Forfatter
For noen år siden kom jeg over boken Bartleby & Co av den katelanske forfatteren Enrique Vila-Matas. Hovedperson får den ideen at han skal kartlegge alle forfattere som ble tause etter en bok eller to. En av grunnene til at jeg den gang la spesielt merke til boken var innledningen.
Den inneholder følgende selverkjennelse fra hovedpersonen: ” Jeg har aldri hatt hellet med meg hos kvinnene, jeg bærer med resignasjon en bedrøvelig pukkel på ryggen, alle mine nærmeste slektninger er døde, jeg er en ynkelig ungkar som arbeider på et nitrist kontor. Forøvrig er jeg en lykkelig mann.” Man blir som leser nysgjerrig på hva det er som gjør at denne personen er lykkelig. Svaret ligger, utover en stoisk holdning til egen skjebne, i at han har påbegynt sitt store prosjekt. Han har med andre ord funnet et innhold i tilværelsen.
Skrivesperre
Når jeg nå på ny har tatt boken frem fra bokhyllen skyldes det en artikkel i Dagens Næringsliv nr. 107 2008 med tittelen ”Hvorfor får forfattere skrivesperre?” I artikkelen intervjues en rekke forfattere om deres egen erfaring med dette fenomenet. Svarene kan plasseres i følgende kategorier: Skrivesperre som reaksjon på svært negative kritikker, (hvor forfatteren setter helt til side tidligere prestasjoner og vurderer seg selv helt og holdent ut fra de siste kritikkene); som en generell prestasjonsangst knyttet til tanken på at ingen er bedre enn sin siste bok; mangel på ideer om hva en vil skrive om og generell vegring knyttet til ubehaget ved å skrive. Det siste kan kanskje være overraskende for den som ikke selv skriver, men det å forfatte en bok er sjelden en fest. Det er som oftest et ensomt og nokså hardt arbeid, hvor man selv har vanskelig for å bedømme kvaliteten på det som blir skrevet. Dette er noe av dilemmaet for mange forfattere: Trangen til å skrive, lysten til å få noe utgitt, men samtidig frykten for dommen når man først har stukket hodet frem. Det å bruke dager og netter på å skrive noe som du ikke en gang vet om noen vil gi ut kan for mange virke som et nokså håpløst prosjekt. For den som holder på med denne aktiviteten må trangen til å ordlegge seg være stor. Så stor at man er villig til å utsette seg for forlagskonsulentenes og kritikernes luner.
Da kan vi kanskje ha noe å lære ved å se på hva som bidrar til at forfattere får skrivesperre, og hva som har hjulet dem ut av den.
Det interessante med artikkelen i Dagens Næringsliv og boken til Vila-Matas er at fenomenet de tar opp ikke er avgrenset til skriving, men kan brukes til å kaste lys over mange andre forhold ved det å være menneske; det handler om hvordan tanker ofte bidrar til å hemme oss. Begrepet ”den indre kritiker” er jo kjent i kognitiv terapi. Det er ikke så dumt å ha en indre stemme som har et litt kritisk syn på hva vi gjør. Det kan bidra til å kvalitetssikre våre valg og begrense mengden av utspill vi senere angrer på. Dessuten er mennesker som helt mangler denne indre kritikeren ikke alltid så forenøyelige å være sammen med. Men som oftest er problemet at denne indre negative stemmen får for stor plass, at den hemmer oss i å få brukt våre talenter, i å utfolde oss. Da kan vi kanskje ha noe å lære ved å se på hva som bidrar til at forfattere får skrivesperre, og hva som har hjulet dem ut av den. De metodene ligner mye på det vi kjenner fra kognitiv terapi ved angst og depresjon, og er en god påminnelse om at kognitiv terapi har mye å bidra med også i forhold til andre tilstander enn psykiske lidelser. Kognitiv livsfilosofi kunne kanskje ha vært til hjelp for mange av Bartlebyene til Vita-Matas.
Refusert
”Refusert” er tittelen på en bok skrevet av Tor Halstvedt. Den har undertittelen ”En fortelling om å falle utenfor den akademiske, litterære andedam.” Boken er, på tross av sitt lite hyggelige tema, nokså fornøyelig lesning, og har flere gode eksempler på hva som er mulig dersom man ikke gir opp for tidlig (forfatteren har på tross av sine mange negative erfaringer gitt ut en rekke bøker). Den har også noen gode eksempler på hvordan manus er vurdert helt forskjellig. Om en av forfatterens bøker heter det fra en forlagskonsulent at: ” Konklusjonen må dessverre bli at manus ikke kan anbefales til utgivelse, og jeg ser heller ingen grunn til å oppmuntre forfatteren til videre arbeid med det,” mens en anmelder etter at boken var utgitt på et annet forlag skrev at ”Ho gjorde så sterkt inntrykk på meg at eg i løpet av tre dagar har lese ho like mange gonger.”
For den som i for stor grad lar seg styre av sine indre eller ytre kritikere kan det være mye å hente i en kognitiv livsfilosofi. Kjernen i kognitiv terapi er god folkelig kunnskap satt i system, og er anvendelig langt utover diagnosenes domener. Det handler ikke om lidelse som sykdom, men om mestring av livets mange utfordringer. En av forfatterne som ble intervjuet i Dagens Næringsliv var Jan Kjærstad, som fikk skrivesperre etter en rekke dårlige anmeldelser av boken ”Erobreren”. Etter at han til slutt fikk én god anmeldelse sier han blant annet at: ” Det handlet mer om at det var godt å vite at det fantes andre som leste ”Erobreren” annerledes enn hva mange andre til da hadde gjort. Jeg fikk satt ting i perspektiv. Jeg tenkte at det kunne ha vært verre, at boken kunne ha vært refusert, at jeg i bunn og grunn var heldig. Da løsnet det.” Litt befriende å lese svaret til Knut Nærum, som forsikrer at han aldri har hatt skrivesperre. ”Hvorfor ikke?” ”Jeg tror det handler om en kombinasjon av god arbeidsmoral og total mangel på litterære ambisjoner. Skrivesperre kommer av at man ikke tåler å skrive noe som er dårlig, at man ikke tåler å lese en ufullkommen setning av seg selv. Det gjør jeg”
Fiasko
Denne holdning har mye til felles med en god kognitiv livsfilosofi: Ikke la deg hemme av den indre kritikeren, stil realistiske krav til deg selv og jobb hardt og tålmodig med det du ønsker å oppnå. Og skulle det nå likevel gå helt galt kan det være en idé å lytte til Gunnar Wall som i forordet til boken ”Verdens största fiaskon” spør hva en fiasko egentlig er: ”Ett fiasko är nogot mer, det är ett förädlat misslyckande. Ett misslyckande på hög nivå. De flesta av oss lever et daglig liv som innebär att vi knappast har möjlighet att göra fiasko särskilt ofta. Det är helt enkelt inte så många som bryr seg om vad vi har för oss. Om det är en dyster eller trösterik tanke kan man jo fundere på.”
”Ett fiasko är nogot mer, det är ett förädlat misslyckande. Ett misslyckande på hög nivå.»
Det er flere bidragsytere i dette nummeret. Ved siden av presentasjon av fagsamling i Italia er det en artikkel om bruk av KT i hjelpearbeid, presentasjon av mannen bak FRIENDS programmet og som vanlig Lederen har ordet. Metaforspalten er på plass, selv om bidragsyteren stod midt oppe i forberedelsene til sin doktordisputas! For de av leserne som går med tanker om et bidrag til tidsskriftet men sliter med skrivesperre: Den beste motgiften er kanskje å kaste seg ut i det og bare begynne å skrive. God sommer!
Litteratur:
Bartleby & Co, Enrique Vila-Matas, Solum Forlag 2003
Världens största fiaskon, Gunnar Wall, Månpocket 2008
Refusert, Tor Halstvedt, Genesis Forlag 2002
