Et sted å skrive

De av dere som har lest mine spalter her i tidsskriftet har sett meg referer til mine faste skrivesteder som henholdsvis «Skrivestuen ved Vesterhavet», «Pegasus» og «Skrivetårnet». Ferdigstilling av tidsskriftet skjer som regel på ett av disse stedene. Det samme gjelder andre tekster som krever oppmerksomhet over tid. Navnene antyder en romantisk innstilling til det å skrive, samt at omgivelsene har en viss betydning. Begge deler stemmer. Mine skrivesteder har lite til felles med strile kontorer.

Ett tårn er ett tårn

Av de tre nevnte steder må «Skrivetårnet» kanskje sies å være en liten overdrivelse. Riktig nok befinner vi oss i 6. og øverste etasje i en blokk ved kanalen i Tønsberg, men noe tårn er det strengt tatt ikke. Derimot har jeg utsikt til Slottsfjellet på andre siden av kanalen og der står det et tårn.

Å sitte ved et skrivebord med utsikt til et tårn er noe jeg har til felles med filosofen Immanuel Kant. Han mislikte sterkt forandringer i sitt svært rutinepregede liv, og frustrasjonen var stor da noen popler i en nabohage hadde vokst seg så høye at de begynte å stenge for utsikten til et gammelt tårn han kunne se fra vinduet sitt. Kant skal da, ifølge Thomas de Quincey, ha blitt så urolig og rastløs at han til slutt ble ute av stand til å lese, skrive og filosofere. Den vennlige naboen viste forståelse for Kant sin frustrasjon, og etter at poplene var beskåret kunne roen igjen innfinne seg hos Kant der han satt på sitt arbeidsværelse, gjerne i tussmørke, og lot tankene vandre. Hans rutiner omfattet også tiltak for å sikre god nattesøvn, og disse sto ikke noe tilbake fra dagens råd om god søvnhygiene:

Når lysene ble båret inn, fortsatte Kant sine studier til nesten klokken 22.00. Et kvarter før han trakk seg tilbake for natten, ryddet han sitt sinn så mye som mulig for alle typer tanker, som krevde oppmerksomhetens anstrengelser eller energi, fordi han mente at denne type tanker ved å stimulere og hisse ham for mye opp, lett kunne forårsake søvnløshet – og den minste avvikelse fra hans vanlige sengetid var i høysete grad ubehagelig for ham. (Thomas de Quincey)

En som både skrev og sov i et tårn var Michel de Montaigne. I 1570 sa han opp sin stilling som jurist, og året etter, i en alder av 38 år, trakk han seg tilbake til sitt tårn som var en del av et større gods beliggende utenfor Bordeaux. Tårnet hadde tre etasjer, med det største rommet øverst. Her innreder han seg med skrivebord og bibliotek. Her skrev han sine berømte essay og introduserte «jeget» som en del av teksten. Jeg håper tårnet overlevde skogbrannen som herjet rundt Bordeaux i sommer.

Et eget rom

Så langt har jeg bare omtalt menn. Det har sin forklaring, og den finner du i det jeg alt har skrevet. Det å skrive eller filosofere krever for de fleste et sted å trekke seg tilbake til, et sted man kan fordype seg i uforstyrret i sine tanker, et eget rom.  Det siste er også den norske tittelen på en bok av Virginia Woolf, hvor hun tar for seg kvinners mangel på et eget skrivested.

Arra Venton, Cornwall

I sommer tilbrakte jeg noen dager i et gammelt steinhus i Cornwall med utsikt til Atlanterhavet. På den andre siden av den smale kronglete vegen, i The Captains House, tilbrakte Virginia Woolf sommeren 1910, sammen med bekjente. Det var 19 år før utgivelsen av Et eget rom, men jeg antar hun allerede den gang kjente på savnet. Området rundt den lille fiskelandsbyen St. Ives i Cornwall er for øvrig et sted hvor Virginia sammen med familien pleide å tilbringe somrene da hun var barn, somre hun beskriver som den beste tiden i sitt liv. Siden skulle det bli atskillig verre, ved siden av sin nedstemthet slet hun i sin ungdom blant annet med å finne seg til rette under sosiale sammenkomster og skriver følgende om seg og sin søster i den selvbiografiske skissen A Sketch of the Past:

Sannheten er rett og slett at vi var mislykkede. Vi hadde ingen evne til å skinne i selskapslivet. Vi var ikke populære – vi satt i et hjørne og lignet døvstumme som lengtet etter en begravelse.

Virginia Woolf tok sitt eget liv i 1941, et liv og et selvmord psykiatrien i ettertid har fråtset i med dypsindige psykoanalytiske tolkninger. Dét er et lite paradoks når vi leser om hennes egen holdning til Sigmund Freud og psykoanalyse. I boken Virginia Woolf av Bjørg Vindsetmo beskrives dette slik:

Mye av hennes motstand mot Freud var hennes sunne skepsis, men en del av hennes forakt overfor Freuds teorier hadde med lillebroren Adrian å gjøre. Adrian utdannet seg til psykoanalytiker og gjennomgikk en smertefull psykoanalyse som førte til seperasjon fra hans kone. Virginia nektet hardnakket å ta Adrian og psykoanalysen alvorlig. Hun hevdet at gjennom å skriv Til fyret hadde hun nå oppfunnet sin egen form for analyse…

I 1939 hadde Freud flyktet fra Tyskland og bodde i London. Det året møttes Virginia Woolf og en strekt avkreftet Sigmund Freud på sistnevntes kontor. Trass i omstendighetene hadde han klart å etablere et eget rom, fylt med bøker og egyptiske antikviteter. Han hadde vært en ivrig samler hele sitt voksne liv.  Møtet må ha gjort inntrykk på Virginia, for etter dette var hun langt mer forsonlig overfor ham og begynte å lese noen av bøkene hans. Woolf bodde aldri i ett tårn, men hun hadde titler som The Leaning Tower og To the Lighthouse. Siste nevnte, Til fyret som er den norske tittelen, regnes som et hovedverk innen litteraturen.

Den norske forfatteren Kristin Valla har latt seg inspirerer av Virginia Woolf i boken Egne steder med undertittel Om skrivende kvinner, lidenskap og et lite hus på den franske landsbygda. Så mye lidenskap er det kanskje ikke å finne mellom permene, men desto mer er det å lese om kvinner som Suzanne Brøgger, Marguerite Duras, Sigrid Undset og Karen Blixen, for bare å nevne noen, sin streben etter et eget skrivested. Valla sin egen kamp for å få kjøpt et gammelt hus i en sørfransk landsby er skildret med alt fra byråkratiske og økonomiske utfordringer til frustrasjoner i forbindelse med restaurering. Men hun kommer i mål, og også Valla skildrer utsikten til et tårn:

Det er vinter i huset mitt. Et trangt og skarpt lys i stuen hvor jeg sitter og skriver dette, ved det furete spisebordet jeg har kjøpt av en mann i landsbyen. Fra terrassedøren kan jeg se tårnet som har stått der i tusen år, og som alltid vekker en følelse av ydmykhet hos meg, overfor historien og de menneskene som har bodd i disse gatene før meg.

I 1930 kjøpte den engelske forfatteren, poeten og gartneren Vita Sackville-West det falleferdige Sissinghurst Castle. Blant mange av hennes elskerinner var Virginia Woolf, og Sackville-West skal ha vært inspirasjonen til romanen Orlando.  Valla har omtalt henne i boken Egne steder, og skriver blant annet:

Hennes eget arbeidsrom i tårnet var … et dypt personlig rom. Et selvportrett mellom fire vegger. Her hadde hun bøkene sine, organisert etter emne, om alt fra astronomi og renessansepoesi til kjønnsteori og hagestell. Et skrivebord med fyllepenner, prøver med jord fra hagen, et fotografi av Virginia Woolf, elskerinnen som ble en venninne, og Harold, mannen hun elsket livet ut. Et stort, rundt bord med snittblomster fra hagen. En divan. En stein fra Persepolis, en krystallkanin fra en annen elskerinne, broderier fra Harolds søster. Selv om tapetet falmet der inne og fløyelen på divanen ble frynset, ville hun ikke bytte dem ut. De skulle bli gamle sammen, tingene og hun.

Det er tydeligvis noe med tårn som virker tiltrekkende på skrivende mennesker, enten de sitter og skriver der eller kan se bort på ett.

Kvinner som skriver og leser

Av ren nysgjerrighet har jeg kikket litt på tidligere utgivelser av tidsskriftet for å se i hvilken grad kvinner har vært tema i spaltene. Noen har det da blitt opp gjennom årene, sikkert alt for få, men det har da vært mulig å lese om Karen Blixen, Susan Stebbing, Mary MacLane, Zinken Hopp og Torborg Nedreaas for å nevne noen. I tillegg har vi hatt en rekke kvinnelige bidragsytere.

Ser vi på statistikk over hvem som kjøper og leser bøker er kvinner i flertall. Samtidig vil en del myter ha det til at mannen står for det intellektuelle mens kvinner står for følelsene. En som prøvde å kombinere dette var den tidligere danske anmelderen Katherine Diez. Hun spilte på sin kvinnelighet samtidig som hun fremsto som en intellektuell. Det gikk bra inntil hun i 2024 ble tatt i omfattende plagiat. Ut fra oppslag i presse og innlegg på sosiale medier var det en del som godtet seg over dette. Det er fint å få sine fordommer knyttet til vakker og blond bekreftet! Eller? Da nylig avdøde Dolly Parton ble beskyldt for å tilhøre kategorien, svarte hun slik:

I’m not offended by all the dumb blonde jokes because I know I’m not dumb… and I also know that I’m not blonde.

Den 10, mars 1960 solgte Martindales Book Store The Life and Work of Sigmund Freud i tre bind for 28,86 dollar. Kjøperen var Marilyn Monroe som holdt på med innspillingen av filmen Let´s Make Love. Det er her hun synger My Heart Belongs to Daddy – valg av litteratur var kanskje ikke helt tilfeldig, men det var ikke de eneste bøkene skrevet av Freud hun kjøpte. I et forsøk på å komme seg gjennom søvnløse netter leste hun blant annet The Letters of Sigmund Freud, noe som skal ha fått henne til å gråte fordi hun skjønte at han døde som en resignert og skuffet mann. Kanskje kjente hun igjen noe av seg selv i hans skjebne?  Hva søvnene angår kan det hende hun ville hatt nytte av noen av rutinene til tidligere nevnte Immanuel Kant.

Marilyn Monroe etterlot seg en omfattende boksamling da hun tok sitt eget liv den 4. august 1962, bare 36 år gammel. På tross av enorm suksess på lerretet skal hun ha slitt med mindreverdsfølelse. Min egen grovtelling av bøker oppført i Christies katalog The Personal Property of Marilyn Monroe viser at hun ved sin død hadde ca. 400 bøker stående i hyllene, fordelt på temaer som kunst, biografier, skuespill, romaner, poesi, musikk, psykologi, vitenskap og reiseskildringer. Blant titlene er en engelsk oversettelse av Håvamål, Crime and Punishment av Fjodor Dostojevski, The Philosophy of Platon, Our Knowledge of the External World av Bertrand Russel, Tender Is the Night av F. Scott Fitzgerald og Man Against Himself av Karl A. Menninger for å nevne noen.

Marilyn Monroe etterlot seg en omfattende boksamling

Meg bekjent bodde Marilyn Monroe aldri i ett tårn, men i Missisauga, som ligger i Ontario i Canada er det reist to høye tvillingtårn hvorav det ene er oppkalt etter henne. Årsaken skal være utformingen av tårnet som umiddelbart fikk folk til å tenke på formene til Monroe. Neppe det hun helst ville bli husket for. Jeg anbefaler gjerne Marilyn and her Books med undertittel The Literary Life of Marilyn Monroe, skrevet av Gail Crowther.

Karen Blixen og Marilyn Monroe møttes i under Blixen sitt opphold der i 1959. Ifølge Tone Selboe var Monroe en av de Blixen hadde sett frem til å møte. Begge var de blitt mytologiske skikkelser. Forskjellen var at mens Monroe slet med å slippe fri fra den jobbet Karen Blixen aktivt med å styrke sinn. Begge hadde de lest noen av Sigmund Freud sine skrifter og Blixen uttalte følgende i et intervju:

Jeg tror Freud har gjort sin tid stor tjeneste ved å anerkjenne komplekser eller se dem i øynene og gjennom det befri seg fra mye uro og angst. Men jeg tror også at de som kom etter ham, mange ganger har drevet hans streben for vidt, eller har misforstått den. Et tres, en plantes røtter må være dypt nede, i jord og mørke, når vi ikke trekker dem opp for å se og undersøke dem, betyr det ikke at vi ikke anerkjenner dem, eller vil undervurdere eller undertrykke dem. Vi vet meget godt at de er treets livsbetingelser, kanskje den viktigste delen av dem. Det er i menneskets natur og tilværelse mange ting, kanskje de mest betydningsfulle i så henseende, som krever mørke og som forlanger ubemerkethet for å vokse sundt.

Det kan jo leses som en antydning om at det kan være lurt å la fortid være fortid og prøve å være i nuet. I essaysamlingen Mit livs mottoer og andre essay, utgitt på danske Gyldendal, finner vi «Navigare necesse est, vivere non est necesse» og «Amor fati». Det røper en holdning om at det finnes ting som er viktigere enn livet og at man skal godta sin skjebne, ikke kjempe mot den. Det er visse likheter her med hva vi finner hos de stoiske filosofene. «Enkelte ting er opp til oss selv, andre ting er ikke opp til oss selv» for å sitere Epiktet.

Jordforbindelser

Man trenger ikke holde til i et tårn for å få sitt eget skrivested. Man trenger heller ikke utsikt til ett. Den som må ha slike omgivelser, er kanskje like mye på jakt etter en grunn til å slippe å sette ord på det blanke arket. Men et eget rom, hvor enkelt det måtte være, er noe de fleste skrivende vet å verdsette. Men det finnes også de som kan sitte på en kafe eller et bibliotek og skrive. Det viktigste er kanskje ikke stedet, men det å få være i fred. Et eget rom kan jo også tolkes som det imaginære rommet som oppstår når vi tar på oss et par støydempende hodetelefoner og lytter til musikk.

Nyanskaffet penn. Foto A. Repål

Noen skriver utkast med penn før de skriver det inn på PC eller Mac. Andre skriver direkte på maskinen. Selv tilhører jeg for det meste siste kategori, men jeg gjør mine notater analogt, med en god penn. Siste kjøpte kom jeg over i Bath i England i sommer, håndlaget med innfelt tre fra Christ Church i Swindon, bygget i 1851. Det lille stykke tre stammer fra en av de gamle viktorianske kirkebenkene som ble skiftet ut i forbindelse med restaurering av kirken i 2017. Jeg tenkte jeg med en slik penn ville få ånden over meg uansett hvor jeg måtte befinne meg. Og Christ Church har selvsagt sitt eget tårn. Bygget over tre plan, kneiser det høyt over inngangsdøren. På folkemunne kalles kirken «The Old Lady on the Hill.» Så fikk hun ikke bare sitt eget rom, men omsider også sin egen penn.