Forfatter
I Storbritannia har myndighetene satt av nær to milliarder kroner årlig til ekstratiltak for psykologisk behandling av angst og depresjon. Det skal bygges opp egne behandlingssentre, bemannet med 3600 helsearbeidere, som skal gi et tilbud til 900 000 mennesker per år. Blir dette vellykket, er planen å utvide til 8000 helsearbeidere innen 2014 som skal nå to millioner mennesker i året.
Hovedtilnærmingen vil være kognitiv terapi. Dette er den største satsingen på denne tilnærmingen noensinne, og siktemålet er ikke mindre enn å heve livskvaliteten i den totale befolkningen! Men bakgrunnen er nøkterne økonomiske kalkyler. Ved å behandle depresjon og angst kan man spare staten for milliarder i utgifter. Jeg er nettopp kommet hjem fra besøk på to av pilotsentrene, og er enormt imponert over idealismen, gløden og innsatsviljen hos de involverte. Tenk om vi kunne få dette til også i Norge!
A New Deal
Den kognitive terapeuten David Clark og økonomen Richard Layard er to sentrale personer bak storsatsingen som kalles IAPT (Improving Access to Psychological Therapies). Lord Richard Layard, ved London School of Economics, er adlet for sin innsats som strateg i Labour Partys kamp mot arbeidsløshet. Hans ”The Depression Report. A New Deal for Depression and Anxiety Disorders” viser de store samfunnsmessige omkostningene ved disse lidelsene. I tillegg til personlige lidelser, medfører depresjon enorme utgifter, først og fremst i form av tapt produktivitet, tapte skatteinntekter og trygdeutgifter. Kostnadene er anslått til 12 milliarder pund årlig. I Storbritannia er depresjon og angst viktigste årsak til alt arbeidsfravær.
Tenk om vi kunne få dette til også i Norge!
Layard peker på at det finnes psykologisk behandling som har dokumentert gode resultater. Kun et fåtall av dem som rammes tilbys imidlertid slik behandling. Ved andre sykdommer, for eksempel kreft, ville det vært utenkelig ikke å tilby befolkningen behandling som er dokumentert virksom. I rapporten regnes behandlingskostnadene å være 750 pund, noe som vil dekkes inn allerede etter en måned hvis en tidligere trygdet kommer tilbake i arbeid.
Sentralt i Lord Layards argumentasjon er at psykiske vansker er nært knyttet til redusert livskvalitet. Han viser til undersøkelser som tyder på at det å ha hatt en psykisk lidelse de siste ti år, predikerer lav livskvalitet bedre enn fattigdom. I og med at depresjon og angst er så utbredt, er tiltak direkte rettet mot disse lidelsene nødvendig for å kunne heve livskvaliteten i den totale befolkningen.
Detaljerte planer
Konklusjonen i Layards rapport ble tatt med i Labour Partys valgmanifest, og i februar offentliggjorde britiske helsemyndigheter sine nye planer for satsingen fremover. De har utarbeidet detaljerte planer for utdanning og veiledning av de 3600 helsearbeiderne, og den engelske foreningen for kognitiv terapi har fått hovedansvaret for å gjennomføre dette. Det er også utarbeidet beskrivelser av hvilke konkrete ferdigheter terapeutene skal inneha, for eksempel ved behandling av generalisert angstlidelse eller depresjon. Du finner disse planene, sammen med Layards rapport, på vår hjemmeside: www.kognitiv.no Du finner dessuten mengder av erfaringer og instrumenter for hvordan bygge opp et IAPT-tilbud på www.mhchoice.csip.org.uk/psychological-therapies/.html
Det satses på to fronter: høyintensitivbehandling, som tilsvarer vanlig psykoterapi opp mot 20 timer, og lavintensitivbehandling, med inntil syv timers psykologisk rådgivning, og utstrakt bruk av telefonrådgivning, assistert selvhjelp, selvhjelpslitteratur og interaktive computerprogrammer for angst og depresjon. Begge variantene bygger i stor grad på kognitiv terapi, men det understrekes at andre terapiformer vil trekkes inn i tråd med den evidensbasen som foreligger.Behandlingen ved sentrene vil bli nøye evaluert. Faktisk vil klientene og behandlerne i hver eneste behandlingstime forholde seg til kortfattede skjemaer hvor man kan følge utviklingen av kliniske skårer på angst og depresjon. Dessuten fyller klientene jevnlig ut et spørreskjema om sin arbeids- og utdanningssituasjon.
De svakest stilte
Noe av det som har overbevist politikerne er at de to pilotsentrene har vist lovende resultater, også for personer med omfattende og langvarige problemer. Det ene senteret holder til i Newham i Øst-London. Her er det en hovedvekt av ulike grupper av ikke etnisk hvite innbyggere; det dreier seg om hele 130 ulike tungemål! Det er et av de fattigste områdene i Storbritannia, med lavest gjennomsnittlig levealder, og med svære behov for psykiske helsetjenester. Men et flertall av befolkningen har rett og slett ikke tradisjon for å gå til fastlegen for psykiske og sosiale problemer. Derfor har man i Newham IAPT tilpasset tjenestene for disse gruppene, reklamert sterkt for det nye tilbudet og hatt en åpen dør for alle som henvender seg. Terapeutene har også hatt møteplasser ute i lokalmiljøet og bruker gjerne telefonen for å nå frem til de som trenger hjelp. Og i løpet av et år har de behandlet 2300 klienter. Ved det andre pilotsenteret, IAPT Doncaster, der en i enda større grad har tatt assistert selvhjelp og telefonrådgivning i bruk, er antall klienter enda høyere. Personene som tar kontakt med sentrene har ofte hatt sine problemer i mange år, som regel en kombinasjon av angst og depresjon. Graden er vanligvis fra moderat til alvorlig, og en tredjedel står uten arbeid.
I forhold til hva disse lidelsene koster oss, bruker vi i dag altfor lite penger på å investere i behandling som hjelper.
Noe for Norge?
Også i Norge koster depresjon og angst samfunnet meget, og er en stor byrde for de tusenvis av personer og familier som rammes. En ny norsk studie viser at depresjon og angst er sterke risikofaktorer for å falle ut av inntektsgivende arbeid i kortere eller lengre tid, og er en viktig medvirkende faktor for uførhet, antakelig også når slik ytelse er innvilget for ikke-psykiatriske diagnoser. Tallene fra Storbritannia med hensyn til investeringer kan virke voldsomme, men en tilsvarende satsning i Norge vil innebære at rundt 225 millioner kroner settes av årlig de første tre årene, og rundt 400 millioner i årene som følger. Dette må vi da kunne greie i verdens rikeste land! Dessuten vil argumentet her være det samme: I forhold til hva disse lidelsene koster oss, bruker vi i dag altfor lite penger på å investere i behandling som hjelper.
