Kosmisk dypvannsskrekk og andre betraktninger

I disse dager har en global begeistring fulgt ferden til astronautene som har reist lenger ut i verdensrommet enn noen mennesker tidligere. Jeg så selvsagt sendingen selv, men lot meg likevel fascinere av den nesten andektige oppmerksomheten ferden fikk. Ifølge The Guardian beskrev kommandør Reid Wiseman opplevelsen slik: «It’s a special thing to be a human, and it’s a special thing to be on planet Earth.» Astronaut Christina Koch fortalte at det som gjorde størst inntrykk, ikke bare var synet av jorden, men mørket rundt den. Jorden fremsto som en livbåt hengende uforstyrret i universet. «Planet Earth, you are a crew.»

Hvorfor søker vi oss til det mest menneske-fjerne for å si noe om det mest menneskelige?

De fortalte også at det eneste de ønsket da de var der ute, var å komme hjem til venner og familie. Når man tenker på det, er det en pussig innstilling for oppdagelsesreisende: at man aller helst vil hjem! Mediene har stått i kø for å lovprise ferden, ikke minst for dens symbolske betydning den har, noe som understrekes overalt hvor ekspedisjonen omtales. Det slår meg at romfart sjelden forsvares med argumentet: «La oss se hvor langt vi kan komme.»

En dansk stjernekikker Foto: Ine Jareid.

Det er noe besnærende ved at vi stadig vender blikket bort fra vår felles livsbase og ut mot et sted som tilsynelatende ikke har noe med oss å gjøre. Romrelaterte fortellinger brukes igjen og igjen til å si noe om oss mennesker – om våre relasjoner, våre håp og vår eksistens. Ekspedisjoner vekk fra Jorden, både virkelige og fiktive, tapetseres med dype innsikter som strengt tatt ikke handler om de teknisk hyperavanserte utfluktene de egentlig er. Hvorfor søker vi oss til det mest menneske-fjerne for å si noe om det mest menneskelige?

Uhygge eller underholdning?

Verdensrommet. Enormt, mørkt og ugjestmildt. Og fascinerende. Har du noen gang vært i en båt og plutselig blitt bevisst at det eneste mellom deg og avgrunnen er en flytende masse avvann? Når jeg bader i åpent hav, tar jeg konsekvent på meg dykkebriller og svømmer nedover mot det mørke dypet. Så snur jeg meg og ser opp. Båten dingler vektløst over meg. Synet fremkaller en følelse man på engelsk ville kalt eerie – en form for mystisk og nesten overnaturlig ubehag. Teknisk sett er det nok ikke farligere enn å svømme på grunt vann, men thalassofobi er noe de fleste kan kjenne på. Kosmisk thalassofobi er visstnok et tilsvarende fenomen, i hvert fall ifølge nettforumet Reddit, men da de færreste av oss er tvunget ut på kosmiske fergeturer, er det sjelden et problem i dagliglivet. Kanskje er det nettopp denne eksistensielle dypvannsskrekken som gjør vitnesbyrd om andres ferdsel ut i det store intet så dragende?

Kanskje hjernen vår ikke er utviklet til å gripe dimensjonene av det hele, så det er nytteløst å prøve å begripe?

Jeg skal ikke si at jeg holder meg for god for verken tørre satellittnyheter eller en ordentlig Hollywoodifisert omgang space action. Jeg underholder meg jevnlig med podcastene RumSnak og Den Flyvende Tallerken, og koste meg nylig under premieren på filmatiseringen av Andy Weirs roman Project Hail Mary. Noen laster må man få lov til å ha. Ikke fordi jeg husker eller forstår alt det tekniske innholdet, men fordi jeg finner det beroligende – faktisk det diametralt motsatte av uhyggelig. Kanskje er det en form for eskapisme. Og jeg er neppe alene i å finne både glede og avslapning i det som strengt tatt burde virke skremmende: Vi svever rundt i et kullsvart, iskaldt vakuum! Som et ensomt plankton i Marianergropens bunnløse mørke, ute av stand til å forstå vår plass i det store verdensaltet. Kanskje hjernen vår ikke er utviklet til å gripe dimensjonene av det hele, så det er nytteløst å prøve å begripe? Det nærmeste vi kommer, er å ane konturene av andre partikler som svirrer hjelpeløst rundt i det uendelige, bunnløse mørket. Å betrakte eksistensen vår på denne måten burde føles deprimerende. Men tvert imot: Påminnelsen om vår tilsynelatende ubetydelighet synes å bekrefte verdien av vår tid her og nå og minne oss om hva som virkelig betyr noe.

På kollisjonskurs

Jeg har googlet meg dypt inn i NASAs beskrivelser av hvordan Voyager 1 i 2012 forlot vårt solsystem ved å krysse heliosfæren og dundre inn i 50.000 graders varm plasma, når jeg kastes ut av nettilgangen. Tre forsøk senere på å taste inn passordet på et wifi-nett jeg vet er riktig, gir jeg opp. Jeg setter over tevann og blar rastløst gjennom helgens bilag fra den danske avisen Information. Bildet av månen i forgrunnen og jorden som halvmåne møter meg. Avisen har tydeligvis også noe på hjertet angående romreiser.

Siste nytt fra verdensrommet. Foto: Ine Jareid

Astrofysiker Jophiel Wiis forteller at han som studiovert med tårer i øynene fulgte oppskytingen av Artemis II. Han fletter det teknologisk imponerende sammen med politiske, symbolske og poetiske perspektiver: «Romfart minner oss om at det finnes et alternativ til krig og fiendskap.» Videre forteller han at det ikke skulle mindre enn en kosmisk kollisjon til, samt et nært samarbeid med månen, for at vi i det hele tatt skulle få grunnlag for liv. Proto-Jorden og Theia kolliderte og slynget masse ut i rommet, som senere ble til jorden og månen. Vi er altså født samtidig, i en gigantisk eksplosjon av ufattelige dimensjoner.

Jeg finner frem det enorme oppslagsverket Astronomica fra bokhyllen for å lese mer. Tørsten etter detaljer er vekket. Selve krasjet som ga opphav til vår verden, fant sted i løpet av noen få timer. Timer! Hvilke krefter som var i sving, er ufattelige. Hvor svimlende er ikke det å tenke på?

Jeg foretrekker terapiformer som handler om å ta et skritt tilbake og endre perspektiv.

Og likevel: Kanskje er det et presist bilde på livet slik vi lever det. Øyeblikkene som former oss, kan være korte, men virkningen kan ryste oss og endre vår fysiske og psykiske væren i verden. Intet er nødvendigvis ødelagt; det er bare omarrangert. Korttidsterapier kan skape store forandringer på tilsvarende overraskende kort tid. At vi som psykologer møter mennesker én knapp time i uken over noen måneder – og likevel kan bidra til endring – er i seg selv bemerkelsesverdig. Ett ord kan være avgjørende. Det kan også være fristende å gruble over resultater som uteblir. Men som i universet er det ikke alle variabler vi har oversikt over. Kreftene som former menneskets psyke, er mange og sterke, og lar seg ikke nødvendigvis måle eller temme.

Jeg foretrekker terapiformer som handler om å ta et skritt tilbake og endre perspektiv. Se tanker og følelser som forbigående hendelser. At måten vi forholder oss til oss selv og verden på, er mentale vaner vi kan endre. Små forskyvninger i forståelse kan endre livsbaner.

Betydningen av ubetydelighet

Jeg lar Astronomica ligge oppslått foran meg på stuebordet mens jeg finner frem romanen Jeg var lenge død av Karl Ove Knausgård.  Den ligger nederst i en liten stabel av bøker jeg uforpliktende leser i for tiden. Her lar forfatteren astrofysikeren Joar beskrive universet som «selvdrevet og viljetomt, en uendelig stor kasse av mørke hvor kosmiske branner oppstod og døde hen». Han finner det dypt trøstende, nærmest terapeutisk, fordi intetheten der ute er forventet, i motsetning til når den får innpass i livet.

Jeg var lenge død. Foto: A. Repål

Har han et poeng? Forsøker vi panisk å få kontroll over følelsene våre ved å redusere vår egen eksistens til naturvitenskap, tall og poetiske heltefortellinger? Er det i virkeligheten den eksistensielle thalassofobien vi må lære oss å håndtere – uten å flykte, redusere eller romantisere?

Med tanke på min skepsis til at alt på død og liv skal handle om oss mennesker, selv i sammenhenger hvor vi er uendelig likegyldige, må jeg innrømme at jeg har hørt Carl Sagans berømte refleksjon fra A Pale Blue Dot mer enn én gang. Den amerikanske astronomens filosofiske betraktninger etter å ha sett Voyager 1s portrett av jorden fra seks milliarder kilometers avstand – som et ørlite blått støvkorn i det veldige kosmos – treffer. Og jeg innrømmer det: Kanskje er det ikke bare klisjeer. Kanskje erfaringen av å betrakte vår ubetydelige eksistens på avstand gir oss nettopp det perspektivet vi trenger.

Jeg lukker bøkene, går ut på kjøkkenet, sorterer syltetøyglass og pappkartonger, og knyter den grønne posen med matrester. Min kildesortering kan sannsynligvis ikke redde verden alene, men kanskje nettopp derfor er den viktig. For selv om vi svever gjennom et uendelig og ubegripelig mørke som de ubetydelige plankton vi er, er vi fortsatt mannskap på det samme skipet.