Et sted å høre til

Et sted å bo

Ned en liten avstikker fra Ringeriksveien i retning Tyrifjorden ligger en håndfull gårder. De hvite våningshusene, røde låvene og de gule bryggerhusene skiller seg ikke nevneverdig ut fra andre gårder på den norske landsbygda. Det er ikke den lille veien som skiller seg ut, og heller ikke karane som trasket opp og ned den gjørmete grusveien år etter år, sommer som vinter. Noen gikk helt opp til Meieriet, hvor de gjorde små ærend eller bare slo av en prat. De kjente alle, fulgte med på hva som skjedde, hadde sin plass. Helt vanlig bygdeliv, med andre ord. Bortsett fra at karane var pasienter – i de såkalte Lierkoloniene.

På gårdene rundt omkring i Lierdalen spiste, sov, arbeidet og levde nemlig mennesker fra hele landet med psykiatriske diagnoser, ulik grad av utviklingshemning eller forskjellige former for sosial utsatthet, sammen med de lokale familiene. Ofte bodde de her fra ung voksenalder og helt til det siste. Det som utenfra kunne se ut som helt vanlige gårder, var en del av et omfattende system for privatpleie som gjorde Lier til et spesielt kapittel i norsk psykiatrihistorie.

Foto: Johanne Jareid

I denne lille “gata” langs Ringeriksveien hadde de bare mannlige pasienter boende. Karane var en del av bygda, ikke som en institusjon ved siden av det vanlige livet, men midt i det. Hver gård i Lier-systemet kunne ha opptil 30 pasienter, og over en 130 års periode rommet ordningen tusenvis av menneskers liv og skjebner. Det var en løsning på manglende institusjonsplasser og et kjærkomment økonomisk tilskudd for mange småbønder. Samtidig var dette helt vanlige familier med barneflokker, dyr, jord og produksjon, uten utdannelse innen helse og som regel uten ekstra hjelp.

Historier fra min egen familie

En av familiene som har tatt vare på historiene fra livet i Lierkoloniene, er min egen. Så lenge jeg kan huske, har karanes historier med den største selvfølge fylt like mye som fortellinger om egne familiemedlemmer, selv om jeg knapt rakk å møte noen av dem. Hvordan kan det ha vært å vokse opp i en verden hvor mennesker med tunge sinnslidelser var like normale som dem uten? En barndom uten skille mellom det private og det profesjonelle?

Min mor Gro Jareid, og hennes kusine Liv Rogstad, har så lenge jeg kan huske fortalt små historier om hvordan hverdagen på familiegården var. Liv vokste opp på gården, mens mamma var der fast i helger og ferier. De deler med glede når jeg spør.

Foto: Johanne Jareid

Noen av karane

Gården hadde opptil ti pasienter boende til enhver tid over en periode på nesten 80 år, fra mine oldeforeldre sluttet seg til ordningen rundt 1906. Karane bodde på fellesrom i våningshuset eller ute i bryggerhuset, hvor de også hadde sin egen stue. Med vaskevannsfat på rommet og utedo i bryggerhuset hadde de samme levestandard som resten av husholdningen.

Alle hadde jo pasienter boende. Det var ikke noe man tenkte over.

Liv hadde ni brødre, forteller hun. Det er det hun kaller dem, selv om noen av dem var over pensjonsalder da hun ble født. Nå er hun selv over 80 år. Selv om hun aldri tok over gården, utdannet hun seg innen helse og arbeidet i mange år innen omsorg.

Jeg prøver å få noen nyanserte uttalelser om hvordan det var å vokse opp som enebarn på det enkle bruket, til enhver tid omgitt av voksne mannfolk med til dels store utfordringer og pleiebehov. Men hun har ingen problematiske minner eller historier, og nærmest fnyser av at hennes oppvekst skulle være noe utenom det vanlige: «Det var da selvsagt for dem at de oppførte seg!» Det er tydelig at hun har opplevd hverdagen med «brødrene» som en berikelse. Da min grandtante Gunborg kom hjem med den da nyfødte Liv, ventet de ni brødrene på dem hjemme.Det samme forteller min mor, hvis største ønske var å bli værende på gården i Lier da turen tilbake til Drammen by ventet hver søndag kveld. Som barn visste hun ikke at karane på gården ble betraktet som «gærninger», som man sa i Drammen den gangen, og lurte en periode på om hennes egne tanker også kunne høres av andre – flere av karane snakket jo like mye med seg selv som med andre! Karane var der bare. Ikke som et profesjonelt tilbud, men som en del av hverdagen – ved bryllup, dødsfall, julaften, sykdom og bursdager.

De som hadde «vært på Reitgjerde», skulle man være litt forsiktig omkring, kanskje ikke vende ryggen til, men venner kunne med største selvfølge komme på besøk, og barna løp fritt rundt mellom gårdene. Alle hadde jo pasienter boende. Det var ikke noe man tenkte over.

Arvid minnes alltid med latter og en god historie når min mor  og Liv snakker om ham. Han gikk fra gård til gård og fulgte med på hva som skjedde. Han samlet på bøker og leker, og den detaljerte modellkirken i hvit plast som spilte julesanger når man trakk den opp, ble stående på kammerset i flere tiår etter at han var gått bort. Han kunne gå alene på butikken og hadde en særlig evne til å få med seg det andre snakket om. Hver minste detalj. Så gikk han videre og fortalte det han hadde hørt. Arbeidet i jordbæråkeren var han ikke særlig begeistret for, og han ventet helst til noen kom forbi før han omsider begynte å plukke. Han hadde det med å henge etter Gunborg på kjøkkenet, og hvis han ble for irriterende og sendt på dør, pilte han nedover gata, hvor han kunne meddele med like deler forferdelse og entusiasme at «kjærringa er gæren!»

Bakkane var en lovende kunstner med utstillinger i Kristiania, men kom seg aldri etter å ha fått en alvorlig sinnslidelse. På gården fikk han tegnesaker av Livs far, min grandonkel Olav og kom i gang igjen med å tegne. Liv har fortsatt flere av bildene hans og viser dem mens vi snakker, bleke streker av ansikter som glir inn i hverandre. Han spilte hardingfele til jul, og som med de andre pasientene ble det sett på som viktig at han hadde rom og muligheter til å dyrke interessene sine og uttrykke seg. Han likte dessuten arbeidet på gården og kunne få ansvar både under hesjing og for å sanke dyr, og moren min elsket å traske sammen med ham nedover grusveien når han geleidet kuene mellom beitene.

Olav og Bakkane fikk spesielt god kontakt. En gang på sine eldre dager kjørte Olav ham tilbake til hjemtraktene, hvor han fikk gjensyn med bestevennen fra ungdomstida. Min mor husker godt øyeblikket da plutselig utbrøt: «I den kyrkja vart e konfirmera!» Det var den første og eneste forståelige setningen noen hørte ham si.

«I den kyrkja vart e konfirmera!»

Edvardsen likte ikke å være blant folk. Han hadde hatt en vanskelig oppvekst i usle kår, og den deformerte kroppen som bar preg av underernæring, ble gjemt under kjeledress og jakker som rakk ham ned over knærne. «Var det en som virkelig hadde glede av jobben sin, så var det Edvardsen», sier min mor og Liv i kor når jeg spør. Han holdt seg mest ute hos grisene, hvor han stelte og passet på. Julaften kunne han heller ikke la dem være der ute alene, så han snek seg alltid ut i fjøset i finstasen for å sikre seg at alt sto bra til.

Og så var det Johan Vandringen, en rastløs kar med tindrende blå øyne og sigaretter som han røkte så langt ned at den hvite barten hadde svimerker. Hver vår fikk han nok av gårdslivet, pakket kofferten med småting som han solgte og rømte. Etter hvert lærte familien at det kunne være bedre å la ham være borte litt. Etter noen dager fikk Olav alltid telefon om at han kunne komme og hente ham i retning Østfold. Når han hadde vandret fra seg, var han klar for å komme hjem. For han hadde jo et hjem.

Tilpassede oppgaver

Det var et annet arbeidsliv på gårdene den gangen. Dagene var fulle av oppgaver som måtte gjøres: dyr skulle stelles, møkk måkes, ved hugges og bæres, høy hentes inn, gress slås, sauer samles og jorder bearbeides. Inne skulle vasketøy kokes og enorme gryter mat tilberedes. Pasientene kunne være en del av dette, med oppgaver som passet interessene og evnene deres. Gunborg hadde et godt blikk for hva folk kunne og hva de trivdes med, og det var viktig at arbeidet ikke ble tvang. Men dette var likevel langt fra noen idyll. Familiene hadde et stort ansvar, med mye omsorg og nærhet, men uten den opplæringen og støtten man ville forventet i dag. Det var enkelte pasienter familien ikke klarte å ha boende, og Liv og min mor husker også at det fantes gårder hvor forholdene «ikke var så bra».

En sammensatt historie

Historien om Lier kan verken reduseres til en fortelling om en bedre fortid eller brukes som kritikk av dagens omsorgsboliger. Men det er likevel noe ved måten karane var en del av livet på, som har blitt værende hos meg. Når jeg i dag hører min mor og Liv fortelle om dem er det påfallende hvor lite de snakker om diagnosene deres. De husker humoren, interessene, særhetene, arbeidsoppgavene og alle de små historiene som ble gjenfortalt år etter år. De husker mennesker som inngikk i familiens og bygdas hverdagsliv.

Det er ikke vanskelig å se hva som kunne vært problematisk med dette systemet. Det var en økonomisk ordning, og arbeidsbyrden og det uendelige ansvaret som lå på familiene, må ha vært betydelig. Grensene mellom omsorg, arbeid og privatliv var uklare. Likevel er det forskjell på et familieliv og et vaktskjema.

 Johanne Jareid. Foto privat.

I dag er omsorgen langt mer profesjonalisert. Mennesker har fått rettigheter og større innflytelse over eget liv, og man skal ikke være avhengig av at en familie vil ta en inn i hjemmet sitt for å få den omsorgen man trenger. Samtidig kan livet bli mer oppdelt når bolig, aktivitet, arbeid og helsehjelp organiseres som ulike tjenester, med ulike mennesker rundt den enkelte.

Likevel er det forskjell på et familieliv og et vaktskjema.

Karane var mennesker som i stor grad var avhengige av andre for å få hverdagen til å fungere. De kunne ikke selv administrere livene sine, forstå eller formidle egne behov eller be om hjelp. I dag har vi systemer som skal fange opp mennesker som faller utenfor. Likevel hører vi med jevne mellomrom om dem som blir funnet døde i leilighetene sine, etter måneder. Hvordan kan det skje i et samfunn med så mange tjenester og så mye hjelp? Kanskje er svakheten at mange hjelpetilbud i dag mangler det viktigste, det som er svært vanskelig å garantere i et menneskes liv: kontinuitet, gjensidighet og tilhørighet. Liv vokste opp med ni brødre, ikke ni pasienter i pleie. Det er forskjell på å ha et sted å bo og å høre til et sted.