Back on Boogie Street

Turen har gått fra undervisning i Kristiansand for noen uker siden, via tre dager med undervisning om det grunnleggende i kognitiv terapi for 50 terapeuter på Gardermoen, så en avstikker til Brumunddal før et par dager KT miljøterapi i Sandefjord, båt fra Larvik til Danmark, noen dager i huset der og nå en knapp uke i Bergen. Jeg er her, er der det skjer. I en by, på et hotell, i et undervisningslokale. Bergen roklubb av alle steder. “I’m what I am, and what I am, Is back on Boogie Street” for å sitere Cohen.

Teams fungerer for så vidt greit det, men det hender jo man kan lure på hvor undervisningen på den plattformen egentlig finner sted? Noen vil kanskje mene at internett er overalt, men det er kanskje like riktig å si at det er et sted som ikke finnes. Da er det noe mer håndfast i det å trå ned på perrongen eller kaien for så å følge brosteinslagte gater i retning et fysisk mål. Fortsatt møter jeg en del munnbind på min vandring, men det begynner å bli færre av dem.

Fredag er fridag og en dobbel espresso på Dromedar sin uteservering på hjørnet mellom Vaskerelven og Vestre Torggate tidlig på morgenen er ingen dårlig start på dagen. Temperaturen skal krype opp mot 24 grader om Yr får rett, alt nå i morgentimene føles det som rundt 20. Formiddagen går med til byvandring. Bøker innkjøpt på Litteraturhuset og fiskekaker fra Søstrene Hagelin har ikke så mye med hverandre å gjøre, men begge deler er konkrete bevis på at jeg er her.

Et friskt blikk

Det har skjedd noe med sansene etter alt fraværet. Jeg legger merke til detaljene rundt meg, både arkitekturen og menneskene. Jeg er mer nysgjerrig, mer sulten på å få med meg det jeg ser. Bergenserne ser ut til å være mer mettet av tilstedeværelsen i byen. Blikkene er ikke så søkende og hvorfor skulle de det? Sakte men sikkert blir vi blinde for det vi er en del av. Før var det fødsel innenfor de gamle bymurene som var adelsmerket for en bergenser. Slik er det av naturlige grunner ikke lenger. Morten Hammersborg har i boken Bergenseren. En historisk analyse prøvd å finne ut hva som har formet innbyggerne her. Han mener at bildet av bergenseren er oppsiktsvekkende standhaftig, konstant og bastant. Og det hele bæres oppe av historien om byen selv.

Jeg bor på Grand Hotel Terminus som jeg pleier. Det ble åpnet i forbindelse med Landsutstillingen i 1928 og er i seg selv en del av byens historie. Vær bare oppmerksom på at forskjellen på et Superiorrom og et Familierom, bortsett fra prisen, i enkelte tilfeller bare er en liten stol med armlene, som i mitt tilfelle manglet ved ankomst. Men et trivelig sted er det, ikke minst i Bar Amundsen hvor det er høyt under taket og fyr i peisen høst og vinter.

Ombord på MS Bergensfjord på turen fra Hirtshals kom det e-post med et mulig nytt bidrag til tidsskriftet og melding om at ett som skulle vært med i forrige utgave nå snart er ferdig. Ved Vestkysten fikk jeg jobbet med egne bidrag og siden det i skrivende stund er nesten 4 uker til slipp av nye artikler ser det ut som vi skal komme i land denne gangen også. Har også fått vite at det så langt er 140 påmeldte til Inspirasjonskonferansen. Folk har begynt å titte frem fra hulene sine.

Betraktninger

Hermann Broch skriver i boken Hofmannsthal og hans tid at «Rasjonalisme går ofte hånd i hånd med livsnytelse, for den som tenker rasjonelt, mener også som regel at man skal nyte det som er verdt å nyte i livet. På den annen side krever rasjonalismen et nøktern-klar, usminket-realistisk verdensbetraktning, og da oppdager man snart at det grusomme og forferdelige i livet står i veien for en uformørket livsnytelse.»

Livsløgnen har et ufortjent dårlig rykte. Forfatteren Eugene O´Neill mente i alle fall at enkelte livsløgner både kunne være nødvendige og bidra til noe positivt. Selv døde han 65 år gammel på rom 401 på hotell Sheraton i Boston, deprimert og alkoholisert. Det siste han skal ha sagt på dødsleie var: «Jeg vet det, jeg vet det. Født på et hotellrom og døde på et hotellrom.» Selv bor jeg på rom 402, og er av samme alder.

Det har skjedd noe med sansene etter alt fraværet. Jeg legger merke til detaljene rundt meg, både arkitekturen og menneskene.

Gjerne svart, gjerne hvitt, men ikke det grå midt imellom. Eller kanskje det er det som er kunsten å leve, å finne mening med å være til stede midt i det grå. Skyene hang lavt da jeg forlot Bergen med MS Stavanger og satte meg til å jobbe videre på bidrag til tidsskriftet.

Nye bidrag

Catharina Elisabeth Arfwedson Wang et al. bidrar med artikkelen Perinatal psykisk helse: Forskning og tiltak. Her kan du lese om de utfordringene som kan ligge i å bli foreldre og ulike tiltak som kan gjøre denne perioden lettere. Jan Ivar Røssberg, June Ullevoldsæter Lystad og Christer Lunde Gjerstad ser på anvendelsen av ny teknologi i forbindelse med behandling av psykoser. Artikkelen har tittelen Mer optimal kognitiv terapi med ny teknologi? og ser blant annet på bruken av Virtual Reality basert på kognitiv atferdsterapi.

Ine Jareid og Arne Repål har skrevet en artikkel sammen om praktiske råd i forbindelse med videobaserte samtaler. Den har tittelen Videobasert kognitiv terapi og oppsummerer erfaringer med terapi på denne plattformen. Kognitive sidesprang har denne gangen tittelen Tilbakeskritt, en svært underkjent gangart. Redaktøren har, siden han begynte på denne utgaven av redaksjonelt atter vært i Bergen, denne gangen for å delta på NORSRII konferansen 2021, og du finner en liten reportasje derfra. Ine Jareid skriver i sin spalte Flanerier om en samtale rundt tema kunstig intelligens. Tanker på utflukt er tittelen denne gangen, og er en samtale om kunstig intelligens  som fant sted under et opphold i  Champagne.

Selv om kjølvannet etter dem for lengst er borte finnes det spor etter dem i språket.

Annelise Fredriksen bidrar med Leder som denne gangen har fått tittelen En spesiell periode. I det jeg mottok bekreftelse på redigert versjon satt hun i Spania med utsikt over Middelhavet og drakk morgenkaffe. Selv drakk jeg min på veg over Skagerrak. Navnet er satt sammen av Skagen og den nederlandske endelsen «rak» som betyr rett frem. I skrivende stund er jeg på veg til Hirtshals, også det navnet har sitt utspring i nederlandsk og betyr sjiraffens hals. Hanseatene dominerte i sin tid handelen i Bergen, men i Skagerrak var det nederlandske skip som en gang sto for frakten.  Selv om kjølvannet etter dem for lengst er borte finnes det spor etter dem i språket. Spor setter også dere som bidrar med artikler til tidsskriftet! Takk for alle bidrag, og til dere andre: God lesning!