Norge er i World Happiness Report 2017 kåret til verdens lykkeligste land. Happy Planet Index, som i større grad måler ut fra hva som betyr noe for mennesker fremfor rikdom, har Norge på 29. plass. Lykke er en relativ ting; det er mulig å være ulykkelig i et lykkelig land. Vurdert ut fra Facebook har vi det tilsynelatende bra. Side på side med trivsel, vellykkethet og mestring. Men hvordan står det egentlig til der ute? Hvordan har vi det i verdens lykkeligste land? Skal vi tro på de offentlige helsestatistikkene sliter svært mange av oss med nedstemthet og depresjon.
For mange er lykke i stor grad forbundet med å være vellykket både privat og karrieremessig. Hensikten med å lykkes synes å være å bli likt, eller i det minste oppnå andres respekt. Spørsmålet er hvem som skal vurdere vellykketheten? Er det deg selv eller de andre? Det er vanskelig å bevege seg på Facebook uten å forholde seg til ”likes”. De står der grå under innlegget og venter på å bli blå med et høyt tall bak. Hva representerer de egentlig? Vennlige klapp på skulderen, et tegn på at du er verdt noe; eller er ”likes” mer å ligne med skillemynt noen har lagt i den emosjonelle tiggerkoppen?
Enkelte bekjente har også virket i overkant opptatt av antallet ”likes” og har tidvis fremstått som nokså oppmerksomt fraværende.
En del sliter med Facebook. Stadig sjekking og uro for ikke å strekke til gjør dem rastløse og nedstemte. Jeg har hørt det fra noen av mine pasienter. Enkelte bekjente har også virket i overkant opptatt av antallet ”likes” og har tidvis fremstått som nokså oppmerksomt fraværende. Jeg ble også minnet om dette fordi mitt gamle psykologikull skal ha en jubileumssamling og har opprettet en egen lukket Facebookside. Jeg er ingen aktiv bruker av Facebook, men meldte meg på oppfordring nylig inn i denne lukkede gruppen. Noen hadde lagt inn et bilde av meg. Det var sett av åtte men bare ”liket” av seks. Hm! Slikt kan jo fort vekke bekymring!
Nobody ”likes” you when you’re down and out….
Ikke noe galt i å søke oppmerksomhet. Ikke noe galt i å gi den. Vi er sosiale skapninger. De fleste ønsker å bli likt. Og heldigvis, de fleste av oss har noen venner som setter pris på oss. Det trenger ikke være så mange, noen få kan også gjøre det. Andre klarer seg ikke med noen få, de vil gjerne ha flere hundre. Dét krever tid og digital teknologi.
Hvor mange har lagt selvverdet sitt ut på nettet? Dersom de har børsnotert sitt eget selvverd og må sjekke aksjekursen flere ganger i timen har det kanskje kommet en liten uro inn i livet som stjeler oppmerksomhet fra det de holder på med her og nå. Men er det ikke fint med positiv oppmerksomhet i form av ”likes” da? Det må den enkelte selv ta stilling til. Men den som samler på ”likes” blir gjerne taktisk med hensyn til hva hun eller han legger ut på nettsidene. Det gjelder å vise at man lykkes, og det er ikke alltid like lett i verdens lykkeligste land.
Speil, speil på veggen der
Jeg har prøvd å sette meg litt inn i fenomenet ”likes”. Hva uttrykker de egentlig. Hva tenker folk om dem. Jeg finner en del oppslag på nettet om hvordan jeg kan skaffe meg flere ”likes”. Jeg finner firmaer som selger ”likes”, både falske og ekte. Jeg finner også beskrivelser av ulike former for ”likes”. Noen ”likes” er ekte. De kom fordi noen genuint likte det du skrev eller bildet du la ut. Andre ”likes” er mer tvilsomme. Noen sender kanskje en ”like” for å vise deg sympati. OK, det er i alle fall positivt ment. Andre igjen sender deg en ”like” fordi de håper at du skal ”like” dem neste gang. Det er en strategisk like. Andre igjen ”liker” av ren høflighet. Men dette trenger ikke mottakeren å vite. Mange ”liker” også av gammel vane uten å ha lest teksten de ”liker”. En ”like” er en ”like” når den først står der. Da gjelder det bare at antallet er høyt nok.
De jeg kjenner som er hekta på ”likes” synes ikke å fundere så mye over hvorfor de fikk dem. De er opptatt av antallet og hvor raskt de kommer.
De jeg kjenner som er hekta på ”likes” synes ikke å fundere så mye over hvorfor de fikk dem. De er opptatt av antallet og hvor raskt de kommer. Det er mengden som gjør det. Vissheten om mange ”likes” og vissheten om at andre også kan se at de har blitt ”liket” kan berge kveldsroen og nattesøvnen for noen timer. De har funnet sin målenhet for det å bli likt, og de følger den med en uro og et vaktsomt blikk en aksjespekulant verdig. Hvilken kurs står jeg i? De vet knapt hvem mange av de 860 vennen de har på Facebook er, men de kjenner noen. Og nettopp her kan det fort oppstå en ny uro. Hvorfor har ikke Per eller Kari ”liket” det siste innlegget mitt. Det er jo over et kvarter siden jeg la det ut. Mangelen på ”likes” fra bestemte personer kan fort gi grobunn for nye bekymringer.
Jeg ønsker også å bli likt. Men ikke i form av ”likes”. Jeg har ikke så mange venner, men de jeg har skal slippe å gi uttrykk for hva de føler for meg og mine gjøremål i tide og utid. Jeg har mange bekjente. De skal også slippe stadig å vurdere meg enten det er av strategiske grunner eller fordi de føler seg forpliktet til det.
Lykkeliten kom til verden i 1927. Hvordan det gikk med ham vet jeg ikke, og det vet kanskje heller ikke opphavsmannen Frimann Clasen, bedre kjent som Lyktemannen. Men Lykkeliten slapp i alle fall å forholde seg til de emosjonelle fangarmene som i dag tar seg inn hos mange både kvelds og nattetid. Jeg vet ikke om det var det Oscar Danielson tenkte på da han skrev teksten til Nattvakten, men jeg tillater meg å tolke første verset i lys av det jeg har skrevet:
Jag går i genom rummen
som en vålnad
jag ser barnens ansikten
upplysta av skärmar
det ser ut som om
ljuset kom
ini från
Men jag vet bättre en så…
Det sosiale verdensrommet
Det sosiale rommet er blitt stort og det vokser fortsatt. Hvor stort det skal bli er til en hvis grad opp til den enkelte av oss. Utfordringen ligger i at sosial interaksjon ikke lenger er avhengig av hvor du fysisk befinner deg. For den som har behov for det private kan den sosiale verden bli nokså påtrengende om man ikke tar sine forhåndsregler. Noen er flinke til det. De benytter seg av de fordelene sosiale medier som Facebook gir, men bestemmer selv når de vil være på og klarer å distansere seg fra ”likes” avhengigheten. Andre ligger våken nattestid for å sjekke antall ”likes” eller gruble over mangelen på tilfredshet bak sin egen lykkelige fasade. Flere studier, blant annet en av May-Li et al., publisert i Journal of Social and Clinical Psychology, Nr. 8, 2014, knytter tid brukt på Facebook til depresjon og konkluderer med at sosial sammenligning er den faktoren som knytter dem sammen. Folk blir rett og slett uvel av å skulle sammenligne seg med andre hele tiden. Nå har det også begynt å komme bøker om emnet.
Folk blir rett og slett uvel av å skulle sammenligne seg med andre hele tiden.
Imran Rashid, dansk spesiallege i allmennmedisin, har skrevet en bok om hva som skjer med oss når vi utsettes for digital teknologi som smarttelefoner og iPads. Han mener vi er i ferd med å skape en generasjon som bare er på besøk i det vi andre kaller virkeligheten og beskriver dem som digitale junkier på full autopilot, låst i digitale belønningssystemer. Boken, som har tittelen Sluk – kunsten at overleve i en digital verden, er utgitt på det danske forlaget Lindhardt og Ringhof i 2017. Det hører med til historien at Rashid inntil for få år siden var ivrig tilhenger av all ny teknologi. En annen bok om emnet er forfattet av den brittiske bloggeren Lydia Bright og har den talende tittelen The Ugly Face of Facebook: True Stories and Confessions about Loneliness, Depression and Causes of Social Isolation. Den er utgitt som Kindle bok i 2015 og inneholder en rekke historier om de negative sidene ved digitale sosiale medier.
Dersom vi føler oss nedstemt og urolig kan det kanskje være nyttig å stille seg noen enkle spørsmål: Hvor mye tid bruker jeg på Facebook? Hvor hekta er jeg på ”likes”? Hvor mye tid bruker jeg generelt på å være i den digitale verden? Det kan synes som omfattende bruk av sosiale medier på internett kan fungere både som en utløsende og en opprettholdende faktor ved nedstemthet og depresjon. Da er det liten trøst i å ha World Happiness Report 2017liggende på nattbordet.
Da Lykkeliten kom til verden var alle himmelens stjerner tent. Det er de også i kveld. Fullmånen henger stor og gul høyt der oppe.
Jeg sitter alene i et hus og skriver. Det er stille. Bare vinden får det til å knake i veggene en gang i blant. Det er kuling i kastene, og åpner jeg døren kan jeg høre havet buldre. Ingen ”likes” er sendt og ingen mottatt. Men jeg har sendt noen tekstmeldinger, noen med smilefjes og ett med en sol. Det holder det. Da Lykkeliten kom til verden var alle himmelens stjerner tent. Det er de også i kveld. Fullmånen henger stor og gul høyt der oppe. Mennesker har trått sin fot der, men jeg tror ikke de fant hva de lette etter. Skulle du for øvrig lure på hva ”vålnad” i teksten ovenfor betyr så er det et gjenferd. Det hender jeg ser spøkelser på høylys dag, men i kveld er de borte, og snart er det tid for peisild og Gabriel Faurés Requiem. Det kan jeg godt like!