutt å klynke Arne. Du kan hvert eneste triks i boken. Det må da kunne brukes til noe nå. Atferdsaktivering når kroppen er tømt for testosteron, beslutninger når det ikke finnes motivasjon, fingrene på tastaturet selv når det mangler inspirasjon. Med andre ord, en nokså utfordrende situasjon. Her gjelder det å navigere riktig.

Et varsel ved Vesterhavet

Jeg kom meg av gårde. En natt hendte det noe rart. Jeg våknet og prøvde å se på armbåndsuret, en Orient Automatic, selvopptrekkende mekanisme, mine egne bevegelser spenner fjæren. Det var relativt lyst ute, men den lille viseren sto på ett-tallet, den lange på ni. 01.09? Noe var feil. Lyset som sivet inn gjennom persienne stemte ikke med tiden. Uret hadde stoppet! Det har gått uavbrutt i snart seks år, men nå sto det stille. Ikke et tikk, ikke et takk!

Uret som stanset. Foto A. Repål

Nå går tiden riktignok langsommere nede ved havet enn opp i fjellene, men full stans? Selv hadde jeg puls, den er endog nokså aktiv for tiden, spretter til ved den minste aktivitet. Men forklaringen måtte være min egen passivitet de siste dagene. Et aldri så lite varsel. Må i gang fysisk. Må ut i naturen.

En avsløring

Her kommer en pinlig avsløring. Det er et ork å bevege seg ute i naturen når alt stritter imot. Det er ingenting der som motiverer. Ingen ting som pirrer nysgjerrigheten. Et tre er et tre og selv en falk som henger høyt på himmelen vekker liten interesse, om jeg da i det hele tatt får løftet hodet så pass at jeg ser den. Nei, noe av det som har hjulpet meg er å vandre rundt på kjøpesentre, steder jeg vanligvis unngår. Det ligger blant annet et større et i Tønsberg. Fire etasjer. To bokhandlere, flere kafeer, klesbutikker, butikker for kjøkkenutstyr. Spesialbutikker for parfyme, apotek, blomsterbutikk, matvarehandel og vinmonopol. Der har jeg begynt å tilbringe litt tid, ikke for å handle, men for å gå. Jeg kan lettere dele turen opp i etapper, jeg kan sitte på en benk og bare betrakte livet rundt meg eller ta meg en dobbel Cortado på en av kafeene.

Der har jeg begynt å tilbringe litt tid, ikke for å handle, men for å gå.

Så hva blir det til når den verste delen av denne kuren er over til høsten? Natur eller kultur? Jeg tror det blir kultur. En fortauskafe i en by et sted syd i Europa. Kanskje gamlebyen i Palma de Mallorca, eller en anonym sidegate i Roma. Noen dager sammen med Flanøren i København med østers og champagne på Krogs Fiskerestaurant, og kanskje en middag på D`Angleterre. Aktivitetsplanlegging.

Krogs fiskerestaurant, etablert i 1910. Foto A. Repål

Men før det skal jeg, innimellom turene til kjøpesenteret, lytte til vinden, stirre inn i flammene, smake på regnet eller bare sitte på en klitte og stirre utover Vesterhavet, vel vitende om at dette har andre gjort årtusener før meg. Før det skal jeg bevege meg gjennom sommeren, ett skritt om gangen, i retning  høsten.

Lakmustesten

«I struggled with som demons, they were middle-class and tame» synger Leonard Cohen på You want it darker. Så langt kan det vær en grei beskrivelse på eget voksenliv. Det har stort sett ikke inneholdt andre frustrasjoner og utfordringer enn det hverdagslivet nå en gang byr på. Da er det jo litt interessant  å se hva som skjer når utfordringene blir litt større enn det. Hjelper det å ha vært marinert i kognitiv atferdsterapi i en årrekke når det virkelig røyner på? Dét kunne jo være interessant å vite også for andre enn meg selv. Så hvordan har disse måneden vært? Kortversjonen er slik:

• Tatt det hele med stoisk ro
• Vært til stede i nuet
• Fokus på det jeg har kunnet gjøre noe med
• Ingen depressiv grubling
• Minimalt med bekymringstenkning
• Gjennomført alle avtaler og oppgaver
• Rimelig fysisk aktiv
• Innredet mulighets-rommet etter beste evne
• Akseptert situasjonen som den er
• Beholdt en viss nysgjerrighet

Hva som skyldes mer eller mindre ubevisst bruk av kognitive verktøy og hva som kan tilegnes personlighet er vanskelig å si. En viss porsjon galgenhumor og selvironi er nok heller ikke å forakte. Dessuten er det ganske mye interessant å observere. Jeg har gjort meg mine notater underveis.  Kanskje de kan brukes til noe en gang. Er litt som Askeladden der. Så alt i alt vil jeg si at KAT har bestått lakmustesten.

«I struggled with som demons, they were middle-class and tame»

Jeg har kjøpt hatter og flere sixpencer. Anskaffet to flotte spaserstokker fra Hattebutikken i Oslo og hengt dem opp på veggen som trofeer. Målet er at de skal bli hengende der. Jeg begynner å få dreis på den nye espressomaskinen, en Sage Barista Touch Impress, og var under innkjøring antagelig den mannen i mils omkrets med lavest testosteron nivå i kombinasjon med et skyhøyt koffein nivå. Etter tre mislykkede forsøk på å skrive et kognitivt sidesprang til denne utgaven av tidsskriftet fikk jeg endelig los. Et bokprosjekt jeg holder på med begynner å ta form. Morgentimene er best, tiden fra 05.00 til rundt 09.00. Snart snur solen, og for å være helt ærlig, jeg gleder meg. Men før det skal nye bidrag  til tidsskriftet publiseres, og her er de.

Nye bidrag

I artikkelen Betydningen av teorispesifikke og felles faktorer i psykoterapi gir Asle Hoffart oss en oppdatert status på denne evige problemstillingen, og kanskje vil konklusjonen overraske noen?  Andreas Petersen orienterer om den nye nasjonale landingssiden for eBehandling. Denne handler ikke spesifikt om kognitiv atferdsterapi, men mye av det du finner der, både av kunnskapsbaserte artikler og generell informasjon om terapi på nett, tar utgangspunkt i KAT. Her kan terapeuter og pasienter også få «prøve ut» eBehandling på en interaktiv måte.

Kognitive sidesprang har fått tittelen De ulykkelige lykkelige  og tar denne gangen utgangspunkt i forskjellen mellom rikets tilstand og folkets psykiske helsetilstand. Er det å bo i et velordnet og forutsigbart samfunn rett og slett uheldig for den psykiske helsen, eller er det noe annet på gang her? Vi skal blant annet innom overklassefruer i Paris og en sovende psykoanalytiker i New York. En kort reportasje fra Interregionalt kompetansenettverk for eBehandling sin samling i Tromsø finner du under tittelen eBehandling – muligheter og begrensninger.  Du finner også en kort omtale av Nok. Norge sin landskonferanse i Trondheim tidligere i år, hvor temaet var Seksuelle overgrep i vår digitale hverdag.

I et intervju med Jon Fauskanger Bjåstad får du vite bakgrunnen for det nettbaserte programmet Mindre Stress som nylig ble publisert og nå er fritt tilgjengelig. En verktøykasse med mye nyttig innhold.  Ine Jareid har levert et nytt flaneri som denne gangen har tittelen Om fellesskapets pris og kunsten å bli værende. Det handler om betydningen av felleskap men også om hva det krever. Annelise Fredriksen har kalt sin leder Et lite tilbakeblikk og oppsummerer NFKT sine aktiviteter første halvår.

Epilog

Om noen skulle lure, armbåndsuret går igjen. Det har nå tikket jevnt og trutt siden stansen i slutten av mai. Selv går jeg mot slutten av cellegiftkuren. Har tenkt å innføre myggtesten. Skal se om en mygg som stikker meg nå faller rett til jorden. I slutten av juli, tre uker etter siste kur, antar jeg at en blodtørstig mygg vil fly lykkelig videre, muligens med en aldri så liten promille. De sier det bare er hunmyggen som suger blod. Det er jo også noe. Lars Winnerbäck er på gang med ny plate og har sluppet en singel. Det er noen tekstlinjer der jeg falt for.

Du kan hälsa döden att jag blir lite sen
Det är mycket jag ska, innan kista och sten
Varken döpt eller frälst, men jag känner mig ren…

Det er fint å finne tekstlinjer som gir gjenklang. De fungerer litt som krydder på tilværelsen. Ved siden av Leonard Cohen og Lars Winnerbäck har Paul Simon vært en trofast følgesvenn både musikalsk og tekstmessig. Han kan jo få lov til å samle trådene med noen linjer fra sangen Train in the Distance:

What is the point of this story?
What information pertains?
The thought that life could be better
Is woven indelibly into our hearts and our brains

Da gjenstår det bare å ønske god sommer! Skulle det bli noen dager med regn kan dere jo ta frem penn og notatbok og begynne på et lite bidrag til tidsskriftet. Vel hjemme kan dere ta frem notatene og se om det kan gjøres noe mer ut av dem. Jeg tror mange av dere bærer omkring på flere erfaringer og mer kunnskap som kan være til glede, nytte og inspirasjon for tidsskriftets lesere enn dere tror.