Forfatter
Alle gode spalter begynner med en innrømmelse og her er min. Den er ikke av det alvorlige slaget, men likevel av en slik sort som kan få enkelte ”akademikere” til å rynke på nesen. Ok, her kommer det: ”Jeg liker å lese krim.” I det siste har jeg begynt å reflektere over at det er mange likheter med kriminalromanens oppbygging og handling, og det å være en kognitiv terapeut. For dere som ikke har skjønt analogien, skal jeg prøve å vise hvorfor.
Mitt resonnement er som følger. I gode krimbøker har vi en hardt arbeidende helt som vier hele seg selv i en sak som skal løses. Gode forbilder for oss kognitive terapeuter, når det gjelder å ha idealer fra den fiktive verden, er da de romangestalter som ikke bare stoler på sine rasjonelle evner, men som klarer å kombinere et godt hode med en evne til å oppnå allianse med andre mennesker, samt i tillegg legger ned et godt stykke arbeid for å løse en sak på en tilfredsstillende og suksessfull måte. Ut fra en slik betraktning er Hercule Poirot ikke noe godt forbilde for den kognitive terapeuten, da han i for stor grad kun stoler på sine logiske evner og i liten grad kan sies å ha de beste relasjonelle evner.
Men dere lurer kanskje på hva dette kan ha til felles med kognitiv terapi?
Når jeg tenker på hvilke modeller som kan være nyttig for oss i en terapeutisk sammenheng, og som i større grad klarer å kombinere de faktorer som jeg kort har beskrevet ovenfor, dukker det opp et bilde av en svensk romanskikkelse med navn Van Veeteren som kanskje noen av dere allerede har stiftet bekjentskap med. Van Veeteren er hovedpersonen i en serie på ti særdeles gode kriminalromaner av Håkan Nesser, hvorav ni er filmatisert, med handling både på det spenningsmessige og det psykologiske planet. Ved at han kombinerer sine små grå med sine allianseskapende evner, samt i tilegg legger ned en stor arbeidsmengde kombinert med en god porsjon tålmodighet, løses problemene til slutt.
Men dere lurer kanskje på hva dette kan ha til felles med kognitiv terapi? Ok, for dere som ikke har skjønt metaforen så kommer løsningen her. Mitt resonnement er at gode kognitive terapeuter ikke kun er rasjonelle vesener, som kun stoler på at teknikker og metoder i seg selv er nok for å skape endringer hos pasienten. En god kognitiv terapeut må ha evnen til å kombinere sine relasjonelle kvaliteter, men en blanding av undring og nysgjerrighet som kan hjelpe pasienten til å forstå sine problemer fra en annet perspektiv. Et slikt perspektiv kan hjelpe pasienten til å se løsninger på problemer som tidligere har blitt oppfattet som fastlåste. Den gode behandleren er også kjennetegnet ved at han eller hun forstår at det ikke kun er de enkelte spesifikke intervensjoner som avgjør om en pasient har nytte av den kognitive terapien, men det at terapeuten arbeider jevnt og trutt og hele tiden har fokus på tanker og antagelser som har sammenheng med pasientens problematikk. Terapi er en målrettet virksomhet hvor de som legger ned mest energi ofte lykkes best til slutt, og hvor kunnskap og relasjon knyttet sammen med en evne til å se en sak fra flere dimensjoner hjelper oss mot et godt resultat og en oppklaring til slutt. Kognitive terapeuter er i bunn og grunn hverdagshelter som kan se frem til stadige nye spennende saker å løse. Stafettpinnen sendes videre til Odin Hjemdal
