Avalanche

Handlingen i Thomas Manns roman Trolldomsfjellet er lagt til lungesanatoriet Berghof, som befinner seg høyt til fjells i Sveits. Om vinteren kan det være helt ufremkommelig der, og de døde blir pakket inn og sendt ned i dalen med bob. Sanatoriet er befolket av en rekke bemidlede personligheter som lever sine liv tilbaketrukket fra resten av verden her oppe i fjellene. Hit kommer bokens hovedperson, Hans Castorp, for å besøk en fetter som er innlagt. Det som skulle være et kort besøk, ender med et opphold på syv år. Vi skal la disse årene ligge. Det som er temaet her, er noe som hender helt på slutten av oppholdet, da Hans Castorp blir grepet av en ny lidenskap. Den handler om en grammofon, eller platespiller, som vi ville kalt det i dag. Grammofonen, som er den siste nyanskaffelsen på sanatoriet, beskrives slik:

Vi er alvorlig bekymret for at dette ordet kan bli misforstått i retning av noe mindreverdig eller gammeldags og vekke forestillinger som ville passe til en foreldet utgave av det som virkelig foresvever oss, men ikke til denne mest fornemme fullendelse som her var blitt realisert, etter utrettelige forsøk på stadig videreutvikling av musikkteknologien. … Det var ikke den ynkelige lille kassen med sveivehåndtak, og med dreieskive og griffel oppå som var koblet til en uformelig trompetlignende lydtrakt av messing, som i sin tid fra et vertshusbord fylte fordringsløse ører med nasale brøl. Det matte, enkle og distingverte, sortbeisede skrinet som sto her på et lite hyllebord, litt dypere enn det var bredt, koblet til en elektrisk stikkontakt i veggen via en silkeledning, hadde overhodet ikke lenger noen likhet med maskineriet fra før syndflodens tid. Man åpnet det yndige, avsmalnende lokket, som automatisk ble låst i en skråstilling av innvendige messingstøtter og så i en grunn fordypning dreieskiven som var trukket med grønt stoff og med nikkelkant og en tilsvarende forniklet tapp i midten av skiven, der hullet i ebonittplaten skulle passe inn. Til høyre i forgrunnen la man videre merke til en klokkelignende innretning med tall til regulering av farten, til venstre bryteren til å sette igang eller stanse drivverket med; men til venstre bak var den svungne, kølleformede hule armen av nikkel, som kunne beveges i sine bøyelige ledd, med den flate, runde lydboksen ytterst, der en skrue skulle holde fast lydstiften. …

«Det er siste modell,» sa hoffråden, som var kommet inn med den. «Den aller nyeste frembringelse, barn, prima og førsteklasses, noe bedre finnes det ikke i denne sjanger.» … «Dette er ikke noe apparat og ingen maskin,» fortsatte han, og tok opp en liten stift fra en av de farvede blikkeskene som lå på det lille bordet, og festet den, «dette er et instrument, det er en Stradivarius, en Guarneri, her er det snakk om resonans- og svingningsforhold av det mest utspekulerte raffinement! ‘Polyhymnia’ er merket, kan man se av inskripsjonen på innsiden av lokket. Tysk fabrikat, som De skjønner. Dette lager vi overlegent best. Den trofaste musikalske gjengivelse i moderne mekanisk skikkelse.»

Det kan skje noe magisk når våre sanser og vårt sinn blir påvirket av, i dette tilfellet, lyd fra rillene på en grammofonplate.

Det var altså denne innretningen som skulle bli Hans Castorps nye lidenskap, en lidenskap som skulle holde ham våken nattetid, i selskap med stemmer uten kropp og de vakreste orkesterverker uten tilstedeværelse av noe fysisk orkester. Han opplevde det som at han var i selskap med ånder som vekket til live de sterkeste følelser. Igjen og igjen kunne han starte platen. Musikerne var alltid like velopplagte, like ufeilbarlige. Øyeblikket var fanget i platens riller. Særlig ble han grepet av Giuseppe Verdis Aida, George Bizets opera Carmen, om tragisk, mislykket kjærlighet, og Franz Schuberts stykke Lindenbaum.

Trolldomsfjellet. Foto: A. Repål

Thomas Mann var som ung ingen tilhenger av grammofonen. Han omtalte den som et barnslig og ensformig juggelverk. Det skulle endre seg, og med tiden ble han etter alt å dømme den lidenskapelige entusiasten han beskriver i Trolldomsfjellet. Selv skal han ha eid en grammofon av merket Cremona, som han spilte på både titt og ofte. Han gikk så opp i sin nye lidenskap at inviterte gjester kunne klage over at det ikke var mulig å konversere på grunn av musikken. Jeg synes dette er et godt eksempel på hvordan teknologi og følelser ofte kan være tett innvevd i hverandre. Det kan skje noe magisk når våre sanser og vårt sinn blir påvirket av, i dette tilfellet, lyd fra rillene på en grammofonplate.

Sanatoriet Berghof lå høyt til fjells. Vi som bor i et fjelland, vet hva det kan innebære av vanskelig fremkommelighet og farer, avhengig av vær og årstid. En slik fare er skred, det være seg i form av snø, stein eller jord. Men skred kan også brukes som en metafor på det å bli fanget av sterke følelser. Tre minutter og 25 sekunder inn i sangen «Avalanche», i nest siste vers, kommer strofene:

I have begun to long for you

I who have no greed;

I have begun to ask for you

I who have no need.

De har forfulgt meg store deler av mitt liv, liksom mye annet av det forfatteren, poeten og musikeren Leonard Cohen skrev mens han ennå hadde sin rastløse gange her på jorden. La meg begynne med det siterte verset. Hvorfor denne lengselen når jeget i sangen verken kjenner på noe begjær eller noe behov? Hadde det ikke gitt mer mening om «greed» hadde vært erstattet med «seed»?

Tungsinnet skimrer som mørk morild. Foto: A. Repål

Sangen, som åpner første side på platen Songs of Love and Hate, må i sannhet sies å bidra til tungsinnet som ligger og skimrer som mørk morild i rillene på hele dette mesterverket. For en mesters verk er det, og da skal vi kanskje holde oss for gode til å begynne å tolke. Og hvem vet, denne «du» som jeget lengter etter, kan godt være Kjærligheten med stor K, ikke knyttet til en bestemt person. Det ville være i tråd med mye av det Leonard Cohen har sagt og skrevet andre steder.

Platen er den siste i det som ofte omtales om en trilogi. Den begynte med debutplaten Songs of Leonard Cohen, etterfulgt av Songs from a Room, før den avsluttes med nevnte Songs of Love and Hate. Førstnevnte henger i signert utgave på veggen til høyre for meg her jeg sitter og skriver mens jeg lytter til «Avalanche». Lyden kommer ikke fra rillene på en vinylplate, den strømmes høyoppløst fra Tidal via en svart MacBook Air og ut gjennom et par Bowers & Wilkins MM-1-høyttalere. Helt greit, selv om det hender jeg fortsatt legger platen på platetallerkenen til min VIP Scout, senker stiften på Benz Ace MC-pickupen og lytter til lyden den fanger opp fra de samme rillene som første gang jeg hørte platen. Da kan jeg sitte som Hans Castorp nattetid og la meg fange av ånden, la meg rive med av dette musikalske og poetiske skredet.

VIP Scout. Foto: A. Repål

Jakten på det perfekte

Om musikken kommer fra det lille røranlegget, fra de små eller de store høyttalerne, om den kommer fra vinyl eller cd eller blir strømmet, er ikke av avgjørende betydning for opplevelsen. Ja, selv en rimelig enkel radio eller trådløs høyttaler kan gjøre det. Det er selve formidlingen, vel så mye som hvordan den blir formidlet, som er det avgjørende. Det betyr ikke at jeg ikke vet å verdsette et godt musikkanlegg – jeg har flere av dem – men over et visst prisnivå er det lite å hente hva musikkens evne til å bevege angår. Her er det mye magi og synsing.

Modellene er blitt til sannheter, nøyaktige kart over sinnets irrganger, og enkelte ganger lyser omnipotensen lang vei.

For den som jakter det rasjonelle, er det bare, som meg, å kjøpe noen Hi-Fi-magasiner jevnlig og la seg underholde. Et par kabler til 500 000 kroner må da være bedre enn noen til 3000? Mon det. Like lite som mange terapeuter er skeptiske til at terapier blir evaluert, vil audiofile være positive til å la seg blindteste. Det er troen som er opplevelsen. Og ikke noe galt med det. Det fungerer fint for den som har evnen til å la seg forføre, og som mangler motforestillinger. Her er det en viss likhet med hvordan ulike terapeutiske retninger ynder å fremstille seg, gjerne på bekostning av andre. Modellene er blitt til sannheter, nøyaktige kart over sinnets irrganger, og enkelte ganger lyser omnipotensen lang vei. Rolig, rolig. Du har et fint anlegg, jøss da! Rolig, rolig, du har mange års utdanning, etterutdanning og egenterapi. Veldig bra!

Jeg tror som sagt mindre ofte kan gjøre det. Evnen til å la seg forføre ligger latent i oss. Hva eller hvem som vekker den til live, kan være så forskjellig. Og dette «hva» er poenget her. Vår evne til å la oss forføre og bygge relasjoner er mer omfattende enn mange synes å mene. Fravær er ikke alltid til hinder for nærvær.