Forfatter
Jeg vil gjerne legge inn noen gode ord for fremtiden og fortiden. Særlig fremtiden har det vanskelig for tiden, og fortiden har lenge hatt et ufortjent dårlig rykte blant terapeuter og likesinnede. Nuet der imot, det å være til stede her og nå, i ett med det som omgir oss, uten tanke for fremtid eller fortid, har blitt hyllet som den ønskede bevissthetstilstanden. Denne jakten på nuet, på en tilstand av tilnærmet bevisstløshet, frigjort fra tanken og overgitt til sansene, en tilstand der man tilstreber å være i ett med omgivelsene, frigjort fra seg selv, er interessant av flere grunner.
Den sier noe om at det å være menneske er nokså oppskrytt. Den sier oss også at det vi lengter etter er tilstand mange andre levende skapninger ser ut til å beherske fullt ut. Pinnsvinet i skumringen og elgen i solnedgang sliter hverken med bekymring eller grubling. Jeg har enda ikke hørt om elger som går rundt og bekymrer seg for høstjakten eller pinnsvin som ser seg til venstre før de krysser veien. Det burde de kanskje. Noen traumatiserte elger finnes sikkert i indre Telemark eller Nord Trøndelag, men de tenker nok ikke så mye over det. De er med andre ord i en tilstand hundre tusener av mennesker, ut fra terapeuters råd, ønsker å oppnå. Eller ønsker vi egentlig det? Uten en fortid går jeget i oppløsning. Uten en fremtid ingen ting å se frem til. Hvorfor da denne jakten på bevisstløshet?
Tilbakeblikk
Jeg er glad jeg har en fortid. På godt og vondt. Uten den hadde jeg ikke vært den jeg er, ikke hatt noen personlighet, uten den hadde jeg ikke hatt noe liv. Jo eldre jeg blir jo mer fortid. Jo flere minner, gode så vel som vonde, men i alle fall minner, levd liv. Er jeg raus med de jeg har møtt på min litt ustø vandring gjennom livet er de fleste av dem mennesker jeg har satt pris på å møte. De har på ulikt vis betydd noe for meg, beveget meg, fått meg til å le, gråte, kjenne på sinne. Kanskje har jeg også betydd noe for dem. Det er i alle fall en god tanke.
Jeg tror det å være i nuet er en tilstand som ble gjort til noe positivt da mennesket fikk bevissthet.
Minnet er også fylt av steder, bygninger, rom, møbler, ting. Musikk, dufter og smaker. Det er ikke grenser for hva jeg drasser på av fortid. Det kan selvsagt være litt tungt iblant, men legger jeg den børen fra meg har «jeg» heller ingen fremtid.
Langsyn
Jeg vet ikke så mye om fremtiden utover at det blir mindre og mindre av den jo eldre jeg blir. Løfter jeg blikket fra det private inneholder den mange foruroligende trekk. Mange er opptatt av klimakrisen. Viljen til å gjøre noe med den synes å minske proporsjonalt med alderen og med hvor store personlige omkostninger tiltak vil ha. Men uten troen på en fremtid er det vanskelig å se for seg et menneskelig liv slik vi lever det. Når mennesket som art selv bidrar til å endre sine livsvilkår på en negativ måte er det mulig å gjøre noe med. Men da må vi våge å forholde oss til fremtiden, ikke velge å leve i nuet. Jeg tror ikke oppmerksomt nærvær er det beste svaret på fremtidens utfordringer.
Nuet
Jeg synes nuet er svært oppskrytt sted. Hvor ofte skulle jeg ikke ønske jeg kunne gjenoppleve noe fra fortiden eller drømme meg til noe i fremtiden. Stolen jeg sitter på er hard og ukomfortabel, jeg sliter med noe på jobben, jeg har smerter i ryggen. Jeg tror det å være i nuet er en tilstand som ble gjort til noe positivt da mennesket fikk bevissthet. Vi lengter tilbake, men husker ikke hvordan det var. Misforstå meg ikke, jeg liker å gå opp i ting, glemme tid og sted. Men en forutsetning for å klare det er for meg at jeg kjenner min fortid og ennå kan tro på rester av en fremtid.
Bilder
Jeg satt sammen med min far og så på noen gamle sort-hvitt bilder her for leden. De begynte tidlig med fotografering på Voss. De ville så gjerne fange øyeblikket. Nå satt vi på et sykehjem i Tønsberg og så tilbake på fangsten. Min far som toåring, Johanna på Teigen som ung kvinne, onkel Nils og far på tur til Norheimsund i en gamme T-Ford lastebil, bestemor og bestefar henslengt i gresset en fin sommerdag, meg med lapisdråper i øynene én dag etter at jeg ble født. Andre fotografier av mennesker jeg ikke uten videre kjente igjen. Jeg pekte og spurte, min far fortalte. Det ble en god time. Vi glemte tid og sted, oppslukt av fortiden glemte vi nutiden og bekymret oss ikke over fremtiden.
Jeg tror ikke oppmerksomt nærvær er det beste svaret på fremtidens utfordringer.
Som sagt, jeg ville bare si noen ord til støtte for fortiden og fremtiden, i disse tider hvor det er så mye nutid. Kommer det en pasient og forteller at han er bekymret for fremtiden blir det ikke rosiner å få hos meg. Tvert imot. Kanskje ville et terapeutisk mål være å øke bekymringen, redusere evnen til å være i nuet samtidig som vi prøver å styrke troen på at egne handlinger kan bidra til noe positivt. En hjemmeoppgave ville kunne være å gå tilbake i historien for å finne eksempler på at mennesker har lyktes med å løse store utfordringer før. Finne eksempler på at den enkeltes valg kan ha betydning langt utover individet selv.
Jeg gikk gjennom byen her forleden da en ukjent kvinne kom gående mot meg på samme fortau. Hun var velkledd, solbriller, mørke klær. Da hun var på høyde med meg, og det bare var en knapp halvmeter som skilte oss skriker hun vilt og skingrende: «Hva i helvete gjør du i Tønsberg!!!» Jeg er jo ikke upåvirket av et slikt eksistensfilosofiske spørsmål levert på en så brutal måte en vakker søndag ettermiddag i juni. Adrenalinet skvatt til himmels og jeg fyrte av et «Hold kjeft!» før jeg sterkt elektrifisert vandret videre i, ja du gjettet sikkert riktig, nuet. Til de grader i nuet. Kroppen noen sekunder i alarmberedskap, før jeg igjen ble innhentet av fortiden. Jeg har tenkt mye på det siden. «Hva i helvete gjør jeg i Tønsberg?»
Så sto de bare der, ingen fortid, ingen fremtid, et sted på vegen mellom Bergen og Norheimsund!
