Authors
Dette innlegget er skrevet av Etikkutvalget i Norsk forening for kognitiv atferdsterapi som en refleksjon rundt artikkelen Det epistemiske overmotet i kognitiv atferdsterapi publisert i denne utgaven av tidsskriftet under spalten Brukerperspektiv.
Takk for et viktig innlegg. Erfaringene som beskrives minner oss om noe helt grunnleggende i helsetjenesten: at behandling alltid må møte det enkelte mennesket, ikke bare metoden.
Eksponeringsterapi og kognitiv atferdsterapi har god dokumentasjon for mange, men ingen metode virker for alle. Nettopp derfor er åpenhet, faglig ydmykhet, samarbeid og reell brukermedvirkning avgjørende. Når behandling ikke virker – eller oppleves som skadelig – må det være rom for å stoppe opp, lytte og vurdere andre tilnærminger.
Innlegget er også viktig som en refleksjon om at det også hviler et ansvar på helsetjenesten om å tilby behandlingsmetoder som går over et bredt spekter.
Dette berører også sentrale etiske prinsipper i helsetjenesten: respekt for autonomi, plikten til å gjøre godt, plikten til å unngå skade og kravet om rettferdig behandling. Disse prinsippene forutsetter dialog, samarbeid med pasient og pårørende, og vilje til å justere kurs når erfaringene tilsier det. Innlegget er også viktig som en refleksjon om at det også hviler et ansvar på helsetjenesten om å tilby behandlingsmetoder som går over et bredt spekter. Vi lener oss kanskje for mye på tilliten til at en validert metode er ensbetydende med et godt behandlingstilbud. At en metode er validert, betyr jo bare at den virker på gruppenivå. Det vil alltid være noen som ikke har nytte av den validerte metoden. Vi må altså ikke bare vite noe om alternativer, men også ha noe å tilby når den metoden vi satser på, ikke virker.
Innlegget er en viktig påminnelse om betydningen av å bevare nysgjerrigheten, unngå terapeutisk blindhet og sikre at faglig trygghet aldri blir til faglig skråsikkerhet.
Hilsen Etikkutvalget i NFKT
