Dette blir min siste leder i Tidsskrift for kognitiv atferdsterapi. Tiden har gått fort siden jeg i 2019, etter en tids betenkning, sa ja til å stille til valg som ny leder av Norsk forening for kognitiv atferdsterapi (NFKT).
Det å skulle overta etter Torkil Berge, som hadde ledet foreningen i åtte år med stort engasjement og mange innovative ideer, krevde at jeg tok meg litt tid for å tenke gjennom om jeg var den rette til å oppgaven. NFKT og valgkomiteen hadde også et ønske om å få inn en kvinnelig leder, siden alle de tidligere lederne hadde vært menn. Det gjorde nok at jeg kjente på en viss forpliktelse til å si ja. I tillegg hadde jeg allerede vært styremedlem i mange år og mente derfor jeg kjente foreningen rimelig godt.
Behov for å konsolidere
Mitt valgspråk den gangen var at jeg ønsket å ivareta lederrollen på min egen måte, holde stø kurs og ikke finne på noe revolusjonerende nytt. NFKT hadde vokst, kanskje med noen voksesmerter underveis, og jeg mente det var viktig å bruke tid på å «lande» og konsolidere virksomheten. Da jeg startet som leder etter årsmøtet i 2019, så jeg for meg én valgperiode. Så gikk årene, og NFKT har etter hvert blitt en viktig del av min arbeidshverdag. Nå er tiden kommet for å gi stafettpinnen videre.
Et tilbakeblikk
Når jeg ser tilbake på disse årene, er det først og fremst utviklingen i foreningen jeg tenker på. NFKT har vokst, både i aktivitet og i faglig bredde, og flere ansatte har kommet til. Vi har et stort utdanningsengasjement, med mange deltakere hvert år, og vi har utviklet nye tilbud og videreutviklet eksisterende utdanninger.
Det har selvsagt vært ulike utfordringer gjennom disse årene.
Gjennom samarbeidet med Helsedirektoratet har vi hatt en viktig rolle i kompetansebyggingen innen Rask psykisk helsehjelp (RPH). Samtidig har arbeidet med barn og unges psykiske helse fått en tydeligere plass, både i utdanningstilbudet og i formidlingen av KAT, blant annet gjennom et eget område på hjemmesiden vår. Innføringen av en digital læringsplattform har også vært et stort løft og har forenklet mye av det administrative arbeidet knyttet til utdanningene.
Det har selvsagt vært ulike utfordringer gjennom disse årene. Men når jeg ser tilbake, er det først og fremst det inspirerende og gode samarbeidet jeg husker – både innad i foreningen og med våre samarbeidspartnere.
Organisasjonsutvikling
NFKT har de siste årene arbeidet målrettet med å utvikle organisasjonen. Vi har blitt mer profesjonelle i måten vi organiserer virksomheten på, samtidig som vi har forsøkt å løfte blikket fra den daglige driften av utdanningene til spørsmålet om hvilken rolle NFKT skal ha i fagfeltet fremover. Det er kanskje nettopp dette spørsmålet jeg synes er mest interessant når jeg nå overlater stafettpinnen til vår nye leder.
Nye faglige trender
Da jeg nylig deltok på årets EABCT-kongress i Brussel, ble jeg igjen minnet om at selv om KAT er en veletablert behandlingstilnærming internasjonalt, er det fortsatt behov for forbedring og videreutvikling av faget. Det er selvsagt umulig å oppsummere en så stor konferanse i noen få temaer, men jeg opplevde at flere av presentasjonene kretset rundt spørsmål som jeg tror blir viktige for KAT fremover: transdiagnostiske tilnærminger, terapeutiske prosesser, persontilpasset behandling og betydningen av fleksibilitet.
Dette er ikke nye tanker. Likevel opplever jeg at de får stadig større betydning for hvordan vi tenker om KAT. Kanskje handler utviklingen blant annet om en bevegelse fra å spørre «Hvilken behandling passer til denne diagnosen?» til også å spørre: «Hva er det som opprettholder vanskene hos akkurat denne personen, og hvilke prosesser trenger vi å påvirke?»
Det er forskjell på å være fleksibel og på å miste strukturen i behandlingen.
For meg er dette en spennende utvikling. Ikke fordi vi skal legge bort det vi har lært gjennom mange år med diagnosebasert forskning og utvikling av evidensbaserte behandlingsmetoder. Tvert imot. KAT har en sterk tradisjon for å bygge på forskning, systematisk evaluering og tydelige behandlingsprinsipper. Utfordringen blir kanskje hvordan vi kan kombinere denne kunnskapen med større fleksibilitet og presisjon i møte med den enkelte pasient.
Det reiser også spørsmål om hvordan vi utdanner terapeuter. Dersom terapeuter i større grad skal kunne arbeide med prosesser og tilpasse behandlingen til den enkelte, trenger de mer enn kunnskap om metoder og teknikker. De må kunne forstå sammenhenger, utvikle gode kasusformuleringer, følge med på endringsprosesser og justere behandlingen underveis. Samtidig må fleksibiliteten ha en faglig retning. Det er forskjell på å være fleksibel og på å miste strukturen i behandlingen.
Jeg tror dette blir en viktig oppgave også for NFKT. Hvordan skal vi utdanne terapeuter som både har solid kunnskap om evidensbaserte metoder og samtidig kan møte mennesker på en fleksibel, nysgjerrig, følsom og individuelt tilpasset måte? Hvordan skal vi sikre kvalitet når KAT tas i bruk på nye arenaer, utenfor tradisjonelle behandlingssettinger? Hvor kort og forenklet kan en KAT-utdanning være og likevel ha tilstrekkelig kvalitet i forhold til utdanningens målsetting? Og hvordan skal vi forholde oss til nye digitale muligheter og kunstig intelligens, som allerede er på vei inn både i utdanning og klinisk arbeid? Jeg har ikke enkle svar på disse spørsmålene, og det er vel heller ikke meningen at NFKT skal ha alle svarene. En viktig oppgave kan være å bidra til at vi stiller de riktige spørsmålene – og skaper arenaer der vi kan diskutere dem sammen.
Ansiktene bak organisasjonen
Det er lett å se på NFKT som en stor organisasjon med utdanninger, konferanser, nettside, sekretariat og ulike faglige aktiviteter. Men bak alt dette finnes mennesker som bruker tid og krefter på å bidra. Forelesere, veiledere, kursledere, ansatte, styremedlemmer, medlemmer av ulike utvalg og mange andre gjør en innsats som ikke alltid synes utenfra. Dette er noe jeg har fått enda større respekt for gjennom årene som leder, hvor jeg har kommet tettere inn på foreningens virksomhet. NFKT er blitt mer profesjonalisert, men foreningen er fortsatt avhengig av engasjementet til medlemmer som ønsker å bidra til utviklingen. Jeg håper dugnadsånden fortsatt vil prege foreningens arbeid i årene fremover. Jo større og mer profesjonalisert en forening blir, desto viktigere er det kanskje å ta vare på nettopp dette engasjementet.
Takksigelser
Når jeg nå slutter som leder, er det mange jeg har lyst til å takke:
Takk til alle styremedlemmene jeg har fått muligheten til å bli kjent med og å samarbeide med i løpet av disse årene. Takk for gode diskusjoner, uenighet, støtte, ideer, hyggelige sammenkomster og ikke minst deres engasjement for NFKT.
Takk til lederteamet for gode drøftinger av ulike saker og utfordringer, og for at vi sammen har tatt ansvar for foreningens oppgaver.
Takk til administrasjonen og alle som sørger for at foreningen fungerer i hverdagen. Takk til forelesere og veiledere som møter studentene våre og bidrar til å styrke kompetansen i KAT. Og takk til alle som på ulike måter bidrar til konferanser, fagutvikling og andre aktiviteter.
En særlig takk vil jeg rette til medlemmene våre og til alle studentene som har valgt å bruke tid og krefter på å lære mer om KAT. Vi håper og tror at dette bidrar til å styrke den hjelpen som gis til barn, unge og voksne med psykiske helseproblemer.
Jeg er takknemlig for å ha fått være med på en viktig del av NFKTs historie – og for å ha fått lede foreningen gjennom noen år med både utvikling og endring.
Selv om jeg nå avslutter min tid som leder, følger jeg styret ut styreperioden frem til neste årsmøte, denne gangen som nestleder. Stafettpinnen går imidlertid videre til Jon Fauskanger Bjåstad, som overtar lederrollen fra 1. november.
Lykke til videre!