De tre ordene i overskriften på dette flaneriet er kanskje ikke blant de mest brukte blant kognitive atferdsterapeuter. Der er øyne, hjerne og ører mer innenfor vårt vokabular. De betegner hovedsakelig fysiske realiteter. Joda, jeg vet at hjertet er en fysisk realitet, men i den betydningen jeg bruker det her, er det mer enn en mekanisk pumpe. Det handler om følelser, om å la seg bevege. Til sammen handler de tre ordene om det du ikke uten videre finner i kasusformuleringer, ABC-tabeller eller spørreskjemaer. De handler om det vi lengter etter, hva som kan bidra til å lindre lengselen og hva som kan åpne opp for undring.
I årevis har jeg beundret mine franske venner, som med en utrettelig tålmodighet står i kø for alt fra bokfestivaler og amatørteater til foredrag om åpningen av en ny bypark. Uansett om det er onsdag kveld etter en lang arbeidsdag eller søndag morgen etter en sen kveld, er de alltid like entusiastiske over å få med seg både små og store kulturelle begivenheter. Og de er ikke alene – pariserne, og franskmenn generelt, elsker kultur.
For dem handler det om å absorbere inntrykkene, ikke stresse over det man ikke rekker. De har en umettelig trang til å lære og oppleve, og en evne til å håndtere raskt skuffelser og se forbi det utilgjengelige. Bak lukkede dører syder Paris av musikkskoler og teaterverksteder for folk i alle aldre, og de mange kommunale kursene blir fylt opp på et øyeblikk. Det virker som om det forventes at man har minst to-tre hobbyer, selv med full jobb og familie. Så, i løpet av de neste ukene, har jeg gitt meg selv oppdraget å utforske alt Paris har å by på, uten forberedelser eller forbehold. Her kommer en liten beretning.
Høsten har startet merkelig her, og jeg sitter fortsatt med følelsen av at sommeren aldri kom, noe som er høyst besyndelig på disse breddegradene. Bortsett fra en kort hetebølge under OL, har vi hatt en historisk kald og våt vår, sommer og nå høst i Paris. Så inntil sentralvarmen skrus på i november, blir det noen kalde kvelder på steingulvene i den haussmannske leiligheten.
Etter å ha analysert hvordan jeg håndterer de grå vintrene her, har jeg konkludert med at en atferdsendring er nødvendig. I stedet for å søke til pledd, bøker og te, har jeg gitt meg selv en ny utfordring: De neste to ukene har jeg gitt meg selv oppdraget å utforske alt Paris har å by på, uten forberedelser eller forbehold. Her kommer en liten beretning.
Øye og ånd
Vi er derfor en gjeng på fem som en regntung lørdag ettermiddag legger ut på vandring. Vi har hørt at det er en rekke fernisseringer i dag, og går mot bydelen Haut-Marais, kjent for sine mange gallerier, caféer og ymse tøybutikker. Vi trår inn i Galerie Backslash for å se utstillingen til Dr. Fahamu Pecous: We Didn’t Realize We Were Seeds. Det er en håndfull mennesker til stede i det lille galleriet, og vi beundrer maleriene i stillhet, ett etter ett. Personene på de store maleriene har alle en viss bevegelse; de lever, men samtidig er det noe tablåaktig over dem.
Pecous verk utforsker konseptet «Afrotrope,» som refererer til de visuelle formene som er sentrale for den afrikanske diasporaens kultur og identitet. De store, detaljrike portrettene viser mennesker ikledd ritualmasker, Air Jordans og durags—symboler som bærer både historisk, politisk og populærkulturell tyngde. Utstillingen er både vakker og gripende, med historien vevd inn i de teknisk imponerende maleriene som knytter fortid og nåtid sammen. Atmosfæren i galleriet er intim og konsentrert; kun musikken i bakgrunnen og bordet med vinglass minner oss om at dette er en vernissasje. De gamle tregulvene knirker under føttene våre idet vi beveger oss ut i regnet.
Vel ute på gaten nærmer vi oss en stor gruppe yngre gallerigjengere som har samlet seg for å røyke og skåle. Vi presser oss gjennom, forbi en gruppe som oser av amerikanske utvekslingsstudent-vibes. Vel innenfor får vi gleden av å stifte bekjentskap med utstillingen Death of a Woman. Veggteksten beskriver kunstnerens opplevelse ved å fylle 25 år: «Dette er overgangen fra jente til kvinne,» en innsikt som tilsynelatende medførte akutt livskrise og følelsen av å være iført eksistensielle lenker
Å være her føles etter hvert som å forstyrre et lukket selskap, og vi beveger oss stille ut i regnet igjen.
Bildene på veggene viser ganske riktig kvinner med lenker, malt med grove, unøyaktige penselstrøk i skarpe røde farger som brenner i øynene. Den naive estetikken gir en helt spesiell følelse av estetisk ubehag – samme type følelse jeg får av såkalte Dixit-kort. Tankene mine vandrer til Michel Houellebecqs Kartet og landskapet, der den berømte kunstneren Jed møter en landsbyentusiast med bilder inspirert av heroic fantasy-sjangeren: «Jed hadde sjelden sett noe så stygt.»
Tenk om ingen hadde stoppet meg før jeg leide et galleri og viste frem slikt materiale? Og til sist: Gremmelsen over min egen fordømmelse – hvordan kan jeg tenke slik, jeg som høylytt proklamerer individets rett til å uttrykke seg kunstnerisk, selv på det mest amatørmessige nivået? Kan jeg ikke la kunstneren få lov til å uttrykke det hun opplever, uten å bli målt, veid og vurdert? I stedet for å dømme hennes arbeid, burde vi kanskje feire at hun har motet til å dele sin opplevelse rundt en viktig tematikk? Vi prøver å holde samtalen konstruktiv mens vi forlater utstillingen og vandrer videre under gatelykter som nå er tent i skumringen. Jeg håper imidlertid at jeg ikke eksponeres for Dixit-kort med det første.
Neste stopp er Christian Berst Art Brut Gallery, hvor den nå avdøde kunstneren Tomasz Machcińskis selvportretter er utstilt. Hans kunst beskrives som en lekende og lett provoserende utforskning av kostymer, kjønn og identitet. Machciński smiler til oss fra myriader av fotografier på veggene, med påmalte øyenbryn, pengesedler formet som sigarer, perleøredobber, cowboyhatt og en fr knoklete brystkasse. Uttrykket har en dobbelhet, som om han både ler av vår pretensiøse betraktning av ham, samtidig som han viser sin egen skrøpelighet og sårbarhet.
Tomasz Machcińskis selvportretter
Gjennom en film får vi et dypere innblikk i kunstnerens liv. Han forteller om en barndom preget av tuberkulose og foreldreløshet i etterkrigstidens Polen, og hvordan han ble fjernadoptert av en amerikansk filmstjerne. Denne surrealistiske hendelsen skapte en dyp forvirring rundt hans egen identitet og fremtid. I løpet av filmen følger vi Machciński gjennom en periode på over tjue år, og hans mange utkledninger og roller forteller om en søken etter tilhørighet og selvforståelse.
Gallerivandringen betraktes som vellykket, og sjelelig mettet begir vi oss videre på vandring for å også finne noe føde for kroppen.
Machcińskis selvironi og evne til å fremheve fremfor å tildekke kroppslig forfall er beundringsverdig. Hans verk viser også, i likhet med de to andre fernisseringene vi har besøkt denne ettermiddagen, hvordan kunst kan være et kraftfullt verktøy for å navigere i komplekse identiteter og gi et språk til hvordan vi definerer oss selv og andre utover det verbale og konkrete. Gallerivandringen betraktes som vellykket, og sjelelig mettet begir vi oss videre på vandring for å også finne noe føde for kroppen.
Hjerne og sjel
Søndagen etter er det duket for den årlige Journée du Patrimoine, og turen går til 1. arrondissement, til Richelieu-biblioteket, en avdeling under det franske nasjonalbiblioteket, et historisk, kulturelt og arkitektonisk monument! Etter 12 års renovering er det nå åpent for publikum.
En drømmeaktig forhave
Etter en god halvtimes kø slipper jeg inn i den drømmeaktige forhaven til det tidligere palasset til kardinal Mazarin, som består av smale stier mellom tropiske palmer og høyt strågress. Inne i biblioteksbygningen åpner så den berømte salen seg foran meg med en majestetisk oval glasshvelving som troner over de mange leseplassene. Jeg kan ikke unngå å bli imponert. Etasjer med bokhyller omkranser rommet, og jeg føler meg både liten og mektig når jeg skuer utover. Har de tusenvis av mennesker som har fordypet seg i tekster her gjennom tidene, følt den samme høytideligheten når de trådte inn i dette rommet?
Richelieu-biblioteket
Neste sal er, om mulig, enda mer imponerende, med sine mange kupler støttet av sirlig utformede søyler. Veggmalerier skildrer frodige naturscener, mens lyset strømmer inn gjennom blyglassvinduene i taket.
Etasjer med bokhyller omkranser rommet, og jeg føler meg både liten og mektig når jeg skuer utover.
Ferden går videre, og denne bygningen åpenbarer seg som en gigantisk labyrint, fylt med både oldtidsskatter i sikrede glassmontre og samtidskunstutstillinger, samt utallige magasiner og kompliserte sorterings- og kommunikasjonssystemer. Stående foran et imponerende rørpostsystem, som minner om nervebaner i en hjerne, brer en smule melankoli seg over meg. Er det det samme å være her i dag, hvor en datamaskin på størrelse med en skjorteknapp kan innhente og behandle all informasjon i dette rommet på et øyeblikk? Inntil nylig hadde vi svært begrenset tilgang til det skrevne ordet. Ironisk nok er mye av kvalitetsviten og litteraturen i dag fortsatt låst inne bak betalingsmurer og digitale porter. Lever vi i en tid hvor det er for lett å danne seg en forenklet sannhet basert på den informasjonen man lettest kan forstå og få tak i? Og har terskelen for publisering av innhold, slik jeg gjør nå, blitt for lav?
Richelieu-biblioteket
Bibliotekets betydning som kulturelt knutepunkt er allikevel åpenbar, spesielt i en by som Paris, fylt til randen av historie og kultur, men mer generelt fordi jeg tror vi, for å bevare vår selvforståelse som art, fortsatt trenger et fysisk hus vi kan tre inn i for å oppsøke fortellinger og kunnskap.
Ører og hjerte
«Kom på konsert i kveld på Théâtre du Châtelet!» lyder beskjeden fra en musikervenn. Det er mandag, og gatene ligger regntunge i det milde kveldsmørket. Kulturforsettet mitt er fortsatt i spill, så jeg har intet annet valg enn å raske med meg paraplyen og hoppe på metroen før motargumentene får overtaket! Kveldens kulturelle opplevelse er nemlig ikke hva som helst, men gallaaftenen Jazz Célébration, som markerer 25-årsjubileet til radiokanalen TSF JAZZ.
I de neste tre timene tas vi med fra støvete New York-klubber til glamorøse kabaretscener, fra jam-sessions på gatehjørnet til storslagne big band-numre.
Vi er sent ute og småløper opp de mange trappene, gjennom den forgylte foajéen og finner til slutt de riktige setene i det stupbratte, fløyelsbekledte amfiet på femte etasje. Under en lysende blå hvelving dempes lyset fra den enorme lysekronen, og den feststemte salen eksploderer i applaus idet teppet går opp.
I de neste tre timene tas vi med fra støvete New York-klubber til glamorøse kabaretscener, fra jam-sessions på gatehjørnet til storslagne big band-numre. Som en gave til lytterne har radiokanalen laget setlisten basert på en åpen avstemning, og det er tydelig at publikum er dedikerte fans som ivrig venter på å høre sine favorittnumre, inkludert komposisjoner av Miles Davis, John Coltrane og Django Reinhardt. På scenen står noen av de mest anerkjente jazzmusikerne fra inn- og utland, som vår venn og kontrabassist Viktor nevner, blant annet Melody Gardot, Ibrahim Maalouf og China Moses. Etter konserten sitter han klemt mellom bordet og den gigantiske kontrabassen sin på teaterets hjørnecafé, Le Zimmer, hvor vi avslutter kvelden med et glass vin og deler våre inntrykk fra den fantastiske forestillingen.
Théâtre du Châtelet
Å få glede av kunst og kultur handler kanskje mest om å ha et åpent sinn, ikke så mye om gode planleggingsevner og nitidig søken etter de beste opplevelsene. Dette gjelder ikke minst i en by som Paris, hvor tilbudet er så overveldende at man kan gripes av frykten for å gå glipp av noe bedre, uansett hvor mye man får med seg. Jeg lærte en gang at kunst er mennesker som forteller andre mennesker noe om det å være menneske, og at kultur handler om vår kollektive måte å leve på. Hvem er vi, denne arten som sitter i våre firkantede huler og kikker på firkantede skjermer hvor andre mennesker lever sine liv, som har laget oss jobber vi selv ikke vet meningen med, og samtidig kan stille spørsmål om meningen med tilværelsen eller individets egenverdi?
Under overflaten ligger ambivalensen mellom frykten for å bli isolert og gleden ved tilbaketrekning. Nordmenn er velsignet med nærhet til naturen, vi bruker den ivrig for å komme bort fra hverandre og sivilisasjonen. Her nede lener man seg inn, man vil være der de andre er og oppsøker demonstrasjonene, flokkene, stiller seg i de lengste køene og fyller caféene og museene. Mon tro om jeg ikke ble ørlite klokere både på samfunnet jeg lever i og på meg selv i løpet av den lille dannelsesutfordringen. Og ikke minst, jeg lar ikke høstmørket få innersvingen på spontaniteten!
Kilder:
https://en.wikipedia.org/wiki/Tomasz_Machci%C5%84ski
https://www.backslashgallery.com/fahamu-pecou-we-didnt-realize-we-were-seeds
https://christianberst.com/en/artists/tomasz-machcinski
https://www.chatelet.com/programmation/24-25/jazz-celebration/
https://en.wikipedia.org/wiki/Th%C3%A9%C3%A2tre_du_Ch%C3%A2telet
https://www.backslashgallery.com/exhibitions
https://en.wikipedia.org/wiki/Tomasz_Machci%C5%84ski