Boktrykkerkunsten ble opplevd som en trussel av de mange lærde. Skriverne så den som en trussel mot sitt virke. Den håndskrevne boken ble sett på som hellig. Få kunne eie den, og enda færre lese det som stod der. De lærde advarte da også sterkt om at en popularisering av bøkene ville føre til en vulgarisering av lærdommen. En sart venetiansk lærd beklaget seg på slutten av 1400-tallet over at man knapt kunne gå langs kanalene uten å få billige bøker stukket opp fremfor nesen. Han mente boktrykkerkunsten var et ludder som burde holdes borte fra Venezia ved lov. Da Bibelen ble oversatt fra latin til vanlig talespråk, var det mange kirkelige som mislikte det sterkt. Hva kunne ikke den enkle bonden få ut av slikt!

 

Veiledet selvhjelp

Når jeg skriver dette, er det fordi jeg værer en lignende motstand mot utbredelsen av veiledet selvhjelp. Tanken på at folk selv i større grad skal kunne gjøre noe med sine psykiske plager, synes å falle noen tungt for brystet.  Det kunne jo i verste fall føre til behov for færre behandlere. Veiledet selvhjelp kombinert med ny teknologi synes for enkelte å virke enda mer fremmed og skremmende. Veiledet selvhjelp via Internett skaper lett assosiasjoner til ord som kaldt, upersonlig, fremmedgjort, annenrangs og lignende. At mobiler og nettbrett skal bli en del av behandlingstilbudet, vekker motstand hos noen.

Tanken på at folk selv i større grad skal kunne gjøre noe med sine psykiske plager, synes å falle noen tungt for brystet.

En grunn kan selvsagt være berettiget bekymring for en personliggjøring av psykiske lidelser hvor den enkelte blir sin egen lykkes smed og avspises med en selvhjelpsbok om livet skulle bli for påtrengende. Den skal vi ta på alvor. Men en annen kan være trussel mot egen makt og posisjon. Det er ikke bare medikamentindustrien som har sine inntekter og sin status knyttet til dette markedet.  Det er fristende å se deler av motstanden og skepsisen som ideologisk motstand mot forandring fra de tradisjonelle behandlingsmiljøene. Historien er som nevnt full av eksempler på hvordan det å flytte kunnskap fra eksperter til folk flest ikke har gått smertefritt.

Tidlig på nittitallet var Internett i sin tidlige barndom. Nettbrett, Google, Facebook og apper var ord som knapt fantes i dagligspråket. Mange av dagens terapeuter innenfor psykisk helsevern har tilbrakt hele sin barndom og ungdomstid uten tilgang til datateknologi. For den yngre delen av befolkningen er det helt annerledes. De har vanskelig for å forestille seg et liv uten tilgang til Internett. Så hvorfor ikke ta i bruk de mulighetene dette gir også med hensyn til behandling? Er motforestillinger tuftet på faglige argumenter, eller handler det like mye om fordommer?

Fagre nye verden

Er ny teknologi veien til den fagre nye verden? Nei, ikke denne gangen heller. Lettvinte løsninger er ikke alltid gode løsninger.  Men jeg tror på brukerperspektivet, på styrking av muligheter for egenmedvirkning og på at ny teknologi kan åpne opp for nye løsninger. Jeg tror det er mye å hente ved at brukere og fagfolk går sammen om å se på hvilke muligheter som ligger i veiledet selvhjelp og anvendelse av ny teknologi. Noen vil kanskje stusse ved begrepet ”ny teknologi” i denne sammenhengen. Men endringer tar ofte tid innenfor vårt fagfelt, så i denne sammenhengen tror jeg bruken av ordet ”ny” lar seg forsvare.

Det kan være vanskelig å se nytteverdien i det nye. Det er et oppslag i Dagens Næringsliv fra 1996 et godt eksempel på. Under overskriften ”Internett en flopp” skrev Leif Osvold: ”Internett er en motegreie som kommer til å dø ut om et par år.” Han angir tre hovedgrunner til dette: ”1) Ingen aktører på nettet vil tjene penger på å legge seg der med sine tilbud, 2) privat bruk av nettet vil være marginalt, og 3) mengden av informasjon på nettet vil skape frustrerende store søkeproblemer og dermed frafall av brukere.” Av spesiell interesse for oss som er opptatt av relasjoner mellom mennesker og viktigheten av sosiale arenaer, er argumentene for hvorfor folk flest ikke vil være opptatt av PC-er og Internett:

”Mennesket vil alltid knytte seg til et sosialt felles miljø, fordi det hører til de basale holdninger og behov vi er skapt med. Disse vil ikke forandre seg i nevneverdig grad, til tross for PC-en. Når vi skal bestille våre billetter eller reiser, så vil vi snakke med et levende menneske, ikke taste inn på en maskin. Når vi leier vår video, så vil vi besøke utleieren og velge i visuelle omgivelser.  Shopping vil vi gjøre ved å oppsøke det levende miljø i butikkene, ikke ved å sitte hjemme og bestille varer. Vi klarer ikke å ”snakke” med eksterne familiemedlemmer eller venner via PC, så lenge vi kan ringe eller besøke dem.  Vi vil ikke lese verken aviser, fag- eller skjønnlitteratur ved å ”bla” i en datamaskin, men ved å kjenne papiret og boken i våre egne hender. Disse tingene vil ikke kunne erstattes av ”PC-opplevelser”, og slik vil det fortsette å være, for slik er den menneskelige natur. Kort oppsummert: de sosiale basis-behov hos oss står i direkte motstrid til bruk av datasystemer i hjemmet, og vil naturligvis seire i det lange løp. Og når det gjelder bruk av Internett for å få all verdens informasjon, så tror jeg at dette vil dø ut av seg selv.”

Det kan være vanskelig å se nytteverdien i det nye.

Det er ikke vanskelig å si seg enig med Osvold i hans beskrivelse av menneskets sosiale behov. Det han ikke klarte å se, var muligheten for at den nye teknologien faktisk kunne brukes også på den sosiale arenaen; at det ikke nødvendigvis er noen motsetning mellom teknologi og sosiale arenaer, at den analoge og den digitale verden kan eksistere, ikke bare side ved side, men integrert i hverandre slik at det er vanskelig å skille dem. Noe annet han ikke så, var hvordan selve teknologien ville utvikle seg. PC-er ble portable, mobiltelefoner ble små datamaskiner, programvaren mer sofistikert og brukergrensesnittet mer intuitivt. Er det noe å lære av Osvold sitt innlegg i Dagens Næringsliv, må det være at det ikke alltid er lett å se mulighetene i ny teknologi. Jeg tror dette også gjelder former for veiledet selvhjelp på den digitale plattformen.

Jeg er positiv til ulike former for selvhjelp. Et krav er at den er kvalitetssikret og dokumentert nyttig. Veiledet selvhjelp er ikke tilstrekkelig hjelp for alle, men der slike tilnærminger viser seg å være virksomme, bør de kunne være førstevalget. Det kan bidra til en mer effektiv og målrettet bruk av de ressurser vi har til rådighet innenfor psykisk helsevern. Om noen klarer seg med mindre, kan det utløse mer til andre. En slik fleksibel tilnærming burde være i alles interesse. Bruken av Internett og utviklingen av ulike former for digitale applikasjoner innenfor vårt fagfelt er bare i sin begynnelse. Mye av det som finnes, bygger på en kognitiv terapitilnærming. Noe har alt vist sin berettigelse, andre programmer er fortsatt under utprøving. Enkle apper som MinPlan kan være et nyttig bidrag til forebygging og krisehåndtering. Nettsider med tilgang på informasjon om psykiske lidelser, slik NFKT nå er i ferd med å bygge opp, kan være nyttig for mange. Nettbasert veiledet selvhjelp som i eMeistring har vist seg å kunne erstatte ordinær ansikt til ansikt-terapi for en del pasienter med angst og depresjon.  Relativt enkle apper for å regulere stemningssvingninger har vist seg nyttige for mennesker med bipolar lidelse. Det jobbes med å utvikle selvhjelpsprogrammer innenfor områder som rusmisbruk, pårørendearbeid, stemmehøring ved psykoser og paranoide lidelser, for bare å nevne noen få områder. Noen programmer har alt vist sin berettigelse, for andre vil tiden vise hva som har livets rett.