Adieu Paris

Å bo her er å være i sentrum av europeisk politikk og kultur, på godt og vondt. Det er spontane ekskursjoner til Louvre og Musée d’Orsay, hvor man slentrer henslengt gjennom de enorme hallene omgitt av Monet, Rodin, Michelangelo og Delacroix, fordi en venn har medlemskap og tar meg med på et eller annet arrangement. Dette har vært en del av dagliglivet, en luksus så selvfølgelig at jeg nesten skammer meg. Kanskje ikke like estetiske, er scenene som utspiller seg i gatebildet. Her foregår nemlig mye av politikken bokstavelig talt på gata.

Å bygge opp og rive ned

Franskmennene har vært mestre i å bygge opp det vi anser som den moderne vestlige sivilisasjonen, men de er også flinke til å rive ned. Fra november 2018 stormet De Gule Vestene gatene hver søndag i protest mot økte drivstoffavgifter, sosial ulikhet, høye levekostnader og Macrons reformer. Ved en vennelunsj kom en bekjent haltende inn døren med sår nedover benet etter å ha blitt truffet av politiets gummikuler. Vi samlet inn penger til en vaktlege som, mot en liten sum, kom og hjalp ham. “Jeg gjorde ingenting,” bedyret han, til tross for hjelmen og gassmasken som stakk opp av sekken hans. Han er for øvrig også kunstner, og bor tilnærmet gratis i en stor kommunal bolig. Under statens generøse støtteordning trenger han bare å jobbe 507 timer i året for å motta sin faste inntekt, en ordning som kan tenkes å være finansiert nettopp av de hardtarbeidende han demonstrerer for i gatene. Hvordan han identifiserer seg med arbeidernes fattigdom er uklart, men det virker som om pariserne – i hvert fall på min kant av byen – alltid finner årsaker til å være motstandere av det etablert. De solidariserer seg med de svake og ser de rike og politikerne som roten til alt ondt. Paradoksalt nok gjør de kanskje mindre for å utjevne de sosiale forskjellene i praksis; jeg kjenner ikke én franskmann med høyere utdannelse som har hatt deltids- eller sommerjobb på gatekjøkken, på campingplass eller sykehjem. I skoleferiene blir middelklassens unge passet av barnepiker eller sendt på feriekoloni.

Å bo her er å være i sentrum av europeisk politikk og kultur, på godt og vondt.

Store demonstrasjoner og voldelige sammenstøt preget landet gjennom vinteren. Tåregassen fant veien inn gjennom de glisne balkongdørene her jeg bor, sammen med lyden av flasker som knuses mot asfalten og den sorte røyken fra påtente biler. Det har blitt en vane å akseptere uro som en del av hverdagen, der det å bevege seg unna bevæpnet politi, uforutsigbare Black Blocs med brostein, og lyden av røykbomber som utløses i nærheten, gradvis har blitt en del av bybildet.

Jeg har måttet utvide min forståelse av de franske livsverdiene for å kunne begripe hvorfor en pensjonsalder fra fylte 62 år kan oppfattes som et realistisk krav. Samtidig har jeg måttet venne meg til den megetsigende stillheten som oppstår når jeg antyder at vi i Skandinavia aksepterer at vår generasjon kanskje må jobbe til godt over 70. Denne debatten er også tett knyttet til klassekampen, et gjennomgående tema i et samfunn med så store kontraster som det franske. Forfattere som Édouard Louis, Annie Ernaux, Leïla Slimani og Virginie Despentes’ gripende romaner har de siste årene gjort mye for å fortelle hvilke konsekvenser fattigdom og sosiale forskjeller kan ha, og blir ikke sjelden brakt opp i samtaler over cafébord og i middagsselskaper.

Et samfunn preget av spenninger

Møtet med det katolske samfunnet har også vært en del av å bo i Paris. At samfunnet rommer spenningene mellom den katolske arven, den strenge sekularismen (laïcité) og et ønske om toleranse overfor andre religiøse grupper er tydelig i enhver debatt om religiøse symboler i offentlige institusjoner. Troende katolikker utgjør imidlertid et lite mindretall, og Frankrike balanserer på en knivsegg når det gjelder verdiene av sekularisme, religiøs frihet og integrering. Når jeg skriver dette er Notre-Dame gjenåpnet etter fem års restaurering. I 2019, på ettermiddagen, stod jeg sammen med en håndfull venner og kollegaer på et tak og så  flammene sluke den mektige katedralen. Vi pustet inn blypartikler fra tusenvis av smeltede vinduer og kjente varmen mot ansiktene. Noen gråt, og vi visste alle at vi var vitne til en historisk hendelse. Det skulle imidlertid vise seg å være en hendelse som forente innbyggerne, om enn med en viss misnøye over den plutselige generøsiteten fra Frankrikes rikeste, som de gjerne skulle sett var like rundhåndet når det gjelder formål som fattigdomsbekjempelse.

Paradoksene i religiøs praksis, når dette også inkluderer kulturelle føringer og begrensninger av individets frihet, er etter min erfaring et tema det er vanskelig å diskutere – i hvert fall på venstresiden – med mindre det omhandler overgrepsskandalene i den katolske kirken. Annerledes er det hvis samtalen  beveger seg mot medlemmer av det politiske høyre. Da er holdningene mer tydelige, spesielt i kjølvannet av drapet på skolelæreren Samuel Paty, som ble halshugget etter å ha vist karikaturtegninger i en skoletime om ytringsfrihet. Dette skjedde bare fem år etter de rystende terrorangrepene i 2015, først på Charlie Hebdo og senere samme år på en rekke kafeer i samme distrikt som det satiriske ukemagasinet, samt på spillestedet Bataclan og en idrettsstadion. Å bo her er ikke bare å lese om det i avisene, det er å daglig passere disse stedene, se blomsterhaugene, de tente telysene og bilder av de drepte hver november. Det er å høre folk fortelle at de fortsatt føler seg utrygge på åpne steder, og for noen, at de fortsatt kjemper med voldsomme posttraumatiske reaksjoner.

Kulturens mentale filtre

Men Paris er også en by fylt av medmenneskelighet, sosialt initiativ og tillit. En høygravid venninne tilbyr flyktninger gratis overnatting en gang i uken, den lille leiligheten hennes har mer hjerterom og husrom enn kvadratmeter. En kamerat står hver onsdag og serverer suppe til byens hjemløse, og en tredje arbeider for solidarisk matdistribusjon på nasjonalt plan. En venninne bruker nettene til å henge opp sorte bokstaver på hvit bakgrunn “JE TE CROIS” for å sette fokus på vold og drap på kvinner, eller feminicid, som er et stort samfunnsproblem i Frankrike. Myndighetene har iverksatt lover og økonomisk støtte for å beskytte og hjelpe ofre, men sannheten er at det hver tredje dag blir drept en kvinne fordi hun er, ja, en kvinne.

I kognitiv atferdsterapi lærer vi at vi ikke opplever verden slik den objektivt er, men gjennom våre egne mentale filtre.

Intensiteten i det franske samfunnet er både engasjerende og lammende, ikke minst når man står utenfor på grunn av språklige og kulturelle barrierer. Jeg tror ikke man bare bor i et land. Man lar menneskene, gatene og kulturen flytte inn i seg. Og når man en dag forlater det, etterlater man en del av seg selv der. Summen blir en ubalanse, en følelse av å være litt “off”, for mye og for lite samtidig, litt ujustert når man så vender hjem. Men det er kanskje slik det skal være – går man uberørt fra møtet med en kultur, har man ikke latt seg berøre ordentlig.

I kognitiv atferdsterapi lærer vi at vi ikke opplever verden slik den objektivt er, men gjennom våre egne mentale filtre. Kulturens rolle har imidlertid blitt litt oversett, og jeg tror ikke vi kan hjelpe mennesker hvis vi ikke ser dem i relasjon til hverandre og i en kontekst. Mer enn én gang at jeg som nordmann har blitt beskyldt for å komme fra “en kultur uten sjel, et rent og velfungerende samfunn bestående av naive roboter.”

Å bo i Frankrike har forøvrig gitt meg en nyvunnet respekt for psykoanalysen – men om den i virkeligheten forteller noe om menneskene, eller om menneskene har tatt den til seg og integrert den i språk og følelsesliv, vet jeg ikke. Jeg ser bare at de kreftene som beveger seg i menneskene her, måten de snakker om hva som driver dem og det som ofte kommer til uttrykk, oppleves, ja, uforenelig med et ideal om fornuft og rasjonalitet.

Da jeg sist vinter hadde en samtale med daglig leder, sykepleier og kunstterapeut Arnaud Vallet ved det flytende dagsenteret på båten l’Adamant, fortalte han om viktigheten av atmosfære, å føle seg forbundet med sine umiddelbare omgivelser og at galskapen i hodet er forbundet med galskapen i verden – for den er det nok av! Å finne mening i dagliglivet handler kanskje om å prøve å finne en balanse mellom det destruktive og negative på den ene siden, og skjønnhet, det storslåtte og intellektuelle på den andre. Og det meste er bare hverdag, også i en by som Paris. Det er dagene som kommer og går, små og store ærender som skal gjøres, en bursdag, en forfremmelse, hjelpe et vennepar med å flytte, slå av en prat med en fremmed under en markise mens man venter på at en regnbyge skal passere. Alt dette tar jeg med meg fra årene i Paris. Så må flaneringen fortsette over Københavnske brosteiner, formentlig noe mindre hektisk, motsetningsfylt og storslagent.

Kilder

BBC News, Samuel Paty: French teacher beheaded near Paris, 16. oktober 2020

https://www.bbc.com/news/world-europe-54602171

Philosphie Magazine

https://www.philomag.com/articles/je-te-crois-petite-philosophie-du-temoignage

Fransk innenriksdepartement, statistikk 2019-2021

ChatGPT